Bønder i blokk

En lang grønn stripe strekker seg langs veien ved utsiden av parkeringsplassen i Nedre Silkestrå. Solsikkene står høyreiste, solgule og store, tilsynelatende litt tilfeldig plassert rundt på det grønne området. Lenger inn, forbi parkeringplassen ligger lavblokkene, okergule med røde lister rundt vinduene.

Borettslaget på Skøyen i Oslo, rett bak Frogner parken er bygget rundt små tun, mange barn leker rundt de grønne trærne. Ved nærmere øyesyn ser du at solsikkene er spredt utover på en måte osm gjenspeiler mange individuelle planer. Det sånn en parsellhage ser ut, hver jordlapp sin eier og særegne uttrykk.

- Det er så hyggelig at mange dyrker blomster, det blir så pent. Jeg er mest sånn for matauk. Det er så flott å få grønnsaker i hus og spise dem.

Marianne Christie står bøyd over gulrøttene. Det er en utfordring å finne frem i alt ugresset som er grodd frem. Det kom så mye regn i sommer at hun gav opp, det ble for mye å holde tritt med Andre har også gitt opp, mens eieren av det hun kaller hagens prydparsell har klart å luke, kontrastene er tydelige.

Det synger på siste verset for årets grønnsaker. Reddikene og rødbetene er spist opp, et par squash ligger og hviler over overflaten klare for innhøsting

Parsellhagen i borettslaget på Nedre Silkestrå er en tjueen som finnen i Oslo, spredt utover fra vest til øst. Mange byfolk vil nærmere jorda, noen vil så nær at de finner glede i å få grønnsaker til å gro. I parsellhagen er du din egen bonde. Dette vil stadig flere Oslofolk, nå er det femhundre i kø for å leie et stykke jord i Oslo.

Matauk

Parselldyrking er ingen ny aktivitet. Før ble by jord leid ut til fattige familier. Matmangelen under andre verdenskrig førte til at prydblomstene måtte vike plass for poteter både i Frogner parken og i Slotts parken.

I det moderne Norge er bonden blitt drevet ut av byen, og så langt ut på landet at mange nesten ikke aner hvem han er og hva han driver med. Potetene har ikke en spor av jord på seg der de ligger skinnende rene innpakket i klarplast i butikkhyllene. En balkongkasse er det nærmeste mange byfolk kommer til en hage. Parsellhagen er til for de som ikke har sin egen hage.

-Guttene mine likte ikke grønnsaker før jeg begynte å dyrke selv. Nå kan de ikke ha middag uten salat.

I år dyrket Marianne Christie så mye salat at det ble for mye selv for ungene hennes, mye ble gitt bort til venner. Barna er blitt ungdommer, de har hjulpet til på parsellen i ti år, sett grønnskaker gro og fått en kunnskap som ikke er en selvfølge for mange by unger. Marianne Christie er lærer, og opptatt av å lære elevene om hvordan maten blir til.

-Flere ganger har jeg tatt med elevene hit. Vi har tatt opp poteter, skåret dem i biter og hatt dem i ovnen, og mange sa de ikke likte poteter, men disse likte de. Noen løp hjem og ville lage sånne poteter hjemme også. Det er noe med å lage sine egne ting.

Hun har sett gleden og stoltheten til barn som viser frem familiepasellen for klassen sin. Da hun tok med flere klasser ned i hagen sin, var det bare to av barna som kunne kjenne igjen gulrøttene på grønne bladene som står opp av jorda.

Spire

Naboene går forbi parsellhagen på veien ut. Marianne Christie hilser og snakker med flere. Aktiviteten her har skapt liv i borettslaget for flere enn de som har en parsell. Dugnader, fester og sosialisering er en del av livet.

Mange nye bekjentskaper med naboene er skapt gjennom hagen. Hun diskuterer høstfesten med en mann i styre mellom plukkingen av gulrøttene. De skal lage suppe av egne grønnskaer.Her er alt økologisk, sprøytemidler er bannlyst.

- Det er så deilig å komme hit om våren. Sette frø og så kommer det opp noe som du kan spise. Jeg blir så stolt av det. Det er så hyggelig å skravle med naboene når vi sitter ogluker på hver vår side.

Det store epletreet lener seg over fra nabotomten, lager skygge og slipper eplene sine ned på marken under. Marianne Christie er glad hun fikk en mer solrik parsell en den under epletreet. Det er blitt mer sving på sakene. Gulrøttene må opp av jorda nå, de er store og fine.

Hun synes det er verdt all jobbingen, det er tross alt mer slitsomt enn å kjøpe dem i butikken, men de smaker så mye bedre når du lager dem selv.

Grønne mål

Mange av parsellhagene i Oslo lever på lånt jord og tid. Flere er lagt ned, fortetting med boligbygging har trengt dem vekk. det blir færre grønne flekker sentralt i byen. Oslo kommune har som langsiktig mål å produsere mer av maten her for å skape en grønnere by for fremtiden. Flere parsellhager har kontrakter som ikk er mer en et par år frem i tid. Kommunen har mål om å ta vare på parsellhagene, men blir det kniving om plassen er det som oftest de så må vike.

