Jakten på soloppgangen

Men du er litt slørete og blass, og jeg er redd for at du blir for lys oransje før jeg når deg.

I eventyrene er det midnatten man skal rekke på et vis, men nå nærmer klokka seg ni og jeg er ikke engang på Oslo S.

Forestiller meg ikke akkurat å være en eventyrprinsesse nå. Klokka tolv hadde jo vært mye enklere, men det er noe med tallet ni.

Ni minutter, ni skritt, ni sekunder, og så lillablått.

Nå gikk jeg akkurat på rødt lys, naboen hadde også med seg kamera. Du speiler deg i isen, men du er fortsatt for langt unna havet og meg.

20 sekunder til.

To menn tar en selfie, og jeg ser opp på Kirsten Flagstad der de gule linjene beveger seg i sirkler over hodet hennes.

Måkene beveger seg i sirkler de også, et stenkast bort i horisonten.

Tror hun skal stå og ta i mot applaus, men nå er soloppgangen blitt gul.

Hun speiler seg.

Det er ikke lenger nyanser av rødt, rosa og oransje, men heller blått hav og en frossen havnepromanade.

Og så spiller jeg litt Olle Adolphson, han skriver om det grønne.