– Jeg lærte meg tidlig å være rapp i munnen.

- Vi hadde egne miljøvakter i skolegården til å overvåke oss. Det var ofte slagsmål. Jeg ble nok motvillig påvirket av den dårlige holdningen folk rundt meg hadde til skolearbeid.  Fordi jeg var god i fotball, hang jeg mye med gutta. De andre jentene fikk ikke like mye innpass. De var ikke flinke nok til å fortjene ballen, flirer hun.

- Guttejente har jeg alltid vært, så jeg lærte tidlig å være rapp i kjeften. Det var på mange måter likevel veldig tøft å gå på Ulsrud. Men så er det også mye på grunn av miljøet der, at jeg ble ekstra motivert til å drive med politikk, forteller Stenersen.

I løpet av videregående fikk Aina oppleve volden på nærmere hold, da hun selv ble overfalt på Tøyen.

- Jeg erfarte hvor vanskelig det var å komme seg gjennom det tunge justissystemet i Norge. Det føltes frustrerende å ikke få rettferdiggjort seg, og å være overlatt til seg selv. Dette gjorde meg imidlertid enda mer engasjert for justispolitikk. Jeg ville hindre at andre som utsettes for blind vold i Norge, skulle få oppleve det samme. Noe måtte gjøres.

Som et kall fra himmelen, lød dermed Carl I. Hagens stemme fra en radiodebatt for Aina i ettertid:

«Det er de kriminelle som skal straffes, ikke ofrene!»

- Da jeg hørte dette tenkte jeg bare: ah det er jo helt perfekt. Tenk å tørre å si det så tydelig. Jeg meldte meg inn i Frp Østensjø og søkte like godt på lederstillingen de utlyste med en gang, og fikk den. Jeg bare hoppet i det. Jeg hopper ofte inn i sånne ting også tenker jeg; Oi dette var litt stort etterpå.

Med over nesten 40 000 mennesker i bydel Østensjø, var det nettopp stort, ansvaret var for en fersk politiker. Men mye støtte og hjelp, gav den unge jenta gode erfaringer. Stenersen fikk mersmak.

- Jeg ville gjerne jobbe med unge liberalister også etterhvert. Så jeg meldte meg inn i Fpu, og tok over som leder der etter 2 år.

Brage Baklien, rådgiver for FrPs stortingsgruppe, kan fortelle at det er god grunn for at Aina nå jobber som internasjonal politisk rådgiver for stortingsgruppen.

 - Vi kunne ikke stenge henne inne på et kontor foran en pc.

 - Jeg elsker å snakke med mennesker, utbryter Aina. Også liker jeg å snakke med alle slags typer mennesker. Man blir så mye klokere selv. Det gjør jeg også når jeg er ute; prater mye med folk på byen. Jeg er sånn som babler i vei, ler hun og synliggjør smilerynker rundt øynene som er eneste ytre tegn på at bystyrekandidaten er over tjue.

Politikere står klare til angrep på rekke og rad,

mellom maktsentrene kongens slott og statsministerens storting. Som selgere på en stand, trosser de kulde og regn nok en septemberdag. Uniformerte og usedvanlig blide, prakker de på deg brosjyrer med tydelige budskap foran partiboder. «Stem på oss og alt vil bli bedre!» Ingen skal gå upåvirket hen.

- De er slemme mot oss. Folk kommer forbi og gir oss huden full.

En eldre Frp'er benytter meg til å få ut frustrasjon mellom slagene.

- Det er på grunn av media. Ja, nå ser du ordentlig ut du, men du vet hvordan det er. De er alltid ute etter oss, forteller mannen videre.

Han er grå i håret, og bærer ei den ungdommelige, mørkeblå Frp-vesten som kollegene han er omkranset av.

– Heisan, jasså dere er på skoletur ja.

Min tilstedeværelse blir med ett mindre interessant, ide en gjeng skoleungdom kommer slentrende forbi.

- Er du fornøyd med skolen din du eller?

Politikeren har funnet seg et bytte.

– Nå skal du høre her...

