Frykt pustes inn i Honduras

— Å lete etter sannheten er uten tvil det mest farlige en kan gjøre i Honduras, sier journalist Jennifer Avila. 

Hun forteller at ingen steder i Honduras er trygge, og at frykt er noe en puster inn hvert sekund i landet. 

— Vi kan ikke beskytte våre kilder til enhver tid. Noen ganger har det hendt at vi har fått høre at våre kilder har blitt drept. Dette er noe som tynger en som journalist, sier hun medtatt.

Avila forteller at kildene ofte er redde, og at Radio Progreso hvor hun jobber da skjuler  identiteten deres slik at de ikke blir forfulgt. 

— Familien min ville ikke at jeg skulle bli journalist, men journalistikken er veldig viktig for meg, sier Avila. 

Hun mener tilgang til informasjon er svært viktig for at mennesker skal kunne ta riktige avgjørelser i livet. Avila legger vekt på hvor viktig det er å være uavhengig for å kunne videreformidle sann informasjon til befolkningen. Hun sier at den honduranske befolkningen må få vite at systemet de lever under er formet av maktrelasjoner og mektige aktørers interesser. Det er disse som styrer alt i samfunnet. På grunn av den sterke makteliten forklarer hun at det er vanskelig å gjennomføre uavhengig journalistikk. 

Betalt journalistikk

— Det er mye korrupsjon i mediene. Det er normalt at journalistene får en månedlig sjekk fra lokale autoriteter, og til og med fra representanter av republikken, sier journalisten. 

Dette pengebidraget består av summer på mellom 25-5000 dollar fra politiske ledere og fra narkotrafikanter.

— De offisielle massemediene er under kontroll av store private selskaper. Motivasjonen om penger fra regjeringen er det som driver dem, sier hun videre. 

Hun mener at disse offisielle mediestasjonene vil tilfredsstille selskapers interesser, og at de kun er ute etter å selge, ikke etter å finne sannheten og avdekke maktmisbruk.

— De er ute etter å tilfredstille selskapers, myndigheters og autoriteters private interesser, sier hun. 

Et uavhengig medium

Jennifer Avila jobber som journalist for den uavhengige radiokanalen Radio Progreso. Hun forteller at det er veldig vanskelig for et uavhengig medium som Radio Progreso å overleve i et land som Honduras. Det eksisterer ikke mye reklame for radiostasjonen, ettersom folk ikke ønsker å reklamere på et sted som er kritisk til regimet i landet. 

— Radioen ønsker ikke at noen skal fortelle oss hva vi skal si. Vi er veldig uavhengige, men dette gjør oss også veldig sårbare, sier journalisten. 

Avila og hennes medarbeidere jobber for lav lønn, og har ikke nok penger til å klare å få produsert så mye som de ønsker. Ettersom de ikke tar imot statlig finansiering blir Radio Progreso ifølge Avila ansett som myndighetenes fiender.

Hun forteller at de offisielle mediene kun repeterer det offisielle myndigheter sier, og at dette undergraver kampen hun og andre frihetsforkjempere fører. Ifølge Avila betaler myndighetene betaler offisielle medier slik at de skriver det statslederne ønsker skal komme ut til offentligheten. Hun forteller om at delikate temaer som korrupsjon, vold og narkotikapolitikk selvsensureres, og dette mener hun har blitt verre de siste fem årene. 

I Radio Progreso arbeider Avila multimedialt med både nett, video og dokumentarer. Stasjonen lager nyheter og reportasjer, og består av syv kvinner og elleve menn. Jennifer Avila tror at det er vanskeligere å være kvinnelig journalist i Honduras, enn å være mannlig journalist. 

— Med tanke på den kjønnsrelaterte volden løper vi en risiko. Vi får flere trusler enn menn, ofte seksualiserte, og trusler rettet mot vår familie, forteller hun. 

Hun begrunner dette med den mannsdominerte machismen som preger store deler av Mellom-Amerika, inkludert Honduras. 

Latin-Amerika ekstra utsatt

Eva Stabell, prosjektleder og internasjonalt ansvarlig i Norsk journalistikkforening, forteller at kvinnelige journalister over hele verden opplever mer seksualiserte trusler enn menn. Men hun sier at Latin-Amerika er mest utsatt. 

— Vi har sett noen veldig stygge overfalls – og voldtektssaker samt drap i Latin-Amerika de siste månedene. De har vært rettet mot kvinnelige journalister. Men det er også en kjent sak at de blir hetset på en annen måte og truet på en annen måte både muntlig og over internett i sosiale medier. 

Stabell forteller at den type angrep er et angrep både mot journalisten som journalist, men også på kvinnen som kvinne.

— Det er en slags dobbeltrussel som er økende, og som er veldig beklagelig.  Er det noe vi ikke ønsker så er det at kvinnene skal jages ut av redaksjonene.

Vold fra høyere hold

Den smale konsentrasjonen av makt i landet, anser Avila som et av de største problemene i Honduras. Hun mener at volden kommer fra høyere hold, og har bidratt til å gjøre Honduras til et av de farligste landene i verden. 

— Denne konsentrasjonen av makt er med på å skape fattigdom, ulikheter, vold og undertrykkelse, sier hun. 

— Det er veldig vanskelig å snakke fritt i landet, og vi som journalister tar en stor sjanse. 

Hun sier imidlertid at de kun er budbringere, og at menneskene som forteller journalistene sine historier er de som tar den største risikoen. 

Journalistene fra Radio Progreso kan ikke bære noe som representerer radiostasjonene. Dette er på grunn av beskyttelse av sine kilder. 

Selvsensur

Avila forteller at det er flere tabubelagte temaer i Honduras.

—Mange ganger blir vi bedt om å selvsensurere, spesielt temaer folk ikke tør å snakke om. 

Hun mener statlige institusjoner, sikkerhetsorganer og private selskaper konspirerer for å skape et kaos som gagner dem, en økonomisk gevinst på bekostning av livet til tusenvis av

mennesker. 

— Korrupsjon, vold, narkotikavirksomhet, kriminalitet og sammensvergelse mellom autoriteter og kriminelle er eksempler på slike delikate temaer, i følge Avila. 

— Jeg har en baby jeg er bekymret for. Min posisjon gjør både meg, henne og alle mine kjære sårbare, sier hun.

Hun beskriver denne frykten som noe som gir journalistene et unormalt liv, hvor de frykter for sikkerheten til sine kjære uten at de paralyseres av denne frykten. 

— Jeg har aldri blitt truet direkte, men arbeidsplassen min, Radio Progreso har det. Når vi er identifiserbare i forbindelse med vår jobb, er det steder vi ikke kan oppholde oss, fordi trusselen er der. 

Journalister fra Radio Progreso kan bli angrepet i konfliktsoner, og hun sier at flere av hennes kollegaer har mottatt trusler.

Avila forteller at situasjonen har forverret seg i løpet av de fem siste årene, men at radioen har lært henne å ha håp. Hun håper journalisters situasjon blir bedre, men er ikke optimistisk med tanke på situasjonen i landet i dag. 

— Hvem vet, kanskje det blir diktatur tilstander. Det er et vanskelig spørsmål, avslutter hun.