Pakistan Et medielandskap i forandring
Pakistanske medier har lenge vært et statsmonopol. Dette endret seg under tidligere statsminister Musharraf, ifølge pakistansk forfatter og journalist.
Omtrent 45 prosent av Pakistans befolkning har TV hjemme ifølge NationMasters statistikk over medielandskapet. Det gjør TV til det største mediet i landet.
– I pakistansk kultur er det sånn at det mediet som er mest tilgjengelig, er mest interessant. De fleste følger nyhetene på TV, ikke i avis eller på radio, sier journalisten Syed Mujahid Ali.
I Pakistan finnes det en dominerende statlig TV-kanal, Pakistan Television Corporation (PTV), som eier til sammen seks kanaler. Det finnes over hundre private TV-stasjoner, og man kan få inn noen utenlandske kanaler via kabel.
Analfabetisme og dyre priser
Bare 42 prosent av den pakistanske befolkningen over 15 år kan lese og skrive. Dette gjør at aviser ikke når ut til like mange. Analfabetisme og høye avispriser får skylden for den lave interessen for trykte medier i Pakistan.
En vanlig avis kan koste mellom 5 og 15 pakistanske rupees (ca. 37 øre og 1 krone). De to mest innflytningsrike avisene er Dawn på engelsk og Jang på urdu.
Staten eier også mer enn 40 radiostasjoner i Pakistan, samtidig som det finnes godt over 100 privat-eide FM radiostasjoner. De private stasjonene får ikke lov til å sende sine egne nyheter, og får kun kringkaste musikkprogrammer og talkshow.
I 2012 brukte nesten 10 prosent av den pakistanske befolkningen internett.
Uklart eierskap
I Pakistans avisbransje finnes det tre store mediehus. Janggruppen, Nawae-Waqt-gruppen og Herald-gruppen. Alle er angivelig uavhengige, selv om det ikke kommer frem hvem eierne er eller deres politiske tilknytninger.
Selv om et mediehus er uavhengig, er det ikke uvanlig at journalister likevel driver selvsensur. Kamal Siddiqi, som er redaktør i en av Pakistans største aviser, The Express Tribune, innførte selvsensur etter at terrorister drepte fem av avisas journalister.
Dette var en hevnaksjon på Tribunes kritiske dekning av Taliban. Terror og trusler er to av årsakene til at selv de mest uavhengige mediene må drive en grad av selvsensur.
Ingen felles etikk
– Det er morsomt å se forskjellen på engelsk presse og urdupresse i Pakistan. Myndigheter og befolkningen er mer bekymret for hva urdupressen publiserer, for det når ut til flere mennesker, forteller Syed Mujahid Ali. Han legger til at man i engelsk presse kan se mer krass kritikk av Pakistan, mens urdupressen må være litt mer forsiktig med hva de publiserer.
– I Pakistan har ikke journalister noe sted de kan henvende seg, sier Ali.
Han viser til at Norge har sitt eget organ for selvjustis, Pressens Faglige Utvalg (PFU), noe Pakistan ikke har.
– Når det ikke finnes noen felles etiske regler, er det vanskelig å ha et godt grunnlag for journalistikk, legger han til.
Store forbedringer
Khalid Muhammad er en pakistansk journalist og forfatter. Han mener at medielandskapet har blitt bedre etter Musharrafs styre.
– Før Pervez Musharraf hadde Pakistan bare statseide medier, sier Muhammad, som legger til at på den tiden var det kun staten som bestemte hvor mye befolkningen fikk vite og se.
– I dag har vi 16 nyhetskanaler som er på lufta hele døgnet og langt flere internasjonale kanaler, sier forfatteren.