Marokko – Marokkansk presse er ikke fri
Marokkanske myndigheter skryter av fremgang for pressefriheten. Likevel synker Marokko på årets oversikt over pressefrihet i verden.
Regjeringen i Marokko hevder at pressefriheten utvikler seg i en positiv retning, skriver nettavisen Yabiladi. Mange nye nettsider godkjennes hvert år, ingen journalister tvinges til å avsløre sine kilder, og Marokko er ikke blant landene som har stengt Twitter, Google og Facebook, heter det i en pressemelding fra det marokkanske informasjonsministeriet.
Menneskerettsorganisasjonen Freedom House skriver imidlertid at myndighetene ved flere anledninger de siste årene har stengt sider som Instagram, Pinterest, Skype, Viber og Google Earth, samt nyhetssider og flere bloggplattformer.
Internasjonale pressefrihetsorganisasjoner er heller ikke enige i regjeringens konklusjon. Reportere uten grenser (RSF), lager hvert år en indeks der land rangeres ut fra pressefrihetens kår. I år havnet Marokko på plass 131 av 180. Det er en nedgang fra fjorårets 130. plass.
Marokkanske myndigheter har ennå ikke kommentert plasseringen, men kommunikasjonsminister Mustapha El Khalfi uttalte på en pressekonferanse tidligere i år at 2015 var et svært godt år for pressefriheten i Marokko.
Røde linjer
Marokkos grunnlov av 2011 garanterer pressefrihet, men ifølge Freedom House åpner ordlyden for mange ulike tolkninger. Grunnloven begrenser ytringsfriheten på en rekke områder, skriver organisasjonen.
TV-reporteren Mahacine Mokdad forteller at marokkanske journalister må holde seg innenfor såkalte redaksjonelle røde linjer.
– Det er særlig tre emner man må passe seg for hvis man skal holde seg innenfor de røde linjene: Kongen, Vest-Sahara og terrorisme. Vi har en antiterrorlov som sier at massemedier ikke må blande seg i diskusjonen om terror, sier Mokdad, som jobber for Al-Jazeera.
Den marokkanske kommunikasjonsministeren Mustapha El Khalfi benekter imidlertid at journalister må forholde seg til røde linjer.
– Pressen må ikke forholde seg til noen røde linjer, men til regler FN støtter om at man kan begrense pressefrihet for å beskytte andre menneskers liv, nasjonal sikkerhet, offentlig orden, folkehelse eller moral, sier El Khalfi til Al-Jazeera. Han sier videre at rettsaker mot journalister handler om ærekrenkelse.
El Khalfi viser til et forslag om ny presselov, som han mener er svært positiv for pressefriheten i landet.
– I lovforslaget ligger det et rammeverk som underbygger ytringsfriheten, beskytter journalister og legger til rette for en fri presse. Myndighetene har spilt en positiv rolle når det kommer til pressefriheten. 2015 var et unikt år, ikke bare på grunn av de nye lovene, men også fordi ingen aviser eller nettsider ble stoppet, og ingen journalister ble fengslet.
Ikke vedtatt
El Khalfis uttalelser møter motstand fra flere hold. Blant annet melder Committee to Protect Journalists (CPJ) på sine nettsider at en journalist ble fengslet i Marokko i 2015.
Mahacine Mokdad reagerer på at ministeren bruker den nye presseloven som grunnlag for å si noe om pressefriheten.
– Denne loven er jo ikke vedtatt ennå! Vi har blitt lovet den de siste tolv årene, men den blir alltid stoppet av endringer i parlamentet.
Mokdad legger til at man likevel har sett noen få forbedringer på området:
– Vi har fått noen rettigheter og litt mer beskyttelse etter at den nye grunnloven ble vedtatt i 2011. Nå skal vi for eksempel ikke lenger kunne straffes med fengsel, men det skjer jo fortsatt. Marokkansk presse er ikke fri, sier hun.
Monarki, religion og Vest-Sahara
Selv om grunnloven skal sikre at journalister ikke kastes i fengsel for sin pressedekning, kan man ikke skrive om alt. Loven forbyr kritikk og uavhengig dekning av monarkiet, islam og Marokkos territorielle rettigheter, som situasjonen i Vest-Sahara.
Religion, særlig islam, har en beskyttet rolle i det marokkanske medielandskapet, og det er strengt forbudt å publisere kritikk av islam. Journalister som skriver kritisk om Kong Mohammed VI, risikerer også lange fengselsstraffer, og kan i tillegg straffes med bøter på inntil hundre tusen kroner.
Myndighetene anser heller ikke Vest-Sahara som et okkupert område, og ifølge Human Rights Watch er det straffbart å hevde at området er okkupert.
Journalisten Ali Lmrabet ble i 2005 ilagt ti års yrkesforbud for å ha uttalt seg kritisk om Marokkos politikk i Vest-Sahara. Da forbudet opphørte i april 2015, trenerte myndighetene, ifølge RSF, utstedelsen av ID-papirene han måtte ha for å kunne jobbe som journalist. Sommeren 2015 sultestreiket han utenfor FNs hovekvarter i Genève i over en måned i protest mot behandlingen han fikk. I september 2015 fikk han nye ID-papirer.
Ærekrenkelser
Ærekrenkelse av offentlige skikkelser eller institusjoner er i Marokko ansett som en kriminell handling. Det kan straffes med fengsel i inntill ett år, eller bøter på over hundre tusen norske kroner.
Presidenten for det nasjonale syndikatet for marokkansk presse (SNPM), Abdallah Bakkali, er saksøkt for ærekrenkelse av innenriksministeriet, melder Den internasjonale journalistføderasjonen (IFJ). Bakkali publiserte i oktober 2015 en artikkel der han fordømmer valgfusk ved forrige regionalvalg og valget til det andre kammeret i parlamentet. Valgfusket er også blitt fordømt av regjeringen. Likevel kan Bakkali bli straffet for sine uttalelser.
Hamid El Mehdaoui, redaktør for den uavhengige nettavisen Badil, ble i juni 2015 dømt til fire måneders betinget fengsel og til å betale en bot på omlag 85 000 norske kroner til leder av den marokkanske sikkerhetstjenesten. El Mehdaoui ble dømt for ærekrenkelser i en reportasje som gjaldt dødsfall i varetekt. Samtidig ble El Mehdaoui bøtelagt i forbindelse med en sak om en mulig bilbombe i byen Meknès.
Rachid Niny, redaktør for Al-Akhbar, ble i juli 2015 dømt til å betale 400 000 dirham i skadeserstatning, for ærekrenkelser framsatt i to artikler om bruk av ulovlig materiale i veiarbeid.
Sensur
Kong Mohammed og hans regjering utøver betydelig kontroll over det redaksjonelle innholdet i TV og radio. Regjeringen utnevner lederne for alle offentlige radio- og TV-stasjoner.
Selvsensur er utbredt i Marokko, og journalistene holder seg innenfor uoffisielle røde linjer for å unngå store bøter, fengselsstraff, trusler og vold. Noen journalister tøyer grensene, og rapporterer om sensitive emner som militæret, nasjonal sikkerhet, religion og seksualitet.
De fleste av dem har imidlertid flyttet ut av landet for å unnslippe sjikane og overvåking fra myndighetene, ifølge en rapport Landinfo har utarbeidet om pressefrihet i Marokko.
Vold mot journalister
Fysiske angrep på journalister er mindre vanlig enn rettslig forfølgelse, men trakassering og trusler forekommer. I august 2012 ble Ali Lmrabet slått og ranet av uidentifiserte menn. Selv hevdet han at de var politimenn i sivil som også tidligere hadde plaget ham. I 2013 ble den franske journalisten Omar Brouksy forfulgt av politiet for en artikkel som impliserte at kongen ikke var pollitisk nøytral, og i 2014 ble det rapportert om to TV-journalister som ble angrepet av en offentlig tjenestemann.
Ifølge grunnloven skal pressen i Vest-Sahara være fri, men det er ikke tilfellet i praksis. Marokkanske myndigheter er veldig kritiske til all pressedekning som ikke er forenlig med statens offisielle standpunkt. De utviser, anholder og trakasserer saharawiske, marokkanske og utenlandske reportere som skriver kritisk om okkupasjonen. Alternative synspunkt er ikke lett tilgjengelig for befolkningen, melder Freedom House.
Utenlandske journalister rammes
Utenlandske medier er tilgjengelig i Marokko, men de er ikke fritatt fra statlig kontroll og inngripen. I 2010 kansellerte myndighetene akkredittering for alle journalister som jobbet for Al-Jazeera. Det ble ikke omgjort før i 2013, etter omfattende forhandlinger mellom selskapet og marokkanske myndigheter.
Den spanske nettavisen El Pais ble stengt to ganger i 2012 - først for å ha publisert en tegning av kongen, og senere for å skrive om en bok som var kritisk til kongen.
15. februar 2016 ble to franske journalister arrestert i lokalene til den marokkanske menneskerettsforeningen AMDH, og deretter utvist. Journalistene skulle lage en sak om 20. februar-bevegelsen, den marokkanske reformbevegelsen fra 2011.
I april ble to franske journalister fra Canal + arrestert og utvist fra Marokko. De arbeidet med en sak om angrepet på et homofilt par i byen Beni Mallal for programmet Le Petit Journal.