Flere tiår med pressefiendtlige regimer

I 1999 var Sierra Leone det farligste landet å være journalist i, ifølge Committee to Protect Journalists (CPS). Totalt 10 journalister ble drept, og enda flere bortført dette året. Borgerkrigen herjet i landet, og de to opprørsstyrkene Revolutionary United Front (RUF) og Armed Forces Revolutionary Council (AFRC) så på alle journalister som fiender.

Ifølge CPJ ble journalister som arbeidet i Sierra Leone under borgerkrigen målskiver for opprørsstyrkene.

RUF gikk så langt som å sette opp en liste over journalister som måtte elimineres på grunn av deres anti-RUF-dekning.

Mordbrann som våpen

Den 9. januar 1999 ble assisterende direktør i tidsskriftet The Standard Times Newspaper Paul Mansaray myrdet av RUF-rebeller.

Etter å ha truet Mansaray på bakgrunn av hans journalistiske arbeid, satte RUF huset hans i brann, før de etterpå avfyrte skudd mot huset.

Mansaray, hans kone og deres tre barn omkom i angrepet, ifølge CFJ.

Ildspåsettelse ble i flere tilfeller brukt for å stoppe journalisters arbeid under borgerkrigen. Kelvin Lewis, som nå er president i Sierra Leones presseforbund, klarte så vidt å unnslippe brannen da huset hans ble påtent. Han klarte å redde ut både seg selv, og sin 70 år gamle mor.

Å sabotere journalisters arbeidsplass ble også en trussel mot pressefriheten under borgerkrigen. Det brøt blant annet ut gatekamper utenfor kontorene til tidsskriftene Concord Times og The Standard Times Newspaper. Byggene ble ramponert og ødelagt i brann.

I alt ble minst åtte journalister henrettet av opprørsstyrkene under den blodige okkupasjonen av hovedstaden Freetown i januar 1999, skriver CPJ.

Den langvarige borgerkrigen står igjen som den farligste perioden gjennom tidene for journalister i landet. Likevel var ikke situasjonen god i tiårene før krigen heller.

Pressefiendtlig regime

På 70- og 80-tallet opplevde mediene i Sierra Leone en rekke angrep mot pressefriheten, skriver Sierra Leones Sannhet- og forsoningskommisjon. Den verste perioden var under president Siaka Stevens sitt regime fra 1971 til 1985.

I 1970 ble kontorene til Freedom Press plyndret og påtent, og ett barn ble drept i sammenstøtet.

Opposisjonsavisen The People ble i 1972 ransaket, og det påfølgende året truet presidenten flere journalister. Dette året ble også redaktøren for avisen Unity fengslet uten rettsak.

Journalister ble kuet gjennom trusler, arrestasjoner og voldelige angrep. De eneste som fikk være i fred, var aviser som fungerte som talerør for regjeringen. Aviser som We Yone, Sierra Leone Daily Mail og Sunday Flash ble forvandlet til rene propaganda-aviser, forteller kommisjonens rapporter.

De stadige angrepene på mediene, drev mange kvalifiserte og erfarne journalister bort fra yrket.

Ingen informasjonsfrihet

Det har aldri eksistert en lov om informasjonsfrihet i Sierra Leone, og fraværet av en slik lov har ført til mye spekulativ journalistikk. Den statlige, og strengt kontrollerte radiokanalen Sierra Leone Broadcasting Service (SLBS) hadde monopol på radio- og fjernsynskringkastingen i landet.

Innbyggere i Sierra Leone ble arrestert på bakgrunn av det som ble omtalt som "uforsiktig snakk", som i all hovedsak dreide seg om kritikk mot regjeringen. Dette førte til en kraftig innsnevring av den generelle ytringsfriheten i landet.

Aviser som skrev om korrupsjon, eller brudd på menneskerettighetene, ble utsatt for trusler og angrep, og i 1982 ble avisen "The Tablet" bombet av statlige sikkerhetsagenter, skriver Sierra Leones Sannhet- og forsoningskommisjon.

Krigspropaganda og rykteflom

Da president Joseph Saidu Momoh kom til makten i 1985, videreførte han det pressefiendtlige regimet.

SLBS beholdt monopolet på informasjon, men nå ble også dekningen avgrenset til hovedstaden Freetown. Dette førte til landets befolkning i stor grad stole på rykter om krigens utvikling ved krigsutbruddet i 1991.

SLBS fortsatte å promotere regjeringens versjon av krigen, helt til offiserer fra krigsfronten entret hovedstaden for å styrte regjeringen i 1992.