Redaktør gir etter for press

Redaktør Javier Garza må sette inn kraftige sikkerhetstiltak for å beskytte journalistene mot trusler fra narkokarteller.
Mandag, 23 mai, 2011 - 11:32


Javier Garza er redaktør i avisen El Siglo de Torreón, som daglig kommer ut i millionbyen Torreón i den meksikanske delstaten Coahuila. Torreón har lenge vært en korridor for narkotikasmuglingen fra Stillehavskysten til Ciudad Juarez og USA, men fram til 2007 merket innbyggerne lite til volden som begynte å spre seg i andre deler av Mexico.

- Ytringsfriheten var i ferd med å vinne fram på stadig flere områder i Mexico. Truslene fra narkokartellene snudde alt på hodet, forteller redaktøren. I 2007 befant han seg plutselig midt i en narkokrig mellom to konkurrerende karteller.

Mer enn to drap om dagen

- Volden startet i slutten av 2006, da to personer ble henrettet i fullt dagslys. Vi slo opp hendelsen stort på forsida, med bilde og alt, sier Garza.

Han forteller at redaksjonen på dette tidspunktet trodde de stod fritt til å dekke de voldelige episodene, som økte i antall og brutalitet, og måten narkokartellene opererte på i byen. Men etter hvert skulle også avisa kjenne volden på kroppen. 

- Vold og drap ble stadig mer dagligdags, forteller redaktøren, og legger fram en urovekkende drapsstatistikk.

Statistikken viser en dramatisk økning i antall drap. Mens 87 av byens innbyggere ble drept i 2007, ble hele 492 personer drept i fjor. Og tallet ser ut til å bli enda større i år.

- Nå er vi oppe i 2,5 drap om dagen, noe som plasserer byen på tredjeplass over landets farligste, etter Ciudad Juarez og Monterrey, sier Garza.

Rammer blindt

Bak drapstallene skjuler det seg blant annet regelrette massakre, som også rammer personer uten tilknytning til kartellene.

- Vi opplever for eksempel væpna grupper som kjører fram til inngangen av en bar og skyter ned alle i lokalet, bare fordi eieren av baren tilhører et rivaliserende kartell. Mange av bargjestene har ingen tilknytning til kartellene, de er bare der for å ta en øl og se på fotball.

Garza forteller at mens narkokartellene før bare transporterte narkotika gjennom byen, har de siden 2006 kjempet om å kontrollere området gjennom å etablere andre type virksomhet.

- I dag driver kartellene med alt fra kidnapping, utpressing, “beskyttelse” og prostitusjon, til drift av barer og salg av piratkopierte varer som klær, CDer og DVDer. De kontrollerer også det lokale politiet, forteller avisredaktøren.

Truer journalister

Meksikanske journalister protesterer mot økende vold i Mexico by. Foto: Knight Foundation/Flickr

I 2007 begynte kartellene arbeidet med å påvirke mediene.

- Den første henvendelsen skjedde gjennom at en journalist  fikk beskjed om å videreformidle en rekke krav til alle krimreporterne i området. Journalistene fikk streng beskjed om å ikke dekke aksjoner militæret utførte mot narkokartellene, arrestasjoner eller drap på medlemmene deres, forteller Garza.

Overgrep fra militærets side, derimot, skulle dekkes bredt.

- Vi ser at en kriminell gruppe kan samle for eksempel 50 kvinner fra et lokalsamfunn, og be dem om å protestere mot overgrep fra militæret. Vi gir vanligvis ikke noen bred dekning av disse demonstrasjonene, fordi vi i mange tilfeller ikke vet om de er “ekte” eller ei, sier redaktøren.

Kidnappet i eget hus

I 2009 ble trusselen mot journalistene plutselig mer reell, da en journalist i den konkurrerende avisen La Opinión ble kidnappet i sitt eget hus. Dagen etter dukket liket opp i en vanningskanal. Motivet bak drapet var at journalisten hadde skrevet en artikkel om vold relatert til et av narkotikakartellene.

Bare noen måneder etter drapet ble lokalene til El Siglo de Torreón angrepet av en mann med AK47.

- Angrepet skjedde rundt midnatt, men det var likevel folk inne i bygningen. Heldigvis var inngangsdøra låst, så han kom seg ikke inn, og ingen ble skadet, sier redaktøren.

Rystet redaksjonen

Hendelsen rystet redaksjonen, som raskt satte seg ned for å finne ut hva som hadde framprovosert angrepet. De gikk gjennom voldsdekningen i avisa, men verken redaksjonen eller politiet kom fram til hva som hadde vært motivet for aksjonen.

- Vi visste ikke helt hva vi skulle gjøre. Ett av kartellene hadde allerede kontaktet oss, og vi var veldig bekymret for hva som ville skje dersom det konkurrerende kartellet også kom med liknende, men motsatte krav om å skrive mer om de andres nederlag om mindre om sine egne, sier Garza.

Han forteller om utvetydige beskjeder fra kartellene, som da den konkurrerende avisen La Opinión mottok en melding, festet til et lik som ble dumpet i gata. “Vi vil at historien om denne døde mannen skal publiseres i La Opinión, akkurat som dere skrev om den andre fyren.”

Redaksjonen har i etterkant blitt svært forsiktige i måten de presenterer sakene på, for å unngå at ett av kartellene blir sinte dersom de gir dem mer eller mindre dekning enn de andre.

