Mener dagens regler skriker etter mer åpenhet

– Det er ofte bare bruddstykker som blir tatt opp i retten.

Det sier Bjørn Olav Jahr. Han vant Den store journalistprisen 2023 tidligere i mai, for hans arbeid med å avdekke rettsskandalene i Baneheia-saken og Birgitte Tengs-saken, to av norgeshistoriens mest omtalte kriminalsaker. Gjennom å få innsyn i alle saksdokumentene, har Jahr bidratt til å avdekke justismord i begge sakene.

Videre forteller han at grunnet dårlig innsyn i straffesaker, kan det være vanskelig å skrive god og objektiv krimjournalistikk.

– Du må sitte og notere som bare det, fordi du ikke har fått tilgang til dokumentene. Det er ikke godt nok, det skriker etter mer åpenhet, sier han.

Han legger til at når man kun får tilgang til noen av dokumentene, bør man som journalist være mer skeptisk og måteholden enn når man får se alle sider av saken. 

Ingen svenske tilstander

Norge scoret best i verden i årets undersøkelse om pressefrihet for 2023. I Norge har allmennheten en lovfestet rett til å kreve innsyn i dokumenter i offentlig forvaltning. Dette gjelder foreløpig ikke på strafferettens område. Derfor mener flere at krimjournalister i Sverige har bedre forutsetninger for å gjøre en god jobb enn i Norge. 

I Sverige utleveres mer eller mindre komplette etterforskningsdokumenter, inkludert avhørene, idet tiltale er tatt ut. I Norge er utgangspunktet at journalisten må vente til rettssaken, hvor partene legger frem dokumentene.

Dermed får man ikke muligheten til å sette seg inn i saken på forhånd. Dette kan gjøre det vanskeligere å stille kritiske spørsmål til forsvarere og påtalemyndighet. Man får heller ikke tilgang til mer enn det partene velger å legge frem i retten, noe som gjerne bare er et lite utvalg av sakens dokumenter. 

Advokatforeningen snur

Debatten om hva pressen skal ha tilgang på har pågått lenge. Allerede i februar 2021 kom jusprofessor Ragna Aarlis utredning, der det ble foreslått at innsynsretten for journalister utvides betydelig.

– Jeg tenker at kampen om innsyn som pågår nå er en viktig kamp. Samtidig forstår jeg noen av innvendingene, sier Jahr. 

I fjorårets høringsrunde møtte forslaget motstand fra blant annet Høyesterett, Advokatforeningen, påtalemyndigheten og Datatilsynet. 

Særlig ble hensynet til personvern trukket frem blant de som var negative. Advokatforeningen tok til orde for at dersom det skal bli lovendringer, måtte det komme en ny høring. 

– En mer konservativ tilnærming preget det opprinnelige høringssvaret, sier advokat Marius Dietrichson, leder i forsvarergruppen i Advokatforeningen. 

Advokatforeningen virker nå å ha endret syn i saken etter de nylige avdekkede krimskandalene. Dietrichson sier det er et tankekors at de siste rettsskandalene ble avdekket fordi mediene fikk innsyn og journalister utførte god gravejournalistikk. Det viser ifølge forsvareren at det ikke er tilstrekkelig at det kun er partene i en straffesak som har innsyn i sakens dokumenter. 

– Når det kommer konkrete lovforslag, gitt at det skjer, vil nok vi være mer positive enn man kan få inntrykk av i det første høringssvaret, sier Dietrichson. 

Gjentatt systemsvikt 

Fristen for å inngi høringssvar gikk ut i august 2022, og siden da har forslaget om endring tilsynelatende ligget brakk. 

I mellomtiden har flere av Norges største rettsskandaler blitt avdekket, herunder dommen mot Viggo Kristiansen i Baneheia, erstatningskravet mot fetteren til Birgitte Tengs og etterforskningen i Silje-saken. 

I lys av dette tar Advokatforeningen til orde for at gjentatt systemsvikt vitner om at det er et behov for utvidet innsyn for pressen.  

Dietrichson peker på to hovedgrunner til at Advokatforeningen nå har snudd. 

– Den viktigste grunnen er at dersom mediene skal kunne gjøre jobben sin og ettergå politiets arbeid, er det ikke tilstrekkelig med tilgang til rettssaken. Der får man jo bare vite det partene bestemmer seg for å presentere.

