Med hagla over skulderen og hunden på GPS
Det er tåke i luften og vått på bakken i utkanten av Finnemarka en typisk høstmorgen i september. Kenneth Karlsen (27) skal jakte på skogsfugl, sammen med gordonsetteren Milla.
‒ Hun var ute i går også, og ble litt sår på potene så vi får se om det er noe fart i henne i dag, forteller Kenneth.
Utifra de utålmodige pipene som kommer fra hundeburet i bilen å dømme, er gårsdagens såre poter for lengst glemt. Når seks år gamle Milla kommer ut og får se GPS-halsbåndet begynner bakbeina å skjelve så de mørke lokkene rister. Det er ikke kulde som gjør at hun skjelver, det er ren skjær spenning og forventninger til dagens jakt. Halsbåndet festes og jegeren kalibrerer mottakeren og sjekker at kontakt mellom de to er oppnådd. Det er avansert utstyr.
‒ De fleste som jakter med hund nå har slike halsbånd, sier Kenneth.
Setteren får på seg en knalloransje vest, og jegeren har den i bånd de første hundre meterne. Han tar av båndet, og med det samme han sier "Gå!" setter hunden av gårde inn i skogen. Det tar ikke mange sekundene før hun er ute av syne. Kenneth dobbeltsjekker at hundens signal dukker opp på den lille skjermen.
Interesse som går i generasjoner
Milla er lånt av far. Hjemme er ytterligere to jakthunder, men ingen av dem egner seg til dagens formål. Den ene, en engelsk setter på 13 måneder, er for ung og uerfaren. Den andre, dachsen, må vente på rådyrjakten. Dermed ble det altså jakthund på lån i dag. Kenneth fattet interesse for jakt fordi faren har vært aktiv jeger gjennom hele oppveksten hans. Han ser dette som et typisk mønster i jegermiljøet.
‒ Jeg tror det er en interesse som ofte går i arv. Mange av de unge jeg ser som begynner med jakt har fedre som også jakter, sier han.
Kenneth forteller videre at det ikke er like mange jenter som er aktive jegere, men at tallet er økende.
Det viser også statistikken fra Statistisk Sentralbyrå (SSB). Ifølge tallene deres ser det ut til at antall kvinnelige, aktive, jegere har økt noenlunde stabilt siden 2007. I forhold til mannlige jegere er de dog bare en brøkdel av statistikken.
‒ Vi har registrert en gradvis økning i antall aktive kvinnelige jegere i et nokså langt tidsrom. Blant kvinnene som hvert år tar jegereprøven, og som også betaler jegeravgiften slik at de kan delta på jakt, har det over tid vært flest i aldersgruppen 20-29 år. Hvorfor flere unge kvinner ønsker å delta på jakt, kan forstås av sammfunnsutviklingen. Unge kvinner er trolig mindre bundet av tradisjonelle kjønnsroller, forklarer Trond Amund Steinset som er seniorrådgiver ved seksjon for primærnæringsstatistikk i SSB.
Vått
I jaktterrenget består bakken for det meste av myr og mose. Den våte mosen gjør sitt beste for å suge tak i støvlene til den som våger å gå på den, men må gi tapt med et stort ”shvupp,” hver eneste gang. Overalt glinser det av store, saftige blåbær som venter på å bli spist. Innimellom er små klaser av tyttebær, på langt nær like store eller søte, men like fargesprakende.
Fra tid til annen er vi nærme nok en liten bekk til at sildringen høres tydelig, der vannet skvetter over små steiner og kvist. Milla kommer tilbake med ujevne mellomrom og tar seg en slurk av det rennende vannet før hun forsvinner ut av syne igjen.
Tar stand
Et ørlite pip høres fra GPS-mottakeren. Kenneth stopper momentant og sjekker skjermen.
‒ Der står hun! Sier han etter noen sekunder med stillhet.
Plutselig skifter tempoet. Hagla, som har vært uladd foreløpig, får kjapt to patroner i seg. Mosen rekker ikke lenger å gjøre samme innsats for å holde fast, for støvlene er nå så vidt nede i bakken. Det går nesten rett oppover, i et voldsomt tempo. Jegeren beveger seg overraskende stille og smidig mellom trær og kratt. Han løper opp bakken uten å være i nærheten av å bli andpusten.
‒ Hunden er 400 meter unna. Det er langt i jaktsammenheng, forklarer Kenneth.
Denne gangen var det for langt. Den fuglen Milla fant, og markerte på, er borte innen vi kommer fram.
Blandede følelser
Hunden markerer fire-fem ganger til i løpet av jakten, men vi rekker ikke frem i tide. Noen ganger er det falsk alarm.
‒ Når hun tar tomstand har fuglen sannsynligvis nettopp vært her. Som regel ser ikke hunden fuglen når den markerer, den bare kjenner på lukten at fuglen er like i nærheten. Hvis fuglen nettopp har vært der kan det lukte like sterkt som om den faktisk satt der fremdeles, forteller Kenneth.
Vi ser tegn til et yrende dyreliv, men det ble ingen fangst i dag. Likevel er spenningen til å ta å føle på hver gang hunden markerer og man skynder seg fram.
Kenneth er en av 142 100 aktive jegere i Norge, fordelt på lokale jaktlag.
Slik var jegerne fordelt på forskjellige dyr å jakte på, og fylke:
Naturopplevelsen en viktig del av jakten
‒ For mange er kanskje naturopplevelsene det viktigste med jakten. Man må være bevisst på en helt annen måte enn når man går søndagstur på oppmerkede stier. Det er andre fordeler med selve jakten, som at det holder bestanden på riktige nivåer, og at man skaffer sin egen mat. Å felle et dyr er en svært spesiell følelse. Man føler egentlig alt på en gang. En blanding av lettelse, stolthet, og en stor grad av ydmykhet er fremtredende. Man har tatt et liv, og det er jo også veldig spesielt, forklarer Kenneth.
Simon Dybing, utdannet utmarksforvalter og jeger, trekker også frem koblingene mellom naturopplevelser og jakt.
‒ Man har sett at jo mer vi mennesker presser oss inn i naturen og forstyrrer med utbygging av hytter, veier, stier og generelt tilstedeværelse har hatt en negativ effekt. Nordmenn er flinke på å være ute og bruke naturen, men i forhold til forsøpling og hvordan vi tråkker ned vegetasjon utenfor stier og veier er vi samtidig svært dårlige, sier han.
Utmarksforvalteren tror ikke at jakt er hovedproblemet.
‒ Jegere kan ha en del av skylden, men jegerkurset er veldig påpasselig med at å ivareta naturen inngår i læreplanen. Jakt er en en måte å engasjere befolkningen i hva som foregår i naturen, nordmenn er jo veldig glad i skogen og fjellene. At befolkningen engasjerer seg er viktig. Slik kan vi ta vare på naturen til en dag når vi kanskje må livnære oss på den alene, avslutter han.
Livsstil
At jakt er mer enn en hobby for mange av de som driver med det er klart. Det går mye penger på lisenser og utstyr, og mye tid til trening og turer. Kenneth brukte 126 dager på jakt forrige sesong og regner ikke med at denne blir noe annerledes.
‒ Jeg håper ikke jeg blir bedt om å velge mellom forloveden og jakt noen gang, ler han.
Milla virker minst like fornøyd. Mens vi har gått rundt fire kilometer viser halsbåndet at hun har svinset rundt i over to og en halv mil. Hun poserer høylytt misfornøyd for et bilde før hun hopper inn i bilen. Den høygira skjelvingen er borte – enn så lenge.