Vi bor ofte tett på hverandre i byen, likevel er det mane som ikke kjenner naboen. Det kan nesten virke som jo tettere du bor, jo mindre kontakt har man med naboen. I store boenheter er fellesarealer en viktig møteplass, og her er parsellhagene et viktig sted.

Senter for Byøkologi har sett på livet og bruken av parsellhagene i Oslo. De så at den fyller mange behov for vidt forskjellige mennesker. Det er unge, gamle, barmefamilier, innvandrere, alle slags yrker og overbevisning.

Her møtes folk som ellers ikke ville blitt kjent, utveksler kunnskap og ideer. Å leie en jordlapp koster ikke mer en noen hundrelapper i året, så det økonomisk ekskluder i hvertfall ingen.

Romy Ortiz fra Senter for Byøkologi har fartet rundt i ulike hager for å studere livet der. Hun fant at dugnadsånden lever i beste velgående her.

- Folk er veldig glad for å ha et sted å komme til. Det er bra helsemessig, både fysisk og psykisk for folk. En dame fortalte at hun hadde vært på ferie, da hun kom tilbake hadde noen i hagen høstet inn bærene for henne, og de var klare til avhenting.

Tveita

En tjue minutters T-banetur fra Skøyen tar deg gjennom sentrum til østsiden og Tveita. Tre store blokker ruver i landskapet, i den ene blokken bor Monique Nyberget, hun er parsellhage entusiast.

- Jeg satt i mange år i leiligheten min og lurte på hva de drev med her nede, før jeg gikk ned. Derfor synes jeg det er viktig å markedsføre dette overfor bydelen sånn at flere skal få mulighet til å være her.

Da hun først gikk ned, ble hun. Engasjerte seg i hagen på alle måter. Det lukter nyslått gress. Duren av gressklipperen som går på det grønne området på utsiden av parsellhagen bryter stillheten. Et gjære rammer inn det par tusen kvadratmeter store området. En oase er vokst frem på den tidligere BMX banen, flere priser er tildelt denne plassen.

Hagen er nøye anlagt med stier og brune trelister som deler av parsellene. Det er orden her.

- Jeg bruker marka mye, me det er ikke det samme. Her er jeg i symbiose med jorda, det er veldig godt. Gå litt tilbake til urmennesket i seg.

Monique Nyberget har latt resten av ripsen stå igjen til fuglene. Ringblostene er plukket inn og ligger til tørk og skal etterhvert pynte opp sjokoladekakene hennes . Nye sorter er prøvd ut.

- Jeg har hatt Judas Penge i år. Jeg husker jeg pleide å sitte sammen med bestemoren min og plukke bladene av på hver side. De kunne vi ha tørket inne. det ville jeg ha. Det har tatt to år å få det til.

Det fine med å dyrke selv er at man kan finne frem gjemte og glemte sorter som de kommersielle dyrkerne har forlatt. Løpstikke og grønnkål. En dyrker humle til mikrobryggeriet sitt. Noen har bønner, uvanlig lange bønnestengler strekker seg mot himmelen, tatt med fra en annen kultur.

- Det er folk her fra alle verdenshjørner her. Vi lærer veldig mye av hverandre. Jeg tror nabolaget blir varmere når vi møtes ute.

Det er ikke bare glede i å få noe til å gro, det kan være en bratt læringskurve for mange. Monique Nyberget har prøvet og feilet, lest masse. De fleste får noen mislykkede avlinger.

- Du må være ganske på for å ta ting på det rette tidspunktet. Løken min ville ikke vokse i år. For meg er det en seier å få noe til å gro.

Sommerblomstene er ennå fine. Ringblomster, Solsikker, Georginer og Hagenelikker glitrer i solen. Noen har gjort klar parsellen for vinteren allerede, mens andre har ennå mye i jorda. En haug tomater ligger til modning på bordet. Kaprifolen slynger seg oppover og sender sin gode lukt utover.

Sommeren går mot slutten. I år har de bygget nye redskapsboder på dugnad, laget vafler, hatt åpen dag og markedsført seg overfor politikerne. I år var de særdeles positive, men fremtiden er alltid uviss. En to års kontrakt er nå heldigvis blitt til fem.

I vinter skal hun gjøre som hun pleier, sitte inne i leiligheten, se ned på parsellhagen, lese hageblader og planlegge neste sommers hage. Til jul skal hun bruke den tørkede karven hun har dyrket selv, til den hjemmelagde surkålen. Det gleder hun seg til.

Fremtiden

I fremtidens Oslo kan det kanskje bli nødvendig å dyrke vår egen mat. Det lages mat på hustakene i New York og Tokyo. Rundt femten prosent av maten i verden blir dyrket i storbyen. Oslo er ennå en liten landsby i denne sammenheng.  Fremdeles er dyrkingen her mer basert på rekreasjon, og sosialt møtested, mer enne en livsnødvendighet.

Marianne Christie har fått nye ideer av naboen i år.

- Nå har jeg smakt jordskokksuppe, det var jo så godt, og se på de fine blomstene den planten har. Nesten fine enn solsikke.

De gule blomstene strekker seg opp på høyde med solsikkene, lysegule og fine. Marianne Christie tar snart av seg hanskene for vinteren, men først denne hagefesten da.