Den andre grunnen Dietrichson trekker frem er faren for at journalisten blir avhengig av kilden. 

– I dag er mediene avhengig av lekkasjer for å kunne ettergå det som skjer. I et slikt system knytter mediene seg på en uheldig måte til en av partene, kanskje særlig politiet. Det vil prege journalistikken når en journalist er helt avhengig av en kilde i politiet, mener Dietrichson. 

Frykter mindre åpenhet i møte med politiet

Selv om Bjørn Olav Jahr er positiv til utvidet innsyn, er han samtidig bekymret for hvordan det vil oppleves for de involverte i saken.

– Hvis jeg hadde vært vitne til et brutalt knivdrap og skulle fortelle om det i avhør, ville jeg vært ganske engstelig i utgangspunktet. Men jeg ville blitt enda mer engstelig hvis jeg visste at det kommer til å plukkes opp og dramatiseres av VG eller Dagbladet, sier Jahr.

Ifølge Jahr stiller det særlige krav til aktpågivenhet fra medienes side dersom man skal få tilgang til straffesaksdokumentene med en gang tiltale er tatt ut. 

– Jeg tenker jo veldig mye på dette med frykten for å snakke åpent med politiet. Det er veldig mange drap som ikke løses i Sverige, sier Jahr. Han lurer på om dette kan ha noe å gjøre med at de involverte er redde for hva som kommer ut. 

Mener problemstillingen er konstruert 

Journalist Ole Dag Kvamme er snart aktuell med boka om pressens rolle under dekningen av Baneheia. Han mener problemstillingen som Jahr reiser er litt konstruert. 

– I Norge er forslaget til Aarli å gjøre dokumentene tilgjengelig etter rettssaken, understreker Kvamme. 

I Sverige blir derimot avhørene offentlige allerede idet tiltale blir tatt ut.

– Dette er nå oppe til diskusjon i Sverige, samtidig som de fleste er enige i at det egentlig ikke er noe problem. 

Kvamme forklarer at i Sverige ønsker påtalemyndigheten at pressen venter med å publisere noe fra saksdokumentene til rettssaken starter.

– Viktig å parere med åpenhet 

Kvamme peker på at dagens ordning i Norge gjør at det blir vilkårlig hvem som får tilgang til straffesaksdokumenter.

– Etter 23 år har jeg fortsatt ikke tilgang til de lekkede dokumentene som Jahr har tilgang til, sier Kvamme. 

Kvamme viser til at innsyn i straffesaker har utrolig mye å si for pressefriheten, og mener det er grunnleggende i en rettsstat at man har mulighet til å kontrollere utøvelsen av makt. 

– Og særlig når man ser store alvorlige justisfeil som er gjort er det utrolig viktig at dette pareres med åpenhet. 

– Så du tror det blir en lovendring?

– Ja, jeg tror det blir en endring på ett eller annet vis. Det er et krav, avslutter Kvamme. 

Ulike syn 

Bjørn Olav Jahr, som hadde en sentral rolle i avdekkelsen av systemfeil i både Baneheia og Birgitte Tengs-saken, tror ikke nødvendigvis utfallet hadde blitt annerledes dersom pressen hadde hatt mer innsikt i beslutningsgrunnlaget. 

– Når det gjelder Birgitte Tengs-saken så tror jeg det hadde vært bra hvis man hadde fått innsyn den dagen det ble tatt ut tiltale. Det tror jeg kunne ført til at mediene hadde satt et enda større press på saken, sier Jahr. 

– Jeg tror ganske mange liker å si nå at Baneheiasaken hadde blitt noe helt annet om mediene hadde fått innsyn. Det tror ikke jeg, fordi mediene var ikke interessert i det hele tatt. Men det burde vært større muligheter for å få det til, fortsetter han. 

Det er derimot Kvamme ikke enig i. Han dekket også rettssaken da den pågikk, og mener det hadde vært interesse for å se på blant annet gjerningsmannsprofil også den gangen. 

– Hvilke konsekvenser det ville hatt for journalistikken, det er jeg superinteressert i, sier han.

Journalen har vært i kontakt med Justisdepartementet som sier det er for tidlig å si noe mer om videre oppfølgning av saken. Departementet skriver at  utredningen “reiser vanskelige spørsmål, som en del høringsinstanser har ulike syn på”.