Tunisiske kvinner beholder rettighetene sine

Siden 1959 har tunisiske kvinner hatt de beste rettighetene i hele den arabiske verden. Mange fryktet at disse ville forsvinne i den nye grunnloven. Atidel Mejbri, som jobber ved det arabiske kvinnesenteret for opplæring og forskning CAWTAR, var imidlertid blant dem som ikke var bekymret for dette, og hun fikk rett: Tunisas grunnlov fastslår likestilling, og kvinner har fortsatt gode rettigheter.

Den kjente tunisiske bloggeren Lina Ben Mhenni er imidlertid kritisk.

– Grunnloven garanterer likestilling mellom kjønnene i det offentlige rom, men hva med privatlivet? Formuleringen som er brukt er likestilling mellom mannlige og kvinnelige borgere. Det står ikke likestilling mellom menn og kvinner, og det åpner for tolkninger, sier hun på et møte i Studentersamfunnet i Oslo 8. mai.

KvinnedagenKvinnen er Tunisias fremtid, står det på plakaten til høyre. Foto: Felix Tusa/flickr Journalist Hanène Zbiss sa til Journalen i fjor at ikke alt er bedre etter revolusjonen, og fortalte om et intervju som gjorde inntrykk på henne.

– Jeg skulle intervjue lederen i en moské, og han nektet å stille opp med mindre jeg iførte meg slør som dekket til hodet. Det er nytt for oss som journalister, sa hun.

Videre fortalte hun at kvinnelige journalister ikke får dekke begivenheter som finner sted der bare menn har adgang. Dermed får de ofte kun dekke det som er mindre interessant, uten direkte kontakt med personene det gjelder.

– Slik var det ikke før islamistene kom til makten etter revolusjonen, sa Zbiss. 

Utfordringer

Essia Atrous, utenriksjournalist i avisen Dar Assabah, er fornøyd med at Tunisia har oppnådd ytringsfrihet etter revolusjonen. Hun forteller imidlertid at journalistene er i en sårbar situasjon.

– Det er fortsatt store utfordringer i kampen om å etablere et renomme som profesjonelle. Situasjonen er veldig vanskelig for journalister flest, og spesielt kvinnelige journalister på grunn av gammeldags tankegang, sier hun.

Imen Trabelsi i CAWTAR sier situasjonen er ganske lik for mannlige og kvinnelige journalister:

–  De kjemper for de samme tingene og har de samme problemene. Selvfølgelig er det litt diskriminering av kvinner, men det er det vel i alle land.

Flest kvinnelige journalister

Trabelsi forteller at et lite flertall av tunisiske journalister er kvinner.

– Problemet er at man ikke finner dem i høye stillinger, for eksempel som redaktør. Man finner dem heller på desken eller som TV-vertinne, sier hun.

Drivkraft i opprøret

Lina Ben Mhenni mener at kvinnene var en drivkraft i revolusjonen; de sto opp og beskyttet sine rettigheter og var fremst i demonstrasjonene. Hun sier at revolusjonen ble drevet frem av kvinnene og av de unge.

–  Men når det kommer til å ta avgjørelser, blir kvinner utelatt, sier jenta bak bloggen A Tunisian Girl.

ProtestUnge tunisiske kvinner protesterer på den tunisiske kvinnedagen, 13. august, i 2012. Foto: Tarek Mrad/flickrDet var også de unge kvinnelige journalistene som gikk foran i kampen i Dar Assabah. Fra 13. til 23. oktober 2012 okkuperte journalister mediehuset i protest mot dårlige arbeidsforhold og for å få avsatt direktøren som myndighetene hadde utnevnt. Flere grupper av journalistene sultestreiket også under sit-in-aksjonen.

Essia Altrous, som jobber i det samme mediehuset, har også en fortelling om unge, sterke kvinner. Til Journalen sier hun at  historien er en personlig opplevelse som lærte henne masse gjennom de vanskeligste dagene.

– Styrt av morsfølelsen og journalistfølelsen på samme tid, men også revet mellom stolthet og frykt, må jeg innrømme at jeg lærte masse av min datter, starter hun.

Uten frykt

Atrous synes mange foreldre bør være takknemlige overfor den modige, unge generasjonen som gjorde opprør og «inspirerte oss masse».

Essia AtrousEssia Atrous er imponert over Tunisias yngre generasjon. Foto: PrivatHun forteller at få måneder etter revolusjonen, da Tunisia fortsatt hadde portforbud og en stod overfor de første utfordringene, var datteren Fatma 18 år og forberedte seg til eksamen.

– Selv om det var tider vi ikke visste om eksamen ville bli gjennomført på grunn av den kaotiske situasjonen, så leste hun til eksamen, skryter Atrous.

Videre forteller en tydelig stolt mor om noe som gjorde inntrykk på henne.

– Datteren min aksepterte aldri å leve i frykt eller holde seg hjemme gjennom de vanskelige og usikre dagene. Hvis hun ikke var på skolen fortsatte hun å drive med sport og være  sammen med venner. Ingenting kunne hindre henne i å leve et normalt liv, uansett.

Essia Atrous forteller at med en gang portforbudet ble opphevet, begynte datteren å gå ut med vennene sine og brydde seg ikke om hun kom hjem litt senere enn vanlig.

– Hun fryktet aldri anti-revolusjon-gjengene. Hver gang jeg ba henne være forsiktig på grunn av de nye truslene i byen vår, lo hun bare og svarte at hun aldri ville godta å leve i frykt eller skjul. Fatma har alltid vært full av håp, energi og merkelige idéer, og hun var spent på alle de nye, brå forandringene i landet vårt. Hun tror virkelig på den historiske overgangen vi nå er inne i, og hun oppfordrer oss til å nyte hvert sekund, sier Atrous og forteller at datteren og hennes generasjon har lært dem en lekse:

– Er det vilje, er det vei.