Fengslet, banket opp og overvåket
– Det er kampen for pressefrihet som gir livet mitt mening, sier Néji Bghouri, leder for det tunisiske journalistforbundet.
Han begynte som journalist i 1993. Ni år senere opprettet han og kollegene en pressefrihetskommisjon som hvert år skulle publisere en rapport om pressefrihetens tilstand i landet.
– Rett etter at vi hadde publisert den tredje rapporten, i 2005, ble jeg stoppet av myndighetene og dømt til flere års fengsel for å ha kritisert Ben Ali-regimet, sier Bghouri til Journalen.
Trodde han skulle dø
Etter enormt press fra journalister og forskjellige menneskerettighetsgrupper, ble han løslatt. Men pågripelsen var bare starten på flere års kamp for pressefriheten i Tunisia.
I 2008 ble journalistforbundet omorganisert til SNJT (det nasjonale syndiktatet for tunisiske journalister), som det heter i dag, og Bghouri ble det nye forbundets første leder.
– Tidlig i 2009 ville myndighetene tvinge flere medier til å drive kampanje for at Zine el-Abidine Ben Ali skulle vinne presidentvalget. Vi nektet selvfølgelig, og jeg publiserte en artikkel om det, sier Bghouri.
– Det førte til at jeg ble overmannet av Ben Alis sivilpoliti på åpen gate. De var mange, kanskje ti, og de banket meg opp. Jeg trodde jeg skulle dø, legger han til.
Overvåket hele døgnet
Etter overfallet, i 2009, publiserte Bghouri den årlige rapporten om pressefrihetens kår i landet, mer kritisk mot myndighetene enn noensinne. Samme dag ble SNJT-kontorene evakuert av bevæpnede styrker, og Bghouri ble båret ut med tvang.
– De nektet meg å gå tilbake på kontoret. Jeg fikk ikke fortsette jobben som leder, og de nektet meg også å skrive i La Presse, avisen jeg jobbet for, sier Bghouri, som var under konstant overvåkning de to neste årene.
– Det var politimenn rundt meg hele tiden. Det stod en politibil utenfor soveromsvinduet mitt hver eneste natt. Jeg kunne ikke snakke uten at noen hørte det. Når jeg gikk på café eller spiste på restaurant, satt det en politimann på stolen ved siden av. Noen ganger var det litt praktisk, for jeg gikk meg aldri vill, de kunne alltid veien til dit jeg skulle, sier han.
Overvåkningen varte helt til revolusjonen i 2011. Da begynte Bghouri å være aktiv på sosiale medier og på forskjellige blogger. Den 20. april 2014 var han tilbake som leder i SNJT.
Mottok dødstrusler
Men problemene var ikke over. Ennahdha, det islamistiske partiet som kom til makten etter revolusjonen, var ikke mer positive til Bghouri enn det gamle regimet.
– I januar 2013 mottok jeg dødstrusler på åpen gate. Et medlem av Ennahdha sa til meg at han skulle "tilintetgjøre meg fysisk" og at han "visste hvor jeg bodde", sier Bghour.
Han opplevde perioder hvor det var vanskelig å holde motet oppe.
– Det var ganger hvor jeg hadde veldig lyst til å gi opp. Da jeg etter revolusjonen innså at det ikke var mye som hadde blitt bedre når det gjaldt pressens frihet, spurte jeg meg selv: Hvis revolusjon ikke hjelper, hva kan hjelpe da? Men heldigvis var periodene med fortvilelse korte, jeg fortsatte å kjempe.
– Vi har frihet, men vi har ikke presse
Nå er pressefriheten en del av Grunnloven i Tunisia. Det er et stort steg i riktig retning, men ikke en endelig seier, mener Bghouri. Han forteller om en samtale han hadde med en kollega:
– Har vi pressefrihet i Tunisia? spurte kollegaen.
– Vi har frihet, men vi har ikke presse, svarte Bghouri.
Til Journalen forklarer han:
– Vi er nødt til å utdanne dyktigere, mer profesjonelle journalister. Vi må ikke være fornøyd, vi må være årvåkne. For hvis vi mislykkes og går tilbake til slik det var før, vil det være katastrofalt for Tunisia, utdyper han.
For ham fortsetter kampen, til tross for at han har møtt enormt mye motstand gjennom årene.
– Det er dette som gir livet mitt mening. Full pressefrihet i Tunisia er mitt mål i livet. Jeg har ikke noe annet, sier Bghouri.
– En eksemplarisk leder
Få har vært så tett på Néji Bghouri som Najiba Hamrouni. Hun ble kasserer i SNJT i 2008, og da Bghouri ble tvunget til å slutte som president i 2011, tok hun over lederstolen.
– Néji er kul. Han er ikke en diktator. Han er veldig kunnskapsrik, dedikert og, mest av alt, modig. Ingen har gjort mer for pressefriheten i Tunisia enn han. Han er en eksemplarisk leder, sier Hamrouni til Journalen.
– Han er i tillegg veldig opptatt av kvinners rettigheter, og han verdsetter kvalitetene til tunisiske kvinner høyt. Som kvinne er det inspirerende å jobbe for ham, legger hun til.