Identifiserer overgripere på sosiale medier

Mistenkte i kriminalsaker skal som hovedregel ikke identifiseres i mediene før de er dømt. Dette er flere norske facebooksider og enkeltpersoner uenige i. En av dem er en norsk facebookside som identifiserer pedofile overgripere. Siden legger ut både fullt navn og bilde på overgrepsdømte og -mistenkte. Dem tar de selv kontakt med ved å utgi seg for å være unge jenter eller gutter i chatrom.

Bjørn Erik Thon, direktør i Datatilsynet, er skeptisk til sider som han beskriver som en slags selvutnevnt overdommer.

– Det går jo an å forstå at folk reagerer på folk som er overgripere, men det er et veldig viktig prinsipp at det er domstolene som skal dømme folk. Du skal ikke ha en tilleggsdomstol, som kan være en facebookside eller blogg, der folk henges ut, sier han.

En av hovedmennene bak en av landets største avsløringssider forteller at det alltid er mennene selv som tar initiativet til bildedeling og møter i chatrommene. Han sier videre at deres avsløringer ofte ender i at overgripere blir pågrepet av politiet. Likevel vil han ikke påstå at politiet er glade for innsatsen.

– Vi er inneforstått med at det vi gjør er ulovlig. Vi er redde for å bli dømt for dette, og det er ingen av oss som er interessert i å få en dom. Men det handler om å veie opp konsekvens mot det vi gjør. Jeg vil gjerne ta en dom for saken, sier administrator for den ene facebooksiden.

Oppdatering: Dagbladet meldte torsdag formiddag at facebooksiden blir lagt ned på grunn av stor pågang fra mediene.

 

Uklar lovgivning

– Dette er et godt eksempel på hvordan sosiale medier kan fungere til forskjell fra redaktørstyrte medier. Alle kan publisere hva som helst, uten å gjøre noen som helst etiske vurderinger, sier Reidun Nybø, assisterende generalsekretær i Norsk Redaktørforening.

Hun mener at slike dilemmaer, som tradisjonelt har tilhørt pressen, burde diskuteres i større grad i allmennheten.

– Når jeg ser sånne ting så tenker jeg at det hadde vært veldig greit om presseetikken og Vær Varsom-plakaten hadde vært mer allmennkjent. I en tid når alle kan publisere hva de vil, burde presseetikken og slike etiske dilemmaer bli mer diskutert. Graden av identifisering er en av de største problemstillingene vi møter, særlig i overgrepssaker, fortsetter hun.

Du skal ikke ha en tilleggsdomstol, som kan være en facebookside eller blogg, der folk henges ut.

Bjørn Erik Thon, direktør i Datatilsynet

– Jeg vet at en del mediehus velger å ikke publisere slike overgrepssaker på facebooksiden sin fordi de er redd for lynsjestemning i kommentarfeltet. Noen kan finne på å identifisere de som er involvert i saken i kommentarfeltet deres, sier hun.

Hun har likevel forståelse for at personer ønsker å dele og advare mot mennesker som kan oppfattes som farlige.

– Det er alvorlige saker, og man kan forstå frustrasjonen, forklarer hun.

Thon påpeker at det er en vanskelig gråsone der både etikken og lovgivningen er uklar.

– Det kan godt tenkes at mye av det er vernet av ytringsfriheten, men det er ikke nødvendigvis heldig, sier han.

 

Ikke alle pedofile er overgripere

Pål Grøndahl, psykolog og forsker, kan også forstå at noen kan ønske å trosse loven:

– Hva som styrer menneskers motiver kan være så mangt. Noen føler for å gjøre opp for ting de tidligere har blitt utsatt for, mens andre føler på en slags borgervernsfunksjon. Det er mange som vil ta de som er slemme i samfunnet, og en enkel og konkret gruppe å identifisere da er pedofile overgripere, forklarer Grøndahl.

