Kommentar Studenter i Bangladesh roper om hjelp

«Politiet har allerede tatt kontroll over nasjonale medier, så vi trenger hjelp fra utenlandske medier. Vær så snill og hjelp oss, situasjonen er ute av kontroll. Vi trenger dere»

Det skrev Suvro Saker, en bangladeshisk student på Facebook-profilen sin i begynnelsen av april etter at 150 studenter ble angrepet av politiet. Men: Hvor var VG, NRK og Aftenposten da hundrevis av studenter ble skadet og myndighetene tok kontroll over mediene? De var ikke å se.

Hele 30 prosent av alle jobbene i offentlig sektor i Bangladesh blir gitt til familiemedlemmer av dem som kjempet under frigjøringskrigen i 1971. Det er ikke riktig, mener mange av studentene som snart skal ut i jobb. 8.april gikk derfor tusener av studenter i gatene i hovedstaden i Bangladesh, Dhaka, med formål om å reformere kvotesystemet i landet.

Etter få timer gikk politiet til angrep. Over 200 gummikuler og store mengder tåregass ble avfyrt, og dette førte til at 150 studenter ble lagt inn på sykehus med alvorlige skader. Ikke lenge etter tok myndighetene kontroll over mediene i landet.

Desto viktigere er det derfor at land med god presseetikk og ytringsfrihet kommer på banen. Slik som Norge; men et raskt søk på norske medier gir ikke et eneste oppslag om den dramatiske hendelsen. Det er problematisk.

Norad skriver at journalister i Bangladesh blir truet. Økonomiske sanksjoner brukes åpent eller skjult for å presse mediene, og frykten blant journalister fører til mindre myndighetskritikk.

Dette er noe jeg selv fikk erfare under oppholdet i hovedstaden. Per dags dato finnes det to medier eid og kontrollert av myndighetene: Bangladesh Television og Bangladesh Betar. Resterende er privateide medier tuftet på kritisk journalistikk. Men også disse mediene har myndighetene kontroll over. Journalistene skrives sjeldent om kritikkverdige forhold, og hvis de gjør det, kan de stå i fare for å miste levebrødet sitt.

I redsel for å miste jobben, knytter flere journalister derfor sterke bånd med myndighetene. Lunsjer og middager med ministere; det er viktig å være venn med dem som styrer landet.

Men det er ikke bare journalister som blir truet. Alle som kritiserer grunnloven eller islam, risikerer livet i fengsel og i verste fall dødsstraff: Og den endeløse volden fører til økt selvsensur i landet. Er det noe håp?

I januar i år vedtok den bangladeshiske regjeringen en ny digital sikkerhetslov som skal erstatte den beryktede og kontroversielle Informasjons-og kommunikasjonsteknologiloven fra 2006. Den nye loven har som formål å fjerne bestemmelser som utgjør en trussel mot ytringsfriheten. Et skritt i riktig retning.

Likevel vil jeg påstå at denne loven er like kontroversiell som den forrige. Regjeringen har nemlig valgt å beholde paragrafen som kriminaliserer elektronisk innhold som anses å være ærekrenkende eller blasfemisk; og som i 2017 førte til at minst 25 journalister og flere hundre Facebook-brukere ble satt bak lås og slå.

I den nye loven står det i tillegg at «hvis du forstyrrer offentlig orden» vil du få en fengselsstraff på syv år. Det står også at «spredning av negativ propaganda om frigjøringskrigen» vil bli straffet med 14 år i fengsel og bot på en halv million kroner. Med en slik lov er det ingen som tør å ta til orde. Derfor er det viktig at norske medier kommer på banen.  

Men hvor var VG, NRK og Aftenposten da myndighetene satte munnbind på studentene og mediene 8.april? De var ikke å se.

Hvor var VG, NRK og Aftenposten da myndighetene satte munnbind på studentene og mediene?

Gita Simonsen fra Universitet i Oslo har sett på dekningen av Bangladesh i fem norske aviser. Selv om undersøkelsene som ble gjort tar for seg dekningen av humanitære krisesituasjoner, finner Simonsen svært få nyhetsoppslag. Hvorfor er det slik? Man kan undre seg, når Norge har så sterke forbindelser til landet.  

Totalt har 35 norske selskap en form for kommersiell kontakt og virksomhet i Bangladesh. Telenor er majoritetseier i Grameenphone, landets største mobilselskap. Solenergiselskapet Scatec Solar har investeringer på 800 millioner dollar, og norske fiskebåtredere bestiller nye skip fra verft i byen Chittagong. 

Jeg tror ikke det handler om at norske medier ikke bryr seg, for både VG, NRK og Aftenposten har skrevet om de grusomme arbeidsforholdene på verftene i Chittagong og at Telenor sponset omstridde elitesoldater i landet. Det er likevel bekymringsfullt at Norge ikke skriver om demonstrasjonen i Dhaka, i hvert fall når myndighetene i Bangladesh slår hardere ned på regimekritikere enn tidligere.

Ytringsfriheten er under press og bangladesherne trenger hjelp fra oss.