Mannen brøyter seg fram. De er i alt fem politikere. Ved et lite trehus, blant mengden av røde sosialister og grønne miljøforkjempere, står de denne tirsdagen, 6. september. Med eplet tett til brystet, er de klare til valgkamp. Aina Stenersen skiller seg ut fra sine eldre kolleger, med sin unge alder og dertil enda yngre utseende. Kullsort maskara på de øverste vippene, står i kontrast til de nedre, hvite vippene som nærmest går i ett med det lyse håret og den hvite, prikkfrie huden. Blå, våkne øyne treffer meg med et håndfast blikk. Jeg har akkurat hentet Aina fra standen på Karl Johan, hvor hun tappert forsøker å overbevise tilfeldig forbispaserende om å overlate makten i Frps hender.

 

Tidlig krøkes: Ingen skal gå forbi Frp-boden uten å ha fått med seg det glade budskap. Foto: Marianne Cecilie Huseby

Drømmen var ikke å stå her da artium var overstått

- Jeg har alltid vært veldig glad i kunst forteller Aina meg, mens vi spaserer mot «Saras telt» ved Spikersuppa, bare ti meter unna Frp-standen. Vi setter oss ned.

- Det er en familiegreie i motsetning til Frp-engasjementet, som jeg selv bragte inn i familien. Jeg ønsket å bli Grafisk designer, og startet derfor på Norges kreative faghøgskole etter videregående. I denne perioden trente jeg veldig hardt, noe som førte til at jeg fikk håndleddskade i begge hendene. Det ble så ille at jeg måtte kutte ut studiene og sykmelde meg. Det føltes som et enormt nederlag. Drømmen min ble knust, så sommeren etter ble tung. Hun ser ned og erindrer den vonde opplevelsen med tungt mine, før hun ser opp igjen. Smilende.

- Men egentlig er det morsomt hvordan livet skyver deg i forskjellige retninger, jeg sitter jo her i dag og ville ikke vært noe annet sted. 

Selv om skaden ikke forsvant med det første,

ble Ainas vemod nemlig raskt erstattet av nye drømmer. Denne gangen var det markedsføringsbransjen Skullerudjenta skulle erobre.

– Jeg startet på forberedende på Blindern, men var redd det ikke skulle bli utfordrende nok. Derfor tok jeg markedsføring ved siden av på BI, sammen med voksne på heltid. Det hele var også et eksperiment for å sammenligne det statlige med det private utdanningssystemet. BI var klart best. På Blindern var vi så mange. Flere sovnet i forelesningssalene, og det var veldig upersonlig der.

Den unge jenta gikk ut med toppkarakterer i alt dette semesteret, med hender som fortsatt var handikappete.

- Jeg måtte referere alt muntlig til pappa imens han skrev for meg. Det ble mange, lange kvelder. Øynene himler og vitner om minner som strømmer tilbake. Hun smiler, før hun rister dem vekk med hodet.

Det skulle på ny bli medvind for Stenersen. Halvåret etterfulgtes av tre år med bachelorutdanning på Markedshøyskolen hvorfra hun, ifølge Frps hjemmesider, mottok pris for beste karaktersnitt noensinne.

- Her satt jeg i studentenes hovedstyre og var med på å endre masse. Vi ble alltid hørt om vi hadde klager, og hadde nær kontakt med foreleserne. Den filosofien likte jeg kjempegodt. Så da ble jeg kjempemotivert. Jeg ble supermotivert i forhold til hvordan det hadde vært på videregående.

Det glitrer i øynene.

Alltid elevrådsrepresentant, alltid leder. I Frp må hun foreløpig nøye seg med å være kandidat nr. 8. til bystyret. Utålmodighet er blitt brukt som en styrke for Aina som vil ha forandring, og det vil hun ha raskt.

Tidsklemme er et velkjent fenomen.

- Jeg har ikke fått tid til alt jeg vil. Det blir med topprioriterte. Jeg har nok jobbet bort en del venner. Det var en periode der jeg var på jobb mentalt tjuefire timer i døgnet. Da fikk jeg mange klager. Trening har jeg alltid klart å få til derimot. Enten jeg presser det inn på kvelden, eller om morgenen. Kanskje istedenfor å se tv. Det blir ikke mye avslapping.

