Livsfarlig å skrive om korrupsjon
Bangladesh er et av verdens mest korrupte land. Å avdekke de kritikkverdige forholdene kan være livsfarlig for journalister.
På Transparency Internationals korrupsjonsindeks for 2013, som rangerer land etter grad av korrupsjon i offentlig sektor, ligger Bangladesh helt nede på 136.plass av totalt 175 land.
– Bangladesh har ligget på bunnen av listen i mange år og er fortsatt et land med svært mye korrupsjon. Den finnes i svært mange sektorer, både i politikken, innenfor politiet, i domstolene og i næringslivet, sier Eirik Jansen som er sosialantropolog og har arbeidet mye med og i Bangladesh.
Han mener det er vanskelig for folk flest å gjøre noe med korrupsjonen.
– Si at barnet ditt trenger en vaksine som i utgangspunktet skal være gratis. Når du da blir presset for penger for at barnet skal få vaksinen, har du ikke annet valg enn å betale og dermed bidra til korrupsjonen, sier Jansen.
Flyktet til Norge
– Det er umulig å jobbe som uavhengig og kritisk journalist i Bangladesh, sier Jahangir Akash.
Han arbeidet som journalist i Bangladesh frem til 2007, da han måtte flykte fra landet.
– Jeg jobbet for tysk radio og som undersøkende frilansjournalist. Derfor hadde jeg mange fiender fra nesten hele samfunnet. Regjeringspartiet, businessfolk, opposisjonen og de paramilitære for å nevne noen. Derfor måtte jeg forlate landet mitt.
Akash mener korrupsjonen i landet også finnes i mediebransjen.
– Hvis du jobber for en avis som eies av opposisjonsfolk, betaler de gjerne avisen for å skrive negativt om regjeringspartiet. Jeg vet også om aviser som nekter sine journalister å skrive om korrupsjon, sier han.
Medienes dekning
Al Jazeeras korrespondent Maher Satta har rapportert fra Bangladesh i mange år. Han mener mediene skriver lite om korrupsjon.
– Det dekkes nesten ikke. Faktiske navn på personer som er involvert i det og tall som viser underslag, ser man nesten aldri i avisene, sier han.
Sattas syn får støtte av Eirik Jansen.
– En del medier skriver om korrupsjon, men avdekker en journalist konkrete saker, vil det nok være en stor risiko involvert for vedkommende, sier han.
Jansen peker på at det kan være vanskelig å anmelde trusler mot journalister og andre fordi politet ofte kan bestikkes av aktørene som anmeldes.
Fikk sparken
For tv-reporter Sultana Rahman fikk jakten på sannhet store konsekvenser. Hun arbeidet i 2012 med å finne motivet for drapene på journalistekteparet Sagar Sarwar og Mehrun Runi som ble drept i februar samme år. Ekteparet ble knivstukket rett etter at de hadde arbeidet med en rapport som avdekket korrupsjon i Bangladesh. Drapene er fortsatt ikke oppklart.
– Jeg hadde funnet en del nye opplysninger om saken. Da begynte jeg å motta trusler fra et ukjent nummer, de sa at skulle kidnappe sønnen min, sier Rahman.
Kort tid etter truslene ble Rahman sparket fra TV-stasjonen hun arbeidet for. I tiden etter ble familien hennes utsatt for trakkasering, og det var ikke trygt for henne å gå alene på gaten.
Fortsetter som journalist
Da Journalen snakket med Sultana Rahman i fjor, var hun i en så utsatt posisijon at hun måtte omtales under pseudonym. I dag er situasjonen en annen.
– Etter at jeg fikk sparken da jeg arbeidet med å oppklare mordene på journalistekteparet, turde jeg ikke å arbeide som journalist på syv måneder. Men trakasseringen av familien min fortok seg etterhvert, og nå jobber jeg som reporter for kanalen Idenpendent TV, sier hun.
Frykten for nye trusler er likevel til stede.
– Det er veldig vanskelig å skrive kritisk og å forsøke å avdekke korrupsjon. Det setter familien min i fare, og jeg blir veldig sårbar. Det går an å skrive om korrupsjon, men det er alltid en risiko for at du legger deg ut med feil aktører, sier Rahman.