Psykologen er redd for at heksejakten som etterhvert har vokst frem kan drive pedofile som ikke er overgripere inn i chatrom, som legitimerer den enkeltes tanker, og etterhvert eventuelle handlinger.

– De groteske beskrivelsene av hva mennesker kan være i stand til å gjøre medfører at man setter alle pedofile i en bås som grusomme overgripere. Da kan de som er pedofile og ikke har gjort overgrep skremmes til den totale taushet. De føler kanskje at de ikke har noen å prate med om problemstillingen, og da kan man havne i chatrom som man egentlig ikke hadde tenkt å havne i. Jeg er redd for at heksejakten kan drive uskyldige pedofile til å bli overgripere, sier Grøndahl.

– Jeg skulle gjerne sett mer ordentlig forskning enn så mye synsing og klinisk skjønn, avslutter han.

 

Identifiserer ikke Gud og hvermann

Administratoren fra facebooksiden legger vekt på at at det er viktig å være helt sikker på hvem de navngir.

– I starten var det fristende å tenke “æsj, en pedofil, han skal vi henge ut”. Men vi har familier alle sammen, og er veldig obs på å ikke henge ut Gud og hvermann, og vi tar bare de sakene der vi kan vise til informasjon hvor det er helt sikkert at det er riktig gjerningsmann, sier han.

Han sier at de har strenge krav som skal oppfylles.

– Vi sitter på  rundt 80 navn som vi ikke har publisert ennå, fordi vi ikke har fått samtykke fra offer, eller kan være helt sikre på at det er riktig. Vi vil ikke publisere noe uten å ha samtykke fra offeret i saken, fastslår han.

– De påtar seg et ekstremt stort ansvar. For eksempel hvis man henger ut noen feil, eller bruker feil bilde, vil det være fullstendig ødeleggende, sier Bjørn Erik Thon fra Datatilsynet.

Uenig med rettssystemet

Facebooksideadministratoren forklarer at hovedmotivasjonen for å fortsette med identifiseringen er å forhindre at det blir flere ofre.

– Systemet er sånn at noen må ta den kampen. Dessverre må det gjøres på en ganske uredelig måte. Vi mener jo at dette bør være offentlig fra dag én. I dag kan du dømmes, men likevel skal du få lov å starte på nytt. Mens barnet må ha dette hengende over seg hele livet, mener han.

Han sier at de gjør en grundig vurdering ved enhver identifisering, der en av hovedfaktorene er hvorvidt personen fortsatt kan være en fare for samfunnet.

– Om fire-fem år når denne pedofile mannen kommer ut, som har gjort fem-seks-syv overgrep mot barn som er alt fra spedbarn til  ti-elleve år, skal man da tenke stakkars mann, han har sittet inne i fem år og det er synd på han, eller skal man tenke at det er stor fare for at denne mannen kan gjøre flere overgrep mot barn? 

 

Tror ikke på rehabilitering

Bjørn Erik Thon fra Datatilsynet, påpeker at det er viktig å huske at eventuell fare for gjentakelse er en vurdering som må gjøres av de rette instansene.

– Det er en vurdering domstolene skal gjøre, og det er et viktig prinsipp at når man har fullført straffen sin, så skal man slippe ut i samfunnet igjen. Vurderingen om hvorvidt det er trygt, skal domstolen gjøre. Det skal ikke avgjøres av enkeltpersoner, konkluderer Thon.

De som er pedofile og ikke har gjort overgrep skremmes til den totale taushet.

Pål Grøndahl, psykolog

Facebooksideadministratoren sier at de ikke tror på rehabilitering, og dessuten mener de at når noen slipper ut er det for stor fare for gjentakelse til å ta sjansen.

– En pedofil kan ikke rehabiliteres, det er akkurat som å si at man skal kurere en homofil. Hans legning vil alltid være der. En seksuell legning er ikke noe du kan forandre på. Det viktigste for oss er barnas trygghet, og vi ønsker å verne om barna i samfunnet, ikke personer som forgriper seg på dem, mener han.