Til og med bestevenninnen, mistet Aina kontakt med i flere år.

- Jeg prøvde lenge å gjøre alt perfekt. Det gjorde meg veldig sliten. Jeg var dårlig til å skille politikerAina fra privatAina. Det er jeg blitt flinkere til. Nå har jeg innsett at det er viktig å ha et liv utenfor politikken, og å prioritere venner og familie. Men mamma og pappa er begge karrieremennesker, og har forståelse for, og legger til rette for at jeg skal prioritere jobb og kunne lykkes.

- Det snakkes mye om «Flink pike syndrom,» hva tenker du rundt dette?

- Selv har jeg måttet jobbe mye med å legge fra meg tanken om å gjøre alt perfekt hele tiden. Jeg tror dette er et problem for mange kvinner i Norge, som vi må bli flinkere til å snakke om. Også må vi bli flinkere til å be om hjelp. Ikke være redde for å ikke strekke til hundre prosent hele tiden. Det har jeg blitt flinkere til. For eksempel fikk jeg panikk før forrige bursdag. Jobben hadde slukt all tid og jeg ikke hadde klart å forberede noe som helst. Jeg måtte til slutt ringe mamma som kastet seg rundt og lagde mat til gjestene jeg hadde invitert, samtidig som broren min fikset musikk. Det var helt fantastisk. Familie er viktig. Jeg prøver å stille opp som best jeg kan for de rundt meg selv.

Med en bestevenninne fra motstanderpartiet SV,

har det blitt mange kommentarer når de to er ute sammen.

- Vi får alltid mye spørsmål. Men det går veldig fint, vi har for lengst gitt opp å diskutere politikk for å si det sånn, flirer Aina. Det kommer vi ingen vei med. Men jeg henter andre impulser fra henne. Hun er jo kunstner, så da får jeg inspirasjon fra den verdenen, som jeg kan ta med meg i politikken. Det at hun tilhører motsatt parti, gjør at jeg legger fra meg politikerAina når vi er sammen og prater venninneting. Det er deilig. Jeg er veldig glad i å være uformell også, jeg har blitt flinkere til å skille rollene. Det er viktig.

- Hva med kjæresteforhold, finnes det muligheter for slikt på en politikers timeplan?

- Vel, det ble slutt mellom samboeren min og meg i fjor. Det krever nok mye tålmodighet å være sammen med en politiker, så det der er litt vanskelig. Kjønnsrollene blir veldig omvendte. Jeg er veldig lite hjemme. Samboeren min måtte ofte dra på ting uten meg og det syntes han var veldig tungt. Men jeg kommer ikke til å fire på noen ting i fremtiden heller.

- Så du må ha en husfar?

Ler, - ja det må jeg nok. En som liker å lage mat.

- Er vi likestilte i 2011?

- Jeg har aldri blitt kjønnsdiskriminert, tvert imot. Jeg er blitt løftet frem i et mannsdominert parti og har aldri opplevd at det å være ung kvinne har vært en svakhet. Jeg har fått masse ros og kommentarer. Selv da jeg som fersk student fra Markedshøyskolen kom inn med min unge alder, var de eldre mennene villige til å lære av meg. I dagens samfunn er det talent som teller, og at du står på skikkelig. Er du flink nok, stiller du likt uavhengig av din nasjonalitet, religion, farge, kjønn eller alder i Norge. Det er utrolig bra. Vi trenger ingen kvotering, jeg engasjerer meg for at alle skal ha like muligheter.

- Mange kvinner sier de opplever likestilling frem til de blir gravide. Hva tenker du om dette?

- Jeg ser ikke på det å få barn som et problem, men heller en stor utfordring, når du satser på karriere. Det er vanvittig mange småbarnsforeldre i Frp nå. Mange har med seg barn på kontoret. Det er nok beinhardt, men jeg tror det skal gå helt fint. Jeg kommer i hvertfall ikke til å fire på noe. Mannen min må stille opp like mye som jeg, eller kanskje mer. Enhver får finne sin løsning.