- Det er vanskelig å sette seg inn i psykologien til disse folkene, så vi bestemte oss for å omtale alle sakene likt, sier redaktøren.

Kidnappet TV-journalister

Likevel blir journalistene stadig mer utsatt for press. I juli 2010 kidnappet medlemmer av Sinaloa-kartellet fire TV-reportere, for å presse TV-stasjonene de arbeidet for til å kringkaste videoer kartellet sendte dem.

Bakgrunnen for kidnappingen var en massakre der 17 personer ble drept på en privatfest. Etter massakren la Zeta-kartellet ut en video på Youtube, der det kommer fram at drapene ble utført av fengslede medlemmer av Sinaloa-kartellet. De innsatte samarbeidet med enkelte av fengselsbetjentene om å komme seg ut på natterstider, for å utføre drapene.

- Det siste stedet man ville tenke på å lete etter mistenkte, var jo i fengslene, utbryter Garza.

Etter at historien ble kjent, arresterte militæret fengselsbetjentene og flyttet de innsatte til et annet fengsel. Garza beskriver dette som et stort nederlag for Sinaloa-kartellet. For å hevne seg kidnappet de en politibetjent, og fikk han til å tilstå forbindelser mellom Zeta-kartellet og lokale politikere.

Deretter kidnappet de fire TV-journalister, for å få opptaket på lufta. Hendelsen fikk mye oppmerksomhet, både i nasjonale og internasjonale medier.

Reporterne ble til slutt frigitt, men bare noen uker senere ble en journalist kidnappet i nabostaten Zacatecas. På samme måte var formålet å drive utpressing mot avisen han jobbet for.

Sikkerhetstiltak

Etter hvert som Garzas redaksjon har sett nye former for vold, angrep og trusler vokse fram, har de følt de seg tvunget til å utarbeide sikkerhetstiltak.

- Det er egentlig absurd, vi hører jo om slike tiltak av mediehus som sender journalistene sine inn i krigssoner. Vi hadde aldri trodd at vi skulle trenge dem i vår egen by, i våre egne hjem. Det er noe av det som gjør situasjonen så sjokkerende og smertefull, sier Garza.

Han ramser opp en rekke sikkerhetstiltak avisa har sett seg nødt til å iverksette for å beskytte sine egne journalister.

- Vi rullerer på hvem som dekker kriminalsakene, så de kriminelle ikke kan identifisere en spesiell krimreporter, sier redaktøren.

Krimsakene i avisa trykkes konsekvent uten byline, og de som vanligvis dekker krimsakene bir gitt permisjoner, så de kan koble av og slippe unna det belastende stresset som oppstår når man jobber i en så utsatt situasjon.

Selvsensur

Sikkerhetstiltakene endrer også de journalistiske kriteriene for krimdekningen.

- Vi identifiserer ikke hvilke kriminelle grupper ofre eller gjerningsmenn er medlemmer i, når vi dekker skyteepisoder, arrestasjoner og drap, sier redaktøren.

Voldssaker som før ville ha vært førstesideoppslag, får nå plass lenger bak i avisa. Helst unngår redaksonen å trykke bilder fra voldsepisodene.

- Dette gjør vi også for å unngå å normalisere voldsbruken. Det siste vi trenger i Mexico nå, er å gi voldsbruken mer oppmerksomhet og større spillerom, sier Garza.

Der avisa før gjorde sine egne undersøkelser av kriminelle handlinger, arrestasjoner og liknende, publiserer den nå kun offisielle rapporter.

Gir etter for press

Redaktøren innrømmer at han gir etter for press fra narkokartellene.

- Vi mottar trusler om å ikke trykke det eller det, og da gjør vi ikke det. Vi har også noen saker vi vil publisere, men så må vi tenke på om det kan føre til angrep fra kriminelle organisasjoner, og da hender det at vi ikke publiserer allikevel.

Garza innrømmer at det begrenser den kritiske dekningen av narkokartellenes virksomhet.

- Vi kan ikke gå i detalj om forretningsvirksomheten de kontrollerer, og de andre aktivitetene de driver med. Gjør vi det kan det bety en dødsdom, for vi har ikke garantier om beskyttelse fra myndighetene. Vi vet at kriminelle som angriper oss sannsynligvis ikke vil bli straffet, sier Garza.

Aldri på jobb alene

Redaksjonen tar også forholdsregler som innebærer at deres journalister aldri ankommer et åsted uten at stedet er sikret av politi eller militæret. Avisas journalister ankommer også alltid sammen med andre journalister eller fotografer.

Dersom en kriminell organisasjon ber om et møte med en journalist, lar redaktøren som regel journalisten gå.

- Dersom journalisten ikke møter opp, blir de kanskje kidnappet istedet, og tvunget til å møte. Men vi passer på at vi er i kontakt med journalistene jevnlig gjennom dagen, slik at vi vet hvor de er. Dersom de blir kidnappet, er det viktig å vite når vi sist var i kontakt med dem, og hvor de befant seg da, sier redaktøren.

Selv om jobben som journalist i Garzas avis har blitt farligere de siste årene, er ikke de ansatte mindre glad i den av den grunn.

- Jeg forsøker jo å gi krimreporterne permisjon med jevnlige mellomrom, men overraskende nok er de ikke så interessert i det. En av journalistene våre, som var nær ved å bli kidnappet i fjor, fikk tilbud om å ta to ukers permisjon. Han var bare borte ei knapp uke, alt han ville var å komme tilbake på jobb, avslutter redaktøren.