Statlige utredninger er for dårlige

Direktoratet for økonomistyring (DFØ) har gjennomgått 140 av departementenes utredninger fra 2015. 
Konklusjonen fra DFØ er klar: Offentlige utredninger er for dårlige, og avslører et betydelig forbedringspotensial. 

Offentlige utredninger er helt overordnet framstillinger som skal gi staten tilstrekkelig informajon til å gjennomføre gode beslutninger og tiltak. 
For dårlige utredninger kan gi store konsekvenser for bevilling av statlige midler, og kan igjen føre til at penger blir brukt på tiltak som i senere tid viser seg å ikke fungere optimalt, mener DFØ. 

Følger ikke instruksen

Utredningsinstruksen

Staten skal alltid svare på seks spørsmål:

1. Hva er problemet, og hva vil vi oppnå?
2. Hvilke tiltak er relevante?
3. Hvilke prinsipielle spørsmål reiser tiltakene?
4. Hva er de positive og negative virkningene av tiltakene, hvor varige er de, og hvem blir berørt?
5. Hvilke tiltak anbefales, og hvorfor?
6. Hva er forutsetningene for en vellykket gjennomføring?

Kilde: Direktoratet for økonomistyring

DFØ er underlagt Finansdepartementet, og er statens ekspertorgan på styring i staten. 
Grunnlaget for rapporten er Utredningsinstruksen (se faktaboks), hvor staten skal kunne redgjøre for beslutningsprosessen rundt sine egne utredninger. Med utgangspunkt i seks sentrale spørsmål skal instruksen bidra til å øke kvaliteten på utredninger, slik at beslutninger som berører offentlig ressursbruk blir tatt på best mulig grunnlag. 

DFØ har vurdert hvor godt spørsmålene i Utredningsinstruksen er besvart i de gjeldende utredningene.
I rapporten kommer det fram at nesten fire av ti utredninger mangler en tydelig beskrivelse av hvilket problem som skal løses. 

– Dette er uheldig fordi utredningene er grunnlaget for beslutninger som påvirker folks liv, og som bestemmer hvordan offentlige midler skal brukes. Hvis politikere og beslutningstakere ikke vet hvilket problem et tiltak skal løse, risikerer vi at staten gjennomfører tiltak som virker mot sin hensikt eller sløser bort penger på tiltak som ikke har effekt, sier fungerende direktør i DFØ, Roger Bjerke. 

Mangelfull vurdering 

Av rapporten kommer det fram at omtrent 73 prosent ikke kan vise til en vurdering av alternative tiltak.

– Hovedpotensialet for forbedring er at de statlige utredningene på høring ofte kun vurderer ett tiltak. Instruksen viser til at flere tiltak skal vurderes, slik at disse kan speiles opp mot hverandre og man kan finne fram til det beste tiltaket, sier Gry Hamarsland, seksjonsleder for utredning og analyse i DFØ, til Journalen. 

Hamarsland peker på tre hovedutfordringer som departementene nå står overfor.

– Det kan oppstå en uheldig kombinasjon dersom kun ett tiltak blir utredet, og utredningen legger vekt på å synliggjøre de positive virkningene, og at de negative virkningene underkommuniseres. Dersom det i tillegg er utydelig hva som skal oppnås ved tiltaket er faren stor for at beslutningstakere tar en gal beslutning.

Ser man disse tre parameterne sammen er dette problematisk, mener direktoratet. 

Økonomiske konsekvenser

Departementene må vurdere flere alternative tiltak før de bestemmer seg for hvilket tiltak som skal gjennomføres, og virkningene av tiltaket må tydeliggjøres. 

– Hva blir konsekvensene av å ikke se til alternative tiltak?

– En konsekvens er de økonomiske virkningene. Uten vurdering av de alternative tiltakene kan man velge et tiltak som er ulønnsomt eller mindre lønnsomme enn andre, sier Hamarsland. 

En dårlig utredning får igjen en budsjettvirkning. Resultatet blir en statskasse som får mindre penger å bruke på andre tiltak, eller penger som må brukes til å rette opp i feil, understreker Hamarsland. 

- Selv om vi har en rik stat kan selv ikke vi i Norge bruke en krone to ganger. Har du brukt penger i en sektor på et dårlig tiltak kan ikke disse brukes samtidig på noe annet. 

Utjevne samfunnsmessig byrde

Men de økonomiske konsekvensene er kun en del av bildet. I de statlige utredningene skal alle typer fordeler og ulemper for de berørte veies opp mot hverandre, slik at den samfunnsmessige byrden blir minst mulig. 

– Men krever ikke utredning av alternative tiltak mer ressurser?

– Jo, men poenget er at det lønner seg i et langsiktig perspektiv. Finnes det alternative forlsag til hvordan å få til det man ønsker å oppnå, må disse vurderes, sier Hamarsland. 

Sitter utrederne i en etat som vanligvis bruker en viss type virkemilder er det lett å se direkte til de virkemidlene etaten har tilgjengelig. Et eksempel kan være at departementet ønsker å korte ned reisetiden fra a til b. Svaret på dette kan fort bli å lage flere veier, men her peker direktoratet på at departementene må kunne vurdere nye tiltak, som i dette eksempelet kan omhandle økning i kollektivtilbudet, lavere priser, veiprising og regulering av hvilke biler som får kjøre hvor. 

– Da blir ikke svaret kun å legge mer asfalt, sier Hamarsland.