Regjeringen kontrollerer mediene

Store deler av mediene i Zambia er statseide. BBC lister opp Times of Zambia, helgeutgaven deres Sunday Times of Zambia, og Zambia Daily Mail som de to største nasjonale statseide avisene i Zambia.

The Post er privateid, og var lenge den største opposisjonsavisen i landet. Avisen støttet Sata så lenge han var i opposisjon, og da han ble president, var dermed The Post langt fra en like kritisk avis lenger. Avisen er derfor ikke eid av staten, men er i stor grad styrt av den.

De to største nasjonale TV stasjonene i Zambia er statseide Zambia National Broadcasting Corporation (ZNBC) og den private stasjonen Muvi TV, skriver BBC.

I tillegg lister Wikipedia opp ti øvrige TV stasjoner i landet. Ifølge BBC er det syv store radiostasjoner i landet. Statseide ZNBC har tre kanaler. I tillegg kommer de private radiostasjoene, den Lusaka-baserte musikkstasjonen QFM, Radio Phoenix, Radio Choice og Breeze FM. Radio Icengelo er eid av kirken og Yatsani Radio er en katolsk radiostasjon. Dessuten finnes det en hel rekke lokale radiostasjoner.

Liten opposisjon

"Francis" jobber for en zambisk avis, men er redd for å miste jobben siden dersom han står fram med navn. Han sier at det ikke er mange aviser som i dag er i åpen opposisjon til regjeringen, men at den private og selvstendige Daily Nation går for å være mer kritisk enn andre.

– The Post var veldig sterk og har eksistert i mange år. De valgte en side og gikk fra å være objektive til subjektive. Regjeringen styrer også to andre aviser, Daily Mail og Times of Zambia. Det betyr at det er to aviser som ikke eies av staten, men også disse blir kontrollert og manipulert av regjeringen, forteller "Francis".

Kristin Skare Orgeret er professor i journalistikk ved Høgskolen i Oslo og Akershus (HiOA) og har jobbet mye med media, pressefrihet og demokratiseringsprosesser i det sørlige Afrika. Hun er enig i at Daily Nation kan sees på som en opposisjonsavis i Zambia i dag.

– Det er vel Daily Nation som regnes som den eneste avisen som det går an å ta seriøst og som våger å kritisere makthaverne nå etter 2011, sier Orgeret.

– Avisene som tidligere har vært relativt reflekterte og gode til å være vaktbikkjer og drive med gravende journalistikk, har nå også lagt seg flate istedenfor å forfølge den kritiske rollen.

Statssekretæren i informasjons- og kringkastingsdepartementet i Zambia, Bert Mushala, forteller derimot at mediene i landet er frie til å skrive det de måtte ønske.

– I Zambia har vi flere aviser som er fri til å jobbe åpent og slik de selv vil, sier Mushala.

Presidenten i ZambiaBrutte valgløfter: President Michael Sata lovet før valget i 2011 større pressefrihet, men har enda ikke fulgt opp løftet med handling. Foto: FlickrVanskelig å få annonsører

Daily Nation er ikke redd for å havne i klammeri med regjeringen, men det har også sine økonomiske konsekvenser. Redaktør Richard Sakala forteller at fordi avisen er kritisk til regjeringen, så er det svært vanskelig å finne annonsører. De store annonsørene vil ikke assosiseres med regjeringskritiske medier.

– Naturlig nok vil heller ikke annonsører med tilknytning til regjeringen ha annonseplass hos oss. Hovedsakelig baserer vi oss på inntekter fra salget, men det legger klare begrensinger på oss økonomisk. Vi må for eksempel begrense oss med tanke på viktige ressurser som flere dyktige journalister, sier Sakala.

Opprettet zambisk utgave av PFU

For at pressen skulle få ha sitt eget selvstendige kontrollorgan, ble The Zambia Media Council (ZAMEC) dannet i 2012, skriver Det internasjonale presseinstituttet (IPI). ZAMEC er en frivillig organisasjon som skal regulere den zambiske pressen, og kan sammenlignes med den norske Pressens Faglige Utvalg (PFU). Det tok tre år med planlegging og forhandlinger før organisasjonen kom frem til et system som alle var enige i.

Prosessen med å etablere en selvstendig selvregulerende organisasjon begynte i 2009, da representanter fra mediehus og medieorganisasjoner begynte å undersøke ulike modeller for medieregulering. Det hele begynte med at myndighetene advarte mediene at hvis de ikke ordnet en måte å regulere seg selv, så ville de opprette et eget kontrollorgan.

ZAMECs etiske regelverk har vært klart siden 2010, men ble utsatt fordi myndighetene kalte reglene for "tannløse", og sa at alle statseide mediehus ikke ville få lov til å bli medlemmer. Ifølge IPI er to tredjedeler av alle journalister i Zambia ansatt i offentlige medier. 

Vanskelig etisk regelverk

– Det er flere organisasjoner som jobber med etisk regelverk. Media Institute of Southern Africa deler hvert år ut priser til den beste journalisten og de beste reportasjene i anledning den internasjonale pressefrihetsdagen, forteller professor Orgeret ved HiOA.

Hun forteller videre at det er en journalistutdanning i Zambia, men det kan av og til sprike mellom lære og praktisk. Hun sier det er mange flinke journalister som er opptatt av etikk i journalistikken, men det er ikke alltid det er mulig å gjennomføre det.

– Det er generelt liten respekt for det blant politikere og de som sitter med makta. Dermed blir det ofte negative ringvirkninger ved at folk er vant til at man ikke kan stole på journalistene, så blir det en ond sirkel ved at du ikke har tiltro til det etiske rammeverket, sier Orgeret.

Det internasjonale presseinstituttet mener at et selvstendig, selvregulerende organ for pressen er den eneste måten mediene kan bli kontrollert på uten at det utover pressefriheten. IPI har regelmessig oppfordret den zambiske regjeringen til å tillate statlige medier å bli medlem av organisasjonen.

Mangler beskyttelse

"Francis" mener at den zambiske staten ikke følger lovene. Ifølge han kan de i stor grad gjøre hva de vil, og han mener mangelen på ivaretakelse og lojalitet til loven har påvirket pressefriheten i Zambia i stor grad.

– Journalister risikerer å bli banket opp når de gjør jobben sin, og de er ikke beskyttet av politiet, sier han.

Statssekretæren i informasjons- og kringkastingsdepartementet i Zambia, Bert Mushala, er ikke enig med "Francis" sin opplevelse av staten.

– Vi kjenner oss ikke igjen i disse anklagene, sier han.

Men ifølge professor Orgeret kan slike tilfeller som "Francis" beskriver, ofte føre til det som blir kalt for "sunshine journalism", altså kun referrering av det presidenten eller andre politikere har sagt, eller den typiske åpningen av kveldsnyhetene der presidenten eller ministeren klipper over bånd.

Det man ofte kaller "development journalism", der man skal  se med kritisk blikk på utvikling, har blitt overstyrt av myndighetene.

– Samtidig er jo folk i Zambia vant til å lese mellom linjene og skjønne små nyanser og betydning av ting, så mange gode journalister vil da operere i det landskapet. Men det er lett å havne på den gale siden, og da kan du fort ende i trøbbel, sier hun.