Presidenten valgte egne redaktører
Gamle lover fra kolonitiden brukes i dag til å kontrollere den zambiske pressen. Zambia har et formelt demokrati, men har fortsatt en lang vei å gå for å sikre full pressefrihet.
Tre frilansjournalister ble arrestert i juli 2013, beskyldt for å arbeide for den uavhengige og systemkritiske nettavisen Zambian Watchdog. Redaktørene til Zambian Watchdog lever i eksil og har anonyme journalister som jobber i landet.
– Ytringsfrihetens vilkår er verre enn da Zambia var en ettpartistat, uttalte den tidligere journalisten Charles Kakoma til All Africa i fjor.
Kakoma sitter i parlamentet, men etter dette utspillet forsøkte president Sata å kaste ham ut av nasjonalforsamlingen, og brukte familiekontakter i Høyesterett for å få dette til.
Undertrykker mediene
Forventningene var store da opposisjonslederen Michael Sata kom til makten i 2011. Men ifølge pressefrihetsorganisasjonen Freedom House frykter nå befolkningen at landet er på vei tilbake til en mindre demokratisk fortid. Sata brøt med partiet Movement for Multiparty Democracy (MMD) i 2001, og dannet Patrotic Front (PF). PF vant valget i september 2011 ved å love mer penger til folket, å bekjempe korrupsjon og å innføre en folkestyrt grunnlov.
Partiet har for det meste sviktet valgløftene som førte dem fra opposisjon til ledelse, selv om Zambias økonomi har vokst 6,8 prosent per år siden Sata ble president. Misnøyen vokser både innad i hans egen regjering og i befolkningen, ifølge en zambisk journalist Journalen har snakket med.
– Regjeringspartiet er blitt svært upopulært. Folk er sinte og misfornøyde, men i stedet for å møte dem på en ordentlig måte, velger presidenten å slå ned på dem, sier han.
Presidenten har ikke holdt en pressekonferanse siden 2012. President Sata fokuserer på å beholde makten i både partiet og landet. Dette har ifølge Freedom House skadet demokratiet ved å svekke styrken til opposisjonspartiene, sivilbefolkningen og mediene.
Både opposisjonen i landet og regjeringskritiske organisasjoner har vært under angrep fra myndighetene, men særlig mediene i Zambia har blitt kraftig undertrykket under Satas regjering.
Unge zambiereHver mor i Zambia får i snitt nesten 6 barn. Sammen med lav forventet levealder og mange HIV/AIDS-syke betyr det at størsteparten av befolkningen er under 20 år. Foto:Flickr
Zambia har en lang tradisjon med statlig styring av mediene. I 1964 ble landet uavhengig fra britisk styre. Året etter ble Times of Zambia den første avisen som ble utgitt landet over. Myndighetene likte ikke at avisen ble styrt av tidligere kolonister, og sjefsredaktør Richard Hall måtte si opp jobben sin.
Etter først å ha ansatt en svart redaktør, viste det seg at han var kritisk til daværende president Kaunda. Presidenten var ikke fornøyd med medienes innflytelse og ville ikke tolerere motsigelser.
Resten av hans 27 år lange presidentperiode var det presidenten selv som håndplukket redaktører og sjefer i statsstyrte aviser og kringkasting. Etter uavhengigheten var landet lenge en ett-partistat, men i 1991 ble landet demokratisk.
I dag er fortsatt Times of Zambia og Zambian Daily Mail statseid sammen med den zambiske rikskringkastingen, ZNBC. Den største uavhengige avisen The Post er etter å ha vært i opposisjon mot myndighetene i mange år, nå svært regjeringstro mot President Michael Sata.
Førstelektor i utviklingsstudier ved Høgskolen i Oslo og Akershus, Randi Jakobsen, forteller at det finnes sterke i rykter i Zambia om en økonomisk gjeld redaktøren i avisa skal skylde regjeringspartiet Patriotic Front.
Dette tilbakeviser zambiske myndigheter.
– Disse ryktene er det ikke hold i, sier statssekretær i informasjon- og kringkastingsdepartementet Bert Mushala til Journalen.
Antikvariske lover
Grunnloven til Zambia går helt tilbake til kolonitiden. Ytringsfrihet er nedfelt i grunnloven, men det finnes regler i straffeloven som begrenser retten til å ytre seg. Myndighetene bruker lovverket til å hindre journalisters arbeid. Oppvigleri og rikets sikkerhet er de paragrafene som styresmaktene benytter seg mest av.
Da nåværende president Sata ble valgt september 2011, hadde han snakket varmt om en friere presse i valgkampen. Det har ikke skjedd. Nylig kom Reportere uten grensers pressefrihetsindeks for 2014 ut. Den viser at Zambia har falt til plass 93, 21 plasser ned fra i fjor.
Les mer om landets lovgivning og utfordringene det skaper for journalistene her.
Økonomisk vekst
Etter at myndighetene lempet på kravene til industrien, har Zambia opplevd en sterk økonomisk vekst fra 2005 til i dag. Opp mot 90 prosent av landets eksport er kobber. Siden Sata tok over, har bruttonasjonalproduktet steget med 6,8 prosent hvert år. Dette skyldes i stor grad høye kobberpriser på verdensmarkedet. Kobberbeltet, som ligger på grensen til Kongo, er verdens største kobberforekomst og er landets industrielle sentrum.
Til tross for den økonomiske veksten, lever 64 prosent av landets innbyggere for under seks norske kroner dagen. Landet har den syvende høyeste prosentandelen med HIV og AIDS i verden. Dette kombinert med høy fødselsrate forsterker fattigdommen. Gjennomsnittsalderen er omkring 16 år og nesten halvparten av landets befolkning er under 14 år.
Historie
Zambia var britisk interessesfære fra 1888. Landet het da Nord-Rhodesia, oppkalt etter Cecil Rhodes, som var den ledende britiske kolonisten og forretningsmannen i området. Frem til 1924 var landet styrt av gruveselskapene som kjøpte opp land fra lokale høvdinger på 1880-tallet. Fra 1924 var landet en koloni med eget kolonistyre. Mediene i kolonitiden ble i hovedsak brukt som kommunikasjon mellom den koloniserte befolkningen og kolonimakten.
Utover 1950-tallet økte motstanden mot kolonistyret. En nasjonalistisk bølge vokste i landet, ledet av Kenneth Kaunda. I 1963 ble føderasjonen som inneholdt Nord-Rhodesia, Sør-Rhodesia og Nyasaland, i dag Zambia, Zimbabwe og Malawi, oppløst. Landets første frie valg ble holdt i januar 1964 og Kaunda ble valgt til statsminister. Senere samme år ble Zambia en selvstendig republikk under det britiske samveldet.
Kaunda førte en sosialdemokratisk politikk og tok over aksjemajoriteten i mange av landets bedrifter innen mediene, men også andre industrier som kobberindustrien. I 1973 innførte Kaundas parti United National Independence Party (UNIP) ettpartistat med Kaunda som president. Etter 1973 kunne man bare stemme ja eller nei til Kaunda ved presidentvalgene.
Ettpartistaten varte til 1990 da Kaundas motstandere hadde organisert seg i et parti Movement for Multy-Party Democracy (MMD). Opposisjonspartier ble legalisert og året etter vant MMD en knusende seier i president- og parlamentsvalget.