Etterlengta lov trådte i kraft
Etter at den første av to lover som skal regulere mediene trådte i kraft, håper bransjen sensuren fjernes.
På pressefrihetens dag, 3. mai i år, annonserte den tunisiske regjeringa implementeringa av lovforslag 2011-116. Loven, som har venta på godkjenning sia 2. november 2011, introduserer ytringsfrihet for radio og tv.
Det vil si at tv- og radiostasjoner har frihet til å sende det de selv ønsker, uten sensur fra myndighetenes side. Lovforslaget innebærerer også at et selvstendig og uavhengig medieråd opprettes.
Dette rådet, Haute Autorité Indépendante de la Communication Audiovisuelle (HAICA), er satt sammen av medlemmer som skal garantere for et politisk og økonomisk uavhengig medielandskap.
Reportere uten grenser (RSF) skriver på sine nettsider at HAICA kommer til å ha mange utfordringer foran seg. Likevel er de fornøyde med at loven endelig har trådt i kraft. Den loven som står igjen, 2011-115, legger blant opp til pressefrihet for skriftlige medier.
Ytringsfrihet i fare
Lovforslaget er utarbeida av et utvalg som ble nedsatt i februar 2011. Utvalget skulle undersøke hvilke utfordringer tunisisk presse står ovenfor, i tillegg til å kartlegge mediesituasjonen.
Kamel Labidi, som ledet medieutvalget INRIC, sier at loven kom på plass etter økende press mot myndighetene.
– Tre dager før statsministeren kunngjorde at loven trådte i kraft, etablerte flere profesjons- og menneskerettighetsgrupper en koalisjon som skal kjempe for ytringsfrihet. Koalisjonen ble danna fordi vi mente at ytringsfriheten var i fare. Grunnen til det er blant annet at regjeringa ennå ikke hadde implementert lovforslag 115 og 116, sier Labidi.
Kontrollerende politikere
I 2012 økte volden mot journalister, og gamle lover ble brukt for å straffe det som regnes som anti-religiøse ytringer. Flere ganger ble kunstnere, journalister og bloggere dømt etter straffelovens paragraf 121.3, som forbyr ytringer som kan skade allmenheten og folkets moral.
– Ennahda ønsker å kontrollere mediene, og det er grunnen til at de har utsatt gjennomføringa av disse lovene helt til nå, mener han.
Index on Censorship skriver at landets ledende parti, islamistiske Ennahda, mest sannsynlig kommer til å jobbe for å få grunnlovsfesta muligheten til å straffe blasfemiske ytringer.
Tunisias nye statsminister, Ali Laraydeh fra Ennahda, har ifølge Dagsavisen fått kritikk for at han som innenriksminister ikke klarte å stanse volden mot sekulære talsmenn.
Hager Bjørnstad er en tunisier som har bodd seks år i Norge. Hun tror ingen politiske partier ønsker å begrense ytringsfriheten. Alle aktører trenger en viss grad av ytringsfrihet for å få fram sitt budskap mener hun.
– HAICA er et godt bevis på at pressefriheten går i riktig retning, sier Bjørnstad. Hun jobber som handelsrådgiver ved den tunisiske ambassaden i Oslo, men uttaler seg som privatperson.
Venter på mer
Selv om 116 er innført, mangler Tunisia fortsatt en lov som regulerer skriftlige medier. Det er lovforslag 115 som skal garantere for presse-, trykke- og publiseringsfrihet. Den skal også sørge for at journalister ikke lenger dømmes etter straffeloven, og at det skal være åpenhet om hvem som eier de ulike mediene.
Den tidligere diktatoren, Zine El Abidine Ben Ali, hadde kontroll over all presse i Tunisia. Etter revolusjonen har INRIC reist rundt i landet for å opplyse om hvor viktig en fri og selvstendig presse er for en demokratisk prosess.
– Tunisierne vil måtte betale en høy pris hvis mediene igjen knebles av regjeringa, mener INRICs leder Labidi.
Blanding av gammelt og nytt
– Etter årtier med et autokratisk styresett er ikke befolkninga vant til å ha noe offentlig, sier Labidi.
I november 2012, et år etter at lovforslagene 115 og 116 skulle vært innført, leverte INRIC fra seg sin rapport om hvilke utfordringer tunisisk presse står ovenfor.
I rapporten beskriver de medielandskapet i Tunisia som en kompleks blanding av lovene fra før revolusjonen, og de nye frihetene som Ben Alis flukt i januar 2011 førte med seg.
Sensur som daglivare
Sensur og medieregulering har vært en del av det tunisiske medielandskapet helt sia landet ble selvstendig i 1956. Tunisias første president, Habib Bourguiba, hadde det som nå karakteriserers som en moderat tilnærming til medieregulering. Etter at Zine El Abidine Ben Ali tok makta i 1987, forverra situasjonen seg dramatisk.
Nesten all presse var statseid, og alle landets medier var underlagt sterk sensur. Journalister ble trua, banka opp og satt i fengsel i løpet av Ben Alis 24 år som president. I 2001 rangerte den internasjonale organisasjonen Committee to Protect Journalists (CPJ) Ben Ali som en av "topp ti fiender av pressa".
Selvregulerende medier
Regjeringa jobber for tida med tredjeutkastet til landets nye grunnlov. Labidi håper den vil inneholde et løfte om at Tunisia kommer til å følge internasjonale standarder for ytringsfrihet. Han mener at fri presse er en av hjørnesteinene i et demokrati:
– Medieregulering er helt avgjørende for en fri presse. Men da er man avhengig av en selvstendig reguleringsinstans, som representerer journalister og pressefolk. Regjeringa skal ikke blande seg.
Videre sier Najar at åpenhet om medieeierskap som lovforslaget 115 vil føre med seg, er viktig i det nye Tunisia.
Et åpent medielandskap er et viktig punkt i INRICs rapport.
– I et demokratisk samfunn er trykt journalistikk selvregulerende. Det trenger vi også i Tunisia. Da er det enda mindre grunn til at regjeringa skal blande seg inn, sier Labidi.