Ugandiske medier fordømmer homofili

9. oktober 2010 publiserte den ugandiske tabloidavisen Rolling Stone en forsidesak med følgende tittel: "100 pictures of Ugandas top homo leaks." Saken inneholdt navn, adresse og bilder av homofile ugandere. Avisen skrev også om hvordan homofile oppsøkte barn og unge for å prøve å rekruttere dem, og oppfordret leserne til å henge de homofile.

Gerald Setongo husker fortsatt dagen navnene ble publisert. Han er selv homofil, og har vært menneskerettighetsaktivist i Uganda. Han måtte flykte til Norge fordi han valgte å stå frem med sin legning.

Gerald SentongoSentongo ble nødt til å flykte fra Uganda. Foto: Mari Sand Malm– Jeg ble veldig redd da jeg leste det, forteller han.

Bildene i artikkelen var hentet fra sosiale medier. Selv slettet Sentangoen alle profiler han hadde på internett, og ventet i frykt på å finne sitt eget bilde i avisen.

– Flere av mine homofile venner rømte bort fra sitt sosiale liv og gikk under jorden etter denne publiseringen, sier han.

Kastet stein

I tiden som fulgte skrev The Guardian om den lesbiske kvinnen Stosh Mugisha. Etter publiseringen ville ingen på butikken ekspedere henne, naboene hennes kastet stein mot huset hennes, familien trakk seg unna og hun ble nødt til å flytte.

Rolling Stone ble dømt i Høyesterett for artiklene og ble beordret til å stoppe publiseringen av bildene. Det ble slått fast at homofile og lesbiske skal ha rett til privatliv, og at en oppfordring til drap er et angrep på grunnleggende rettigheter. Dommen rammet ikke bare Rolling Stone, men satte standard for hvordan homofile og lesbiske skulle omtales i mediene fremover, skrev landsforreningen for lesbiske og homofile i Norge (LLH).

Jussprofessor J. Oloka Onyango mente dommen var en vekker for de mediehusene som latterliggjorde ytringsfriheten og grunnleggende prinsipper om ansvarlig nyhetsrapportering. Det skrev han  i en pressemelding fra en koalisjon av menneskerettighetsorganisasjoner i Uganda.

Kampanjer mot homofili

Uganda er et av mange land i Øst-Afrika hvor homofili er forbudt og kan straffes med fengsel. Lovene mot homofili stammer fra kolonitiden, hvor britene innførte lover mot "unaturlig sex" blant Ugandas lokalbefolkning.

Kristin Skare Orgeret, medieforsker ved Høgskolen i Oslo og Akershus, har jobbet mye med journalistikken og medienes rolle i demokratiseringsprosesser i Afrika og Asia.

– I Uganda driver mediene kampanjer mot homofili, og det er ikke ikke rom for at mediene kritiserer homolovgivningen, sier Orgeret.

I 2012 laget to amerikanske journalister en dokumentarfilm om homofile og derers situasjon i Uganda. Filmen "Call me kuchu" hadde premiere på filmfestivalen i Berlin og vant Teddy Award for beste dokumentarfilm. Filmen ble ikke vist offentlig i Uganda, men organisasjoner, som ugandiske LLH, hadde private visninger av filmen.

Sentongo mener filmer som denne betyr mye for det skjulte homomiljøet i Uganda.

– Det er et veldig bra verktøy til å vise verden hvordan situasjonen er. På den måten kan vi slå våre stemmer sammen og gjøre en forrandring, sier han.

Se klipp fra filmen her:

Gerald Sentongo har mange dårlige erfaringer med mediene i Uganda. Han forteller at kritiske artikkeler skrevet av journalister ansatt i en redaksjon ikke blir publistert, men at enkelte frittstående skribenter kan få artiklene sine på trykk, selv om de er kritiske til systemet og lovgivningen. Da er ikke avisene så redde for ryktet sitt, siden forfatteren av artiklene ikke er ansatt hos dem.

– Men dette skjer svært sjeldent og kun i privateide aviser, legger han til.

Jobber for regjeringen

Det er likevel ikke trykte medier som er de verste. I radio og TV er det lettere å si det man mener, men desto lettere å miste jobben som følge av det.

– For en stund tilbake var det tre journalister som intervjuet en lesbisk kvinne på lufta. Etter intervjuet ble de suspendert i en måneds tid, før de måtte gå ut og be om unnskyldning offentlig, forteller Sentongo.

Conan New vision ps.jpgBra med sensur: Redaktør Conan Businge i New Vision mener mediene trenger regulering fra det offentlige. (Foto: privat)Journalist Kiyonga Ismael ser ikke problemet.

– Her i Uganda fordømmer vi homoseksuell praksis, hvorfor skal journalister da være kritiske til lovgivningen? spør han Journalen over Facebook.

Conan Businge er redaktør i den offentlig eide avisen New Vision.

– Ingen offentlige mediehus skriver om ting som har med homofili å gjøre. Vi er et statlig eid selskap, og jeg jobber dermed for regjeringen, sier Businge på telefon til Journalen.

Homofili ingen rettighet

I 2009 foreslo parlamentsmedlem David Bahati å innføre dødsstraff for homofile. Forslaget begrunnet han med at landet skulle styrke sin kapasitet til å håndtere trusler mot den tradisjonelle familien.

Etter blant annet press fra giverland som USA og Sverige, valgte nasjonalforsamlingen å stanse behandlingen av lovforslaget i mai 2011. Det ble likevel innført livstidsdom i fengsel som straff mot homofili, og forslaget om dødsstraff ble introdusert på nytt i februar 2012.

Lovforslaget fikk mye oppmerksomhet i internasjonal presse. Den ugandiske avisen The Observer svarte på kritikken med en artikkel hvor de hevdet at  homofili er ikke en rettighet og dermed ikke er inkludert i FNs verdenserklæring om menneskerettigheter.

Feige journalister

Uganda er et konservativt og kristent land, noe som påvirker journalister og mediehus. Ifølge Sentongo er journalistene i Uganda både subjektive, ignorante og viser bare en side av saken.

– De er ikke til å stole på. Sier du ABC, skriver de XYZ, sier han.

Sentango forteller om en radiojournalist som flere ganger har intervjuet homofile.

– Han var ugift, og ikke så ung lenger, og når han da snakket om homofili, ble han stemplet som homofil selv.

Selv om Gerald Sentango har reist fra Uganda, har han ikke gitt opp håpet. Nå reiser han rundt i verden og holder foredrag om homofiles rettigheter.

– En gang aktivist, alltid aktivist, sier han.

Se Gerald Sentongo fortelle om hvorfor han måtte dra fra hjemlandet sitt:

Foto/redigering: Mari Sand Malm og Åsta Hoem Hagen