Jobber gratis og i hemmelighet

Emmy Dimitrakopoulou har jobbet som journalist i Athen i over 23 år. For ett og et halvt mistet hun jobben som sjefredaktør i en av Hellas' eldste statseide TV-stasjoner, ERT. Likevel har hun uoffisielt fortsatt som sjefredaktør for stasjonen, men uten lønn.

– Jeg aksepterte ikke å holde meg hjemme hele dagen, så jeg bestemte meg for å fortsette, sier Dimitrakopoulou.

Jobber i hemmelighet

Siden finanskrisens begynnelse har rundt en tredel av greske journalister mistet jobben, offisielt eller uoffisielt. Dimitrakopoulou er en av mange journalister som har fortsatt jobben sin i all hemmelighet.

– Alle i ERT vet hvem jeg er, de kjenner meg, så de sier ingenting om at jeg fortsatt jobber der. Jeg holder meg unna redigeringsrommet, får programmet på en DVD, redigerer og klipper på min egen datamaskin, sier Dimitrakopoulou.

Emmy sier at veldig mange grekere reiser hjem til de byene de kom fra, og søker støtte hos familien.

– Selv får jeg økonomisk hjelp fra foreldrene mine, ellers hadde jeg ikke kunne fortsatt sånn som jeg gjør.

Går til utenlandske medier

I lang tid har grekerne hatt en negativ holdning til journalister. I januar opplevde fem journalister at noen hadde plassert bomber utenfor hjemmene deres, og vold mot journalister og fotografer øker stadig.

– Nå skriver jeg bare om kultur, om musikk, kunst, filmer og slikt. Det er tryggere slik. Ingen tar deg for de sakene. De andre sakene skriver jeg bare for utenlandske medier, sier Dimitrakopoulou.

Journalistisk business

Siden begynnelsen av 90-tallet har TV-stasjoner og andre medier blitt privatiserte. Dimitrakopoulou mener dette var med på å senke den journalistiske kvaliteten i Hellas.

– Plutselig ble det veldig mye prestisje å eie sin egen TV-kanal i Hellas. Alle ville bli kjendiser, alle ville bli sett. Gjennom lån fra banken og hvitvasking av penger begynte det å bli lett å skaffe kapital til å starte sin egen TV-stasjon. Businessmennene ville ta del i denne utviklingen, sier hun.

Som følge av privatiseringen av TV, avis og andre medier, oppsto det en flora av nasjonale aviser og ulike TV-kanaler.

– Det er altfor mange aviser, radiokanaler og TV-stasjoner i Hellas i dag, og det er for lite søkelys på det journalistiske arbeidet. Jeg kjenner ytterst få greske journalister som gjør god research til programmene og artiklene sine, sier Emmy.

Opp til en hver borger

Årets pressefrihetindeks viser at Hellas har falt fjorten plasser, og ligger nå under mange afrikanske diktaturer på listen. Dimatrokopoulou mener slike indekser ikke alltid viser et helt korrekt bilde av situasjonen i et land, men at eurokrisen kan være en medvirkende faktor til Hellas’ store fall på pressefrihetindeksen.

– Når et land er i en så dyp krise som vi er i nå, er det lett å håndtere situasjoner feil. Ikke bare fra statens side, men også journalistenes, sier hun.

Til tross for at pressefriheten i Hellas nå betegnes som ”delvis fri” av pressefrihetindeksen, så tror ikke Dimitrakopoulou at dette har hatt noen effekt på demokratiet.

– Demokratiet står fortsatt høyt i Hellas. Dårlig journalistikk og statens håndtering av pressen påvirker ikke demokratiet. Det er alltid opp til en hver borger å holde seg oppdatert på hva som skjer, å samle informasjon fra forskjellige steder, tenke og reflektere. Journalistikken har ingen reell påvirkning på demokratiet, hevder den tidligere greske sjefredaktøren.