Kommentar Demokratiet som ingen tror kommer

Zimbabwe ble i november 2017 offer for et coup d’état, som ingen kaller for et kupp i offentligheten i Zimbabwe. Folk sier at den dagen Muabe ble avsatt gikk to millioner mennesker ut i gatene i det som kan kalles en fredsmarsj. Tallet er tvilsomt, det er bare en million mennesker i Harare, men at det var mange ute i gatene, er det ingen tvil om. Samtidig kjørte militæret inn med tanks. At det var et kupp er det heller ingen tvil om, alle sier det, men ingen uttaler det i det offentlige ordskiftet

For folket kan kuppet være en bra ting. Det avsluttet Mugabes over tretti år lange styre, som siden tusenårsskiftet har vært preget av vanstyre. Det startet med en jordreform som skulle tilbakeføre den dyrkbare jorden fra de hvite storbøndene til den svarte befolkningen. Kunnskap om drift gikk tapt, produksjonen gikk ned, som igjen førte til at landet måtte begynne å importere mat det tidligere eksporterte. Mye jord ligger fortsatt brakk, og det er færre som jobber i jordbruket.

Kuppet kan være en bra ting for folk.

Mugabe fortsatte den strenge linjen mot Vesten og hvite mennesker. Dette resulterte i at de fleste investorer har trukket seg ut og en arbeidsledighet som offisielt er på over 70 prosent. De som ikke har jobb driver med uformell handel som gatesalg. I 2009 var landet kastet ut i en hyperinflasjon som gjorde at de byttet ut sin egen valuta mot den amerikanske dollaren. Zimbabwe måtte ta opp mer utenlandsgjeld og folk mistet sparepengene sine. Hverken bankene eller folket har tilgang på kontanter, i hvert fall ikke betydelige summer. Folket selv hadde ingen reell mulighet til å stille politikerne til ansvar for den dype krisen.

Kuppet er bra fordi det har avsluttet et vanstyre. Men er det bare starten på et annet? Ny leder, men samme parti. Det skal være valg i juli og folket kan velge mellom over hundre kandidater, men i realitet er det kun to som har noen form for innflytelse. Emmerson Mnangagwa leder det sittende partiet, ZANU PF, og Nelson Chamisa leder opposisjonspartiet MDC. For Vesten og dets investorer kan ZANU sees på som stabilitet, mens MDC kan sees på som en mulighet for forandring. Storbritannia støtter Mnangagwa og ZANU. Chamisa har sagt at Donald Trump støtter han, men den amerikanske ambassaden har avkreftet dette og sier de ikke vil påvirke noe valg. Flere land har kritisert Storbritannia for sin innvolvering i valget.

Vi bruker bistand som et middel for å hjelpe de landene som trenger det, og vi bruker det for å utvikle demokratiet, ofte ved å støtte lokale organisasjoner. De fleste er i majoritetsverden.

Gjenom årene har det utviklte seg flere teorier knyttet til bistand. Moderniseringsteoriene beskriver en type bistand som vokste frem på 1950-tallet. De baserer seg på at utviklingsland bør følge i de samme sporene som utviklede land, oss i minoritetsverden. Økonomisk utvikling eller vekst i samfunnet er utelukkende positivt. Investeringer som tar i bruk ressurser og som skaper arbeidsplasser er positivt selv om styret i landet ikke forandrer seg. Det er i hvert fall noe som kommer folket til gode til en viss grad.

Avhengighetsteoriene vokste frem som en kritikk av ovennevnte teorier. Målet om økonomisk utvikling er det samme, men teoretikerne mener at minoritetsverdens rikdom har kommet på bekostning av vår egen rikdom. Uansett er økonomisk vekst den viktigste faktoren for utvikling, selv om dette betyr at demokratisk verdier og utviklingen av sektorer som utdanning kommer i skyggen.

Kristin Clemet skriver i en kommentar i Aftenposten den 14. april om truslene mot det liberale demokratiet. Disse truslene er ikke først og fremst diktatur eller at demokratiet plutselig bryter sammen. Det de små, langsomme, nesten umerkelige prosessene som gradvis begrenser demokratiet og styrker flertallsstyret. Dette er en trussel fordi flertallet ikke nødvendigvis støtter mindretallet og da står menneskerettigheter og prinsippene til rettsstaten i fare.

