Kommentar Urettferdighet – virkeligheten bak idyllen

Det høres kanskje idyllisk ut å tilbringe en hel måned på en liten øy i det karibiske hav. Det er akkurat slik du ser det for deg: hvite strender, grønne palmer og strålende sol fra blå himmel. Den karibiske idyllen har en mindre vakker side: dyp fattigdom og grotesk urettferdighet. 

Ifølge aktivist og fotograf, Shaidul Alam, bør vi heller bruke begrepet majoritetsverden enn utviklingsland når vi snakker om den delen av verden hvor urettferdigheten er normen heller enn unntaket. Majoriteten i verden opplever urettferdighet på ulike områder. For eksempel i form av naturkatastrofer, slik som orkanen Maria. I september i 2017 traff orkanen med vindkast opp mot 70 meter per sekund, Puerto Rico.

Bare et steinkast fra leiligheten hvor jeg bodde, i et av de bedre strøkene i hovedstaden San Juan, var ødeleggelsene åpenbare og kontrastene er store. Orkanen feide vekk hus, rev ned tak, knuste alt på sin vei og tok livet av 64 mennesker i følge offisielle tall. The New York Times, spekulerte i desember i fjor på om det egentlige tallet er 1052. Hvor mange som faktisk døde er fortsatt usikkert.  

Infrastrukturen er fremdeles nede. Ødeleggelsene etter orkanen er fortsatt merkbare. Likevel er det ikke alle som merker dette like godt. Noen er hardere rammet enn andre.

Forskjellene fantes også før orkanen kom, men ødeleggelsene viser tydelig hvem som blir hardest rammet: De med minst.

Urettferdighet er noe vi alle kjenner til, men det er ikke en sånn urettferdighet det er snakk om her. I Norge er vi heldige. Vi nordmenn, «vant lotteriet» når vi ble født inn i et rikt, velferdsland hvor vi er trygge. Det kommer sannsynligvis aldri til å komme en orkan i kategori 4 inn over Norge, selv om temperaturøkninger fører med seg mer ekstremvær. De fleste av oss kommer sannsynligvis aldri til å måtte bo i et hus uten tak, uten strøm, uten innlagt vann, eller uten mat på bordet. Det er denne urettferdigheten det er snakk om. Den følelsen majoritetsverden kjenner på hver eneste dag. I Puerto Rico, er det ikke en selvfølge at man har tilgang til de goder vi her hjemme tar for gitt.

Orkanen Maria, den verste naturkatastrofen i landet på 80 år, medførte at titusener av mennesker har flyttet til fastlands-USA. Denne utvandringen startet også før orkanen. Den økonomiske ustabiliteten og den høye arbeidsledigheten har blant annet ført til at befolkningen har sunket dramatisk. Ifølge tenketanken Pew Research er det nå flere puertorikanere som bor på fastlands-USA enn på Puerto Rico. I 2013 var det 5.1 millioner på fastlandet mot 3.5 millioner på øya. Det ser heller ikke ut som denne befolkningsnedgangen skal stoppe opp, ifølge The Census Bureau vil befolkningen på øya synke til under 3 millioner innen 2050.  

Puerto Rico er en del av det amerikanske samveldet, altså en del av USA. Puertorikanere er dermed amerikanske statsborgere, men de kan kun stemme ved valg hvis de er bosatt på fastlands-USA. Øya er dessuten helt avhengig av USA for import, spesielt for mat og andre velferdstjenester. For eksempel kommer nærmere 90 prosent av maten fra fastlandet. I dag er øya i en økonomisk krise, med over 72 milliarder dollar i statsgjeld. Marcia Rivera Hernández, grunlegger av CEREP (Center for the Study of Puerto Rican Reality), sa i en tale tidligere år at ansvaret for å få Puerto Rico på beina igjen ligger ikke kun på dem. Hernández mener at amerikanske retningslinjer på øya har medført den store statsgjelda. Så selv om puertorikanere på papiret har krav på like rettigheter og leveforhold som fastlands-amerikanere, er virkeligheten noe helt annet.

En komparativ studie av helsevesenet i Puerto Rico og fastlands-USA, publisert i det Medical Care, viser at helsetjenestene på øya er langt dårligere. Dessuten viser rapporten at det er langt færre i Puerto Rico som vaksinerer seg, og dette skyldes blant annet for lite finansiering til helsetjenesten. Mye i Puerto Rico stammer fra eller er likt som fastlands-USA, for eksempel er den private sektoren av helsetjenesten den største. Forskjellen ligger i at midlene er langt mindre på øya. 

Det ligger fastfood-restauranter med jevne mellomrom, et par store kjøpesentre og over en million amerikanske biler kjører på veiene. Hadde det ikke vært for de ødelagte husene, steder nærmest uten elektrisitet og rent vann, skoler som kun er åpne halve dagen fordi klimaanlegget ikke fungerer eller ikke eksisterer og gradestokken viser langt over 30 grader, kunne man vært på fastlands-USA.

Hvor er alle godene som bør følge med når man er en del av det amerikanske samveldet?

Stemningen på øya er munter. Eller rettere sagt er puertorikanere muntre mennesker, men stemningen endrer seg når man spør om orkanen og om leveforholdene. Vi trenger egentlig ikke å spørre om det. Det er veldig transparent. Det ser ikke ut som Norge. Hus mangler tak. Mennesker mangler tak over hodet. At forholdene på øya er vanskelig, trenger man verken forskning eller eksperter for å skjønne. Så hvorfor reiser de ikke? Puertorikanere er amerikanske statsborgere, og kan reise fritt fram og tilbake mellom øya og fastlandet. Dette benytter i all hovedsak de unge og utdannede seg av, som velger å reise til fastlands-USA for å jobbe. Men hvem skal da gjenoppreise Puerto Rico, og få infrastrukturen og økonomien på beina igjen?  

I dag er den karibiske øya i ubalanse, både på grunn av orkanen, men også på grunn av en økonomisk krise, mangel på gode og trygge jobber, hjemløshet og et økende antall mennesker under fattigdomsgrensa. Dessuten er de mest sårbare gruppene, som barn og eldre, et pressende problem for det puertorikanske samfunnet, og strømmen av puertorikanere mot fastlandet fortsetter. Vil de finne et bedre liv der? Å reise til USA er ingen garanti for et liv med fast jobb, stabil inntekt og tak over hodet. Også de hjemløse i USA vokser. Igjen gjentar det samme mønsteret seg. 

Den urettferdighet vi møter i våre liv, er en urettferdighet som andre møter hver dag. Friheten med å velge, må vi derfor aldri ta for gitt. Dermed er det viktig å ikke glemme hvordan resten av verden har det, selv om mediene ikke alltid reflekterer hvordan majoritetsverden lever. Vi er lottovinnere med alle godene, men vår verden er veldig liten i det store bildet.