 

- Rådgiver for Frps stortingsgruppe omtaler deg som «en kommende stjerne,» hva tenker du selv er ditt mål?

– Det er utrolig smigrende. Jeg ønsker å lære og å få til mest mulig. Jeg tar en dag av gangen.

– Hvordan vil høstens valg gå?

– Jeg er utrolig spent. Søvnen begynner å bli liten og nervene store. Jeg jobber hele dagen. Men jeg aner ikke hvordan det går. Det jeg vet derimot, er at jeg har gjort alt jeg kan for å komme inn. Så hvis ikke jeg kommer inn nå, vet jeg at jeg har gjort alt jeg kan i hvert fall. Det føles godt.

                                                                                                 

Venninnen: Annette Høye, kan nesten ikke kjenne igjen sin barndomsvenninne i media. Med formelle kær og stivt språk, er det stor forskjell mellom Aina som politiker og privatperson, forteller hun. Foto: Marianne Cecilie Huseby

Aina Stenersen var en av de mange som fikk en dramatisk sommer, da hun selv befant seg i regjeringskvartalet, 22. juli.

– Det var en forferdelig dag. Å oppleve bomben på så nært hold, var fryktelig skummelt. Det fine jeg umiddelbart så, var den kjempetilhørigheten som fant sted i sentrum med en gang etterpå. Vi stod og holdt rundt hverandre alle som en. Enten du var tysk turist eller hva det måtte være, alle kom sammen og viste medmenneskelighet. Det var helt utrolig.

– Har hendelsen påvirket FrPs politiske tanker fremover på noen måte?

– Nei, det har det nok ikke. Han gale mannen hadde jo vært medlem, det var skikkelig trist å se. Jeg har heldigvis aldri møtt han selv, og aldri hatt noe med han å gjøre. Han er en gal gal gal person. Men hendelsen samlet partiene mer sammen. Miljøet er jo så lite her i Oslo, alle ble berørt. Mange folk fra FpU hadde kjærester og venner på Utøya, og dro ut for å redde dem. Vi var virkelig alle Auf'ere i tiden etter. Samholdet var fantastisk.

- Hvordan vil samarbeidet mellom partiene bli i fremtiden?

- FpU samarbeider masse med Unge Høyre. Mye mer enn hva Frp og Høyre klarer å få til. Det sitter jo en del gamle travere i partiene nå. Med generasjonsskiftet kommer mye til å endre seg.

- Er det noe du ikke klarer å stå for i programmet til Frp,

 slik det ser ut idag?

- Ja, det er jo det. Aina tenker seg om, og ser ut mot regnet som nå trommer tungt på teltet over oss, før hun svarer.

- Jeg er blant annet for en felles ekteskapslov, for at homofile skal kunne få barn og gifte seg. Det er Frp imot. Samtidig er jeg for å avskaffe verneplikten, fordi jeg mener den er helt unødvendig. Igjen i motsetning til Frp. Vi ungdommene pusher ganske hardt på, men i de riktige fora vel og merke. Når programmene skal vedtas, kjemper vi så hardt vi kan mot moderpartiet for å få gjennomslag for det vi tror på. Vi er ganske tøffe mot dem. Taper vi et slag, tar vi ikke debatten videre. Utad står vi fram som enige. Men vi gir oss ikke, og tar opp debatten enda sterkere året etter, smiler hun lurt.

Hvordan opplever du å måtte representere saker du selv ikke er innforstått med?

– Det er ikke noe problem. Jeg prøver å få til forandring innenifra, det er den eneste måten å påvirke på.

- Hva er det beste med å være Frp politiker?

– I Frp finnes det ingen jantelov, det er veldig bra. Du kan komme opp og fram av talent og hardt arbeid. Din eneste hindring til suksess, er deg selv.  Det hele har gått over all forventning.

Frp'ern drikker opp vannet sitt, før hun stiger ut i det kalde regnet. De siste stemmene skal sankes.