Mister levebrødet
Pelsdyrbøndene frykter for fremtiden. Pelsnæringen skal avvikles.
”Hjerteløs”. ”Torturist”. ”Dyremishandler”.
Mari Indergård (45) ser ned i kaffekoppen mens hun gjentar de vonde ordene hun har blitt kalt.
”Sosiopat”. ”Psykopat”.
– Pelsdyr gjør mange forbanna, forklarer Mari.
Hun satt hjemme i stua da hun fikk beskjeden. Søndag ettermiddag ble den nye regjeringsplattformen lagt frem:
"Regjeringen vil gjennomføre en styrt avvikling av pelsdyrnæringen. Det tas sikte på å fremme en lovproposisjon til Stortinget om forbud mot pelsdyrhold med en avviklingsperiode for eksisterende produsenter frem til årsskiftet 2024/2025”.
Et slag i trynet
”Er det sant? Er det mulig?” Det var de første tankene som gikk gjennom hodet til Mari Indergård.
– Det er som man ikke tror det selv enda. Vi var jo på Stortinget for et år siden og overhørte Stortingsdebatten da det ble flertall for næringen. Det var ny glød og optimisme blant bøndene og vi så lysere på ting. Flere hadde til og med lyst til å starte opp, sier hun.
Etter flertall for bærekraftig utvikling i fjor, kom nyheten om avviklingen som et sjokk på Mari og familien. De hadde gledet seg til mer stabilitet etter fjorårets vedtak.
– Alt du har investert, alt du har bygd opp og alt du har lagt ned i arbeid er plutselig helt verdiløst. Du får ikke solgt noen ting av maskiner eller utstyr. Alt du har bygd opp er verdt null kroner.
Et møte med en pelsdyrgård
Blant de mange husene møter vi Mari på gårdstunet.
– Jeg er født og oppvokst på gården. Min familie har bodd her i fire generasjoner, men det har aldri vært pelsdyr her før. Da mannen min og jeg tok over gården i 1994 hadde vi lyst til å livnære oss på den. Vi tenkte lenge og nøye før vi bestemte oss for at det var nettopp pelsdyr vi skulle begynne med, forteller hun.
Hele prosessen fra avling til slakt og utvinning av pels foregår her på gården.
Sporene etter slakt er nå kun å finne i de store maskinene og de mange redskapene man ser rundt i slakteriet. Bygget virker forlatt i dag, men myldrer i november. Minken som blir født i april/mai er da voksen nok til å bli slaktet.
– Når pelsen er klar blir den solgt og hentet for videre transport til auksjon. Hele dyret blir brukt. Skrotten blir transportert til Danmark og omgjort til biodiesel, sier Mari.
Paret valgte pelsdyr som næring fordi mannen hennes allerede kjente flere i miljøet. Han har gått på landbrukslinja med pelsdyr som hovedfag.
– Vi begynte i det små med 100 tisper også har vi bygd oss opp år for år. I sommer var vi ferdig med det siste farmhuset og vi var der vi tenkte at vi skulle være, fortsetter Mari.
En næring under hard kritikk
Litt bortenfor gårdstunet markerer en låst smijernsport inngangen til farmen. Flere lave, avlange haller ligger på rekke og rad på et mindre tun. Hver dør er markert med en hvit, utskåret mink i tre. På farmen har de for tiden circa 1450 mink. Etter valpene kommer på våren kan det bli opptil 7500 dyr.
Noe av den sterkeste kritikken pelsnæring har blitt møtt med er at ville dyr ikke burde være i bur.
Er greit for en mink å leve i bur?
– Både nei og ja.Tar jeg en vill mink og putter den i bur, da er det er dyremishandling. Men disse dyra er avla opp til å takle et burmiljø, sier Mari.
Ekteparet er klare på at de ikke temmer minken og at de ikke er kjæledyr.
– De er produksjonsdyr, sier hun.
