Tunisia har tatt store skritt mot demokrati
Landet har gjennomført et vellykket valg og har ny grunnlov. Det har ikke de arabiske nabolandene.
Arbeidsledighet, stigende matvarepriser, korrupsjon og maktmisbruk samlet folkemassene i Afrikas nordligste land til opprør i 2010 og 2011. Årene etter revolusjonen har vært preget av maktkamp, politisk krise og drap, men Tunisia har klart seg bedre enn sine naboland.
Mange mener at Tunisia i dag er det eneste reelle demokratiet i den arabiske regionen, og det er dermed ikke så overraskende at landet gjør det bedre på en rekke internasjonale demokratimålinger. Tunsia gjør det også best av de arabiske landene på verdens pressefrihetsindeks.
Utviklingen etter revolusjonen i Tunisia står i sterk kontrast til tilbakeslagene i naboland som Egypt, Syria, Libya og Jemen, hvor opprør ikke har ført til bedre demokratiske rammevilkår.
– Tunisia er det eneste treet som står igjen i en rasert skog.
Det sa lederen av det islamistiske partiet Ennahdha, Rachid Ghannouchi, da han gratulerte det sekulære partiet Nidaa Toures med valgseieren i fjor høst.
Egypt er tilbake til sitt autoritære utgangspunkt, og militærregimet har full kontroll over statsapparatet. Egypt har som Tunisia fått vedtatt en ny grunnlov, men det var en politisk manipulert og forhastet prosess med svak nasjonal forankring.
I Syria er det borgerkrig, og konflikten har fått et omfang av voldsbruk som overgår de andre arabiske revolusjonene. Fremveksten av jihadist-gruppen Den islamske stat (IS), og dens erobring av territorium i både Syria og Irak har gitt ytterligere grunn til bekymring.
Libya fremstår som kaotisk med to regjeringer, et ukjent antall ustyrlige militser, verdens mest omfattende menneskesmugling, og våpen- og oljesmugling som skaffer enorme inntekter til feil hender. I 2014 flyktet mellom 600 000 og en million libyere til Tunisia.
Saudi-Arabia har nå gått til krig mot Houhti-militsen og har fått med seg en rekke andre land. Samtidig har terrororganisasjonen al-Qaida herjet sør i landet, og IS har etablert seg. Det militære bildet, og det politiske landskapet er svært uoversiktlig.
Tunisia har fått en ny grunnlov og et demokratisk valgt parlament. Etter parlamentsvalget i oktober dannet det sekulære partiet Nidaa Tounes (85 plasser av 217 i nasjonalforsamlingen) en koalisjon med det islamistiske partiet Ennahdha (69 plasser), og fikk med det flertall.
I presidentvalget i desember ble den 87 år gamle veteranen Beji Caid Essebsi fra Nidaa Tounes president. Regjeringspartiet Nidaa Tounes ble etablert i 2012, og består av politikere fra venstresiden, sekulære og tidligere myndighetspersoner fra Ben Alis regime. Det siste har vist seg problematisk.
Et annerledesland
Taoufik Yacoub ved journalistutdanningen IPSI på Universitetet i Manouba i Tunis, mener at Tunisia er grunnleggende forskjellig fra de andre landene i den arabiske regionen.
Silje Bryne, chargé d'affaires ved Den norske ambassaden i Alger, mener Tunisia har gjort et imponerende demokratiarbeid siden 2011.
– Landet har gått fra å være et diktatur til å bli et demokrati der ytringsfrihet er nedfelt i Grunnloven. Den fjerde statsmakt har fått mulighet til å være nettopp det, i stedet for å være et talerør for myndighetene, sier hun.
Rettsvesenet i Tunisia var tidligere en del av den utøvende makt. Nå jobbes det med å få til et uavhengig rettssystem. Observatører på besøk i landet i 2013 var bekymret for domstolenes bruk av straffeloven og ærekrenkelseslover for å skremme journalister.
Grunnlov viktig for pressefrihet
Yacoub er svært fornøyd med den nye grunnloven. Men han tror det fortsatt det er langt igjen til å få full pressefrihet også i praksis.
En ny tunisisk grunnlov ble vedtatt av Den midlertidige nasjonalforsamlingen i januar i fjor, etter at landet over en lengre periode hadde vært preget av politisk lammelse. Loven er tenkt å sikre alminnelige borgerrettigheter, deriblant kvinners rettigheter, ytringsfrihet og pressefrihet.
– Før den nye grunnloven kunne journalister føle seg presset, nå blir vi beskyttet av loven. I praksis må vi fortsatt jobbe mer med beskyttelsen, vi er langt unna å ha rettigheter som man for eksempel har i nordiske land. Vår komplette juridiske frihet er ikke reell i praksis, sier Yacoub.
Ikke optimalt for journalister ennå
I 2014 ble 61 journalister drept på verdensbasis. Nesten halvparten av dem fra Nord-Afrika og Midtøsten, ifølge The Commutee to Protect Journalists (CPJ). I Syria alene er for øyeblikket 20 journalister savnet, og landet er det farligste i verden å operere i som journalist, ifølge verdens pressefrihetsindeks.
Selv om de arabiske landene stort sett ligger langt nede på pressefrihetsindeksen, har flere av landene som var en del av Den arabiske våren, klatret siden 2010. Tunisia, som også før revolusjonen var et mer moderne og vestvendt land enn nabolandene, har også her ligget i front.
Likevel må det jobbes mer med å utvikle demokratiet før man kan være fornøyd. Tunisia er ikke et land der det er enkelt å være journalist.
– Det er fortsatt mange problemer i Tunisia. Det er tilfeller av vold mot journalister, og det er fremdeles vanskelige forhold, særlig for de som er unge og ferske. Siden 2011 har det skjedd forbedringer, men vi må jobbe hardere for å kunne få ordentlig gode forhold, sier hun.