Fra overdose til Paralympics

Fredag 16:00: Arbeidsuka er over, og Nauy Vu Nguyen er snart klar for å forlate kontoret sitt i Nydalen for å tilbringe helga med familien. En vanlig hverdag for mange, men for 37-åringen fra Holmlia har det ikke alltid vært slik.

Ruset seg som 13-åring

Nguyen var bare 13 år da han ruset seg for første gang. Han og tre kompiser hadde stjålet øl på butikken, og snek seg ut midt på natta for å drikke dem.

–  Den eneste bekymringen min var at jeg måtte komme hjem før mamma og pappa våknet, forteller Nguyen. 

Alkoholen ble bare starten. Omtrent to år senere, i en gapahuk som kompisgjengen kalte for Hakkebakkeskogen, prøvde Nguyen hasj for første gang. Dette brukte han nesten hver dag i to år.

Prøvde amfetamin

Som 17-åring skulle Nguyen på Hyperstate, som var et stort technoparty i Oslo Spektrum. På vorspielet fikk han amfetamin av en kompis. Dette ble hans første møte med harde stoffer. 

Da han kom hjem besvimte han to ganger, og han fikk ikke sove på tre døgn. Han lovet seg selv at han ikke skulle prøve det flere ganger, men i sommerferien møtte han på samme kompis igjen.

–  Jeg prøvde det på nytt, men da hadde jeg også fått noen beroligende tabletter. Disse gjorde at jeg kunne roe meg ned igjen etterpå og få sove. Da tenkte jeg at at det var digg og at jeg kunne fortsette, forteller Nguyen.

Ble langer

Etter hvert begynte Nauy å tilbringe mye tid på Plata ved Oslo S. Han hentet piller, solgte dem og tjente godt med penger. Ikke bare var Nauy bruker, nå var han også blitt en sentral skikkelse i narkomiljøet. Han testet ut forskjellige stoffer, deriblant heroin.

I forkant av en familieferie avruset han seg selv, men da han kom hjem igjen fortsatte han å selge piller. Han begynte å røyke igjen, og etter en ferie i 2007 eskalerte det, da begynte han å skyte heroin. 

Holdt på å dø

Fredag 13. mars 2009 kunne heroinet kostet ham livet.

Etter mye fram og tilbake kom familien fram til at de ikke hadde nok kunnskap til å ta avgjørelsen. De overlot valget til legene, som valgte å amputere beinet. 

Ett bein mindre

Da Nguyen våknet fra respiratoren nesten to uker senere fortalte broren hans ham at beinet var amputert. Først trodde Nauy at det kun dreide seg om selve foten. Han sovnet igjen, og da han omsider våknet og kom til seg selv fikk han sjokk.  

Han gråt i noen timer, før han begynte å se fremover. 

– Jeg sa til meg selv at grining ikke hjelper, for beinet mitt kommer aldri til å vokse ut igjen. Da satt jeg meg som mål å klare å gå igjen, sier Nguyen. 

Mens han lå på sykehuset fikk han mye støtte fra familie og venner.

–  Det første faren min gjorde da han besøkte meg på sykehuset var å gi meg en klem. Det hadde han aldri gjort før. Også vennene mine besøkte meg på sykehuset, selv om de tidligere hadde snudd ryggen til meg. De trodde nok at jeg endelig kom til å slutte, sier Nguyen.

- Jeg var et misfoster

Han var på rehabiliteringssykehuset i fire måneder, og lærte seg å gå med protese. Mens han var på sykehuset følte han seg trygg. Hvis han trengte hjelp kunne han bare dra i snora, men da han kom hjem fra sykehuset kom den mentale nedturen.

– Jeg så meg selv i speilet og tenkte at jeg så ut som et misfoster, at jeg var et misfoster. Jeg sa så mye negativt til meg selv, og det eneste jeg visste om som kunne få bort de negative følelsene var hvis jeg fikk i meg heