Kina Ny innstramming i pressesensuren
Etter at Xi Jinping kom til makten i 2013, har det blitt enda vanskeligere å være journalist i Kina.
Anders Magnus, NRK-reporter og Kina-ekspert, skriver i en sak for NRK i 2013 at den da ferske lederen Xi Jinping har "trukket gamle formann Mao opp av hatten for å styrke partiets kontroll."
Også den amerikanske organisasjonen Council on Foreign Relations (CFR) melder om strengere forhold for kinesisk presse, og skriver på sine sider at president Xi Jinping jobber for mer sensurering på Internett.
Tidligere i år ble blant annet en stor aksjon gjennomført for å blokkere datateknikken VPN, som tillater en å skape "tunneler" gjennom et annet datanett for å unngå sensur.
Kinas sensurpolitikk har fått internasjonal oppmerksomhet etter at Norges Nobelkomité i 2010 gav fredsprisen til den fengslede kinesiske aktivisten Liu Xiaobo, samt Googles kamp mot kinesiske myndigheter.
Innstramming
Xi Jinpings innstramming innebærer, blant annet, at China Propaganda Departementet (CPD) har gått hardt ut mot omtale av enkelte temaer i mediene. Et internt dokument, kalt "Document 9 ", ble lekket i 2013, og der blir syv "unevnelige temaer" listet opp som områder myndighetene vil gjøre utilgjengelig for allmennheten.
Noen av disse er "vestlig konstitusjonelt demokrati", "universelle verdier for menneskerettigheter" og "borgernes deltakelse i det sivile samfunn".
Ma Qiang, ambassaderåd i Den kinesiske ambassade i Oslo, sier at de ikke kjenner til "Document 9", og at det foregår debatter om demokrati i Kina.
- Vår modell har ført Kina fra å være et fattig og underutviklet land til å bli et sterkt land. Vi har ingen interesse av å tvinge vår demokratiske modell over på andre. Samtidig vil vi heller ikke at resten av verden skal peke på vårt system og tvinge sine universelle verdier på oss, sier Qiang.
En lang historie
Fra 1949 og fram til 1980 ble alle medier i Kina direkte styrt av staten. Da landet fikk en nyorientering i økonomien, ble markedsprinsipper tatt i bruk også for mediene. Dette har ført til en framvekst av en rekke aviser, magasiner og radiokanaler som styres etter kommersielle prinsipper.
Likevel er ingen presse i Kina fullstendig privateid, og alle medier er under konstant kontroll fra myndighetene.
Organisering og regulering
Kinesiske myndigheter holder pressen i stramme tøyler for å unngå negativ omtale og kritikk. Sensuren og reguleringen innebærer streng kontroll ved hjelp av overvåkningssystemer, brannmurer, nedlegging av publikasjoner og nettsteder, samt fengsling av journalister, bloggere og aktivister som de mener motarbeider myndighetene.
Ifølge New York Times er det over tolv statlige organer som overvåker og regulerer informasjonsstrømmen i Kina. Det viktigste organet er kommunistpartiets CPD, som under seg har General Administration of Press and Publications (GAPP) og State Administration of Radio, Film and Television (SARFT).
Disse skal sørge for at all presse promoterer kommunistpartiets propaganda. Organene styrer også direkte alle de største mediene i landet.
Et diffust regelverk
Innad i Kina prøver ikke kinesiske myndigheter å skjule hvordan de vil at journalister skal jobbe.
- Det første sosiale ansvaret og den profesjonelle etikken til medias ansatte er å forstå sin rolle, og å være et godt talerør. Journalister som ser på seg selv som profesjonelle, framfor propagandaarbeidere, gjør en fundamental feil om identitet, sa Hu Zhanfan, tidligere president i CCTV, og viseminister i SARFT, i en tale i 2012.
Grafen under viser medias rekkevidde i Kina i 2012. 56,9 prosent av den kinesiske befolkningen hadde tilgang til aviser, mens 19,5 prosent hadde tilgang til kringkastet radio.