— Mestringsfølelse er viktig uansett alder
For tre år siden lå det en saksofon under juletreet til Toril Røed (68). Nå drømmer hun om eget band.
—Den mestringsfølelsen når man tar frem saksofonen, og hører man har en god lyd i den, den er viktig uansett alder, sier hun.
Toril har nettopp reist seg etter å ha fuktet leppene. Georgia On My Mind står det på arket hennes, saksofonen ligger på den grå puffen ved siden av.
—Nå skal jeg vise dere anlegget her vet du, noe litt annet å spille til enn datamaskinen. Her kan jeg spille så høyt jeg bare vil, forteller Røed.
Hun tripper tilbake i de blomstrete sandalene hun tramper takten med, fukter leppene enda en gang og griper rundt knappene på altsaksen. Så spiller hun Georgia i sitt egne bandrom i kjelleren i Fetsund.
68-åringen er en del av en økende trend blant voksne i Norge. Ifølge Statistisk Sentralbyrå velger stadig flere å spille et eget instrument, og de eldre har blitt mer kulturelle enn tidligere.
—Jeg leste at en 70-åring kjøpte seg et helt rått keyboard. Jeg tror det er sånn at de som alltid har hatt lyst til å spille, finner tid til musikken når de blir eldre. Sånn var det i alle fall for meg, forteller hun.
Hun lener seg på saksofonen.
—Noen dager piper og hyler den, men det handler mest om teknikk og hvordan man sentrerer luften. Hvis man virkelig vil noe, så får man det til, forklarer Røed.
Toril er en aktiv pensjonist, og jobber fortsatt i sitt eget firma hvor hun kjører mye rundt i Norge for å levere legemidler. Hun sier hun er ferdig med å bruke tid på det som tar mye energi, og vil heller bruke tid på det som gir henne noe tilbake.
—Jeg tror mange pensjonister ikke passer godt nok på å ha det lystbetont. At man gleder seg til hver mandag for eksempel, sier hun.
Hun fukter leppene med høyre hånd.
—Ja, også er det mange som vil reise. Det er jeg ferdig med. Da vil jeg heller bruke tiden min på andre ting som gjør meg glad. Spille for barnebarna for eksempel, eller starte band med venninnen min som spiller ukulele.
Hun tar på seg brillene. Øyene glitrer i refleksjonen av saksofonen.
—Vi kunne jo kalt oss gamle skinn eller noe sånt, avslutter hun.