Kina Flere tusen journalister bestikkes til stillhet

– Noen journalister samler negativ informasjon om bedrifter, som blant annet kan avsløre forbudte virksomheter. Deretter inngår journalistene en avtale med bedriften, hvor de mottar penger for å holde tett om hva de vet, sier Mia Zhang.

Hun har studert medievitenskap i Oslo, samt vært praktikant i China National Radio. Zhang er bekymret for journalistikkens framtid når alvorlige opplysninger blir byttet mot penger, i stedet for at journalistene publiserer det.

Anna Ahlers, førsteamanuensis på Fakultetet for kulturstudier og orientalske språk ved Universitetet i Oslo, kjenner til samme problem.

– Kinesiske journalister mottar av og til bestikkelser fra private og offentlige aktører for ikke å publisere enkelte nyheter og opplysninger om dem, sier Ahlers.

Korrupt situasjon

Eva Stabell er mangeårig journalist i NRK, men er i permisjon for å være ansvarlig for det internasjonale arbeidet til Norsk Journalistlag. Hun forteller at flere land sliter med et korrupt pressesystem. Dette gjelder hovedsakelig India, Mexico og Filipinene, men også i stor grad Kina.

– Det er et problem at journalistenes lønninger er for lave til å leve av. Dermed blir journalistene et lett bytte for korrupsjon, sier Stabell.

Hun forteller videre at seriøse journalister ikke får jobbe i Kina, og at redaktørene i kinesiske mediehus krever at det skrives positivt om bedrifter og myndighetene.

I motsetning til Norge, hvor fagforeningene brukes til å kontrollere myndighetene, blir kinesiske fagforeninger brukt av myndighetene til å kontrollere redaktørene og journalistene.

– Alle journalister er pålagt å være medlem av fagforeningene, så ingen kommer utenom myndighetenes kontroll, sier Stabell.

Les mer om Kinas strenge pressesensur.

Unyansert bilde

Ma Qiang, rådgiver ved Den kinesiske ambassaden i Oslo, er heller ikke ukjent med det korrupte systemet i kinesisk presse.

Qiang har ingen formening om hvilken rollefordeling det er mellom journalister og bedrifter; pengene vil uansett ende opp i journalistenes lomme og bedriftene får beholde sitt gode rykte.

– Det finnes alltid journalister og redaksjoner som vil bruke sin makt til å utnytte informasjonen de finner. Andre ganger har bedriftene noe å skjule som de ikke vil at offentligheten skal vite. Dermed bruker de hverandre, sier Qiang.

Dette er i sterk strid med presseetiske retningslinjer i Norge og flere andre land. Qiang mener likevel at norske medier ikke skal fordømme kinesiske journalister, og at nordmenn hadde hatt godt av en mer nyansert forståelse av Kina.

– Norske mediers kunnskap om samfunn, politikk, kultur og økonomi i Kina er ganske begrenset. Jeg tror mange norske journalister ser på Kina gjennom fargede briller. De vil ikke forstå den kinesiske måten å tenke på og måten samfunnet vårt har utviklet seg på, sier Qiang.

Redaksjonell renovasjon

Stabell opplever Den kinesiske ambassadens reaksjon som en bagatellisering av korrupsjonsproblemet. Det foregår stadig utrensing av uønskede journalister og omtaler i kinesisk presse.

– Alt negativt som skrives om kinesiske journalister er til myndighetenes beste. Når de seriøse journalistene er fjernet fra redaksjonene, kan de useriøse komme til, sier Stabell.

De useriøse journalistene kan videre betales for å gå på konferanser, skrive positivt om bedrifter og politikere, samt fjerne negativ omtale fra nettsider, ifølge Stabell. Andre journalister, som egentlig ønsker å utøve yrket sitt i tråd med samfunnsoppdraget, blir tvunget inn i en pressekultur hvor de må la seg bestikke for å beholde jobben og ha nok livsmidler.