Hun sitter i sin faste stol på det lille arbeidsrommet, som ligger vis a vis farmhusene, når hun forteller. Plakater om minkskjøtsel henger tett på veggene med blå og røde arbeidsdresser på knaggene. Hun tror at mye av kritikken er basert på feilinformasjon og en oppfatning om at forholdene for dyra er verre enn det de egentlig er i virkeligheten.
– For de som ikke har produksjonsdyr så er enhver produksjon fælt for dem. Om det er gris, kylling, storfe. Sånn er landbruket, mener hun.
Stemmene for avvikling mener at også dyra i pelsoppdrett får dårlig stell.
– Det er ikke god økonomi å drive på en dårlig måte. Hvis du ikke steller dyra dine godt så får du ikke gode resultater heller. Så lenge dyra har det bra, spiller det ingen rolle hva de går til. I mitt hodet er det det samme om du putter dyr i munnen eller kler deg med det, sier hun.
Mari sier at hun synes dyrevern er viktig, men at kritikken kan bli for ekstrem.
– Kritikerne tillegger dyra litt for menneskelige behov. Man må faktisk skille litt mellom mennesker og dyr. Det blir litt for mye dulling, sier hun.
Hverdagen som snart blir borte
To etasjers bur ligger på rad og rekke nedover en lang hall. I hvert bur bor det en mink, sortert etter farger og kjønn. De er smidige og fulle av energi. Mari forteller at de er ekstra aktive når det er folk i nærheten og det nærmer seg foringstid.
Mari forteller at hun liker hverdagen på farmen.
– Jeg står opp klokken 08:00 og sjekker at alt ser bra ut. Halmer litt, koster litt. Man bruker øra mye og lytter til om dyrene har det bra. Akkurat nå er det en litt rolig periode. Når valpene kommer er det fullt kjør fra morgen til kveld, ler Mari.
Hva er egentlig det beste med å være pelsdyrbonde?
– Spenningen, parringen, valpinga, auksjonene. Hele miljøet og næringen. Jeg trives også veldig godt med å være min egen sjef og styre dagene, sier hun.
Mari bruker ikke pels selv, men har nylig kjøpt en pelssymaskin.
– Jeg lager puter, vesker og annet småtteri av pels, sier hun.
Skuffet over regjeringen
Mari lager seg en kaffekopp til.
– Det er fryktelig rart at Høyre og FRP som er næringspartiene, som gikk god for næringa i fjor, endrer standpunkt med et pennestrøk. For å selge seg til Venstre. Helt uforståelig og rett og slett råttent.
Regjeringen skal se på en mulig kompensasjonsordning for tap av retten til å drive i pelsnæringen. Ordningen skal klargjøres i løpet av 2018.
– Vi håper at regjeringen kommer opp med kompensasjon, sånn at vi ikke går konkurs. De fleste av pelsdyrbøndene har jo opparbeidet seg mye gjeld på grunn av investeringer, sier Mari.
– Det er uaktuelt å omstille seg og begynne å satse på en ny husdyrnæring. Det er altfor kostbart. Husene minkene bor i er ikke brukbart til noe annet dyrehold, alt må rives. Vi er heller ikke ungdommer lenger, så det er begrenset hvor mye vi kan gape over, forteller Mari.
Hun er tydelig oppgitt.
– I tillegg er det overproduksjon og vanskelig å drive med dyr i Norge. Landbruket går en vei, mener hun.
En usikker framtid
Mari og Ole Jonny Indergård kunne aldri sett for seg, da de startet opp i 2006, at det skulle ende slik.
– Nei, da hadde jeg ikke startet opp. Dessverre. Mandagen var blåtung, den var tøff. Men vi har dyr vi må passe og fortsette å gjøre det gode arbeidet vi alltid har gjort.
Når vi spør hvilke fremtidsplaner hun har for gården blir Mari tankefull.
Til slutt svarer hun at de skal fortsette å drive gården. Hun synes det er vanskelig å snakke om en konkret framtid nå.