Er det den geografiske nærheten eller kulturelle likheten som gjør at vi er redde når slike endringer skjer i minioritetsverden (1.verden, Vesten), i land som Ungarn? Vi blir i hvert fall redde. Ikke for økonomisk kollaps eller en vanskeligere geopolitisk tilstand, men for vårt eget sårbare liberale demokrati. Et demokrati der alle kan bli hørt og hvor man forsøker å sikre like rettigheter og muligheter for alle. Det er dit vi ønsker å være på vei.

Hvorfor er vi ikke like redde for den økonomiske situasjonen? Vi har tross alt hatt en økonomisk krise for kort tid siden. Men vi hadde muligheten til å stille ledere, økonomiske og politiske, til ansvar. De måtte gjøre noe med situasjonen og i ettertid svare på hvordan det kunne gå så langt. Hvis demokratiet sakte forvitrer har vi ikke lenger den muligheten. Det er derfor det er så viktig for oss å ivareta den demokratiske styreformen, og kanskje derfor vi blir så redde når den ser ut til å svekkes i nærheten av oss.

Hvorfor tenker ikke vi det samme om den verden som er utenfor, majoritetsverden, den store delen som er utenfor vårt lille ekkokammer?

En av bistandsteoriene som løfter dette problemet er de alternative utviklingsteoriene. De fokuserer mindre på økonomisk utvikling og mer på de lokales behov. Disse teoriene fokuserer mer på folket som mottaker av støtte og hva de selv trenger. Dette er sammen med de overnevnte teoriene de teoriene som beskriver bistand i dag. I taler, og når politikere eller andre aktører snakker om bistandsprosjekter er det de alternative utviklingteoriene som kommer til uttrykk. I praksis fungerer bistand heller etter oppskrift fra de to førstnevnte teoriene, som først å fremst vil ha økonomisk utvikling.

Hvorfor er økonomisk vekst viktigere enn demokratisk utvikling. Hva gjør det for land i majoritetsverden? 

I mange av landene i majoritetsverden arrangeres valg, men i praksis er det ikke demokrati.  Det er ingen til å kjempe for folkets rett til å forvalte landets ressurser, det være seg naturressurser, menneskelig ressurser, ideutvikling og rettigheter. Når folk mottar bistand eller noen investerer i landet, har ikke folket mulighet til å mene noe om hvordan dette skal foregå. De blir statister, som må håpe på at internasjonale aktører legger press på politikerne i landet.

Hva tenker folk i disse landene? I Zimbabwe er de håpefulle, men usikre på hva som skjer etter valget i juli. De tror kanskje ikke på demokrati etter dette valget, men muligens det neste. Mange av problemene i majoritetsverden virker som dilemmaer for folket. Skal vi akseptere færre rettigheter og fiksede valg hvor landet er stabilt nok til å investere i? Eller skal vi jobbe for et ordentlig demokrati? Har folket egentlig noen reel mulighet til å påvirke landet sitt?

Etter kuppet i Zimbabwe har Mnangagwa nøytralisert politiet som under Mugabe håndhevet lover som forhindret offentlig forsamlinger, demonstrasjoner og pressens rett til å beskytte sine kilder og informanter. Han har lovet å endre disse lovene, men det gjenstår å se. Hva skjer etter valget? Forblir friheten den samme? Kan mindre frihet forsvares med økonomisk utvikling? Vil politiet på ny få makten til å håndheve disse lovene?

I dag anerkjenner vi i minoritetsverden demokratisk valgte diktaturer. Kan dette fortsette?

Demokrati er ikke nødvendigvis det beste til enhver tid. Forandringer i et demokratisk samfunn er ikke alltid til det bedre for folket eller minoritetsgrupper. Men i et demokrati er det alltid et mulighetsrom for folket, noe de kan gripe etter. Et mulighetsrom for forandring som bare folket har makt over.

Demokrati er uforenlig med diktatur, men diktaturer smykker seg med et demokratisk skinn, og i dag anerkjenner vi i minoritetsverden demokratisk valgte diktaturer. Kan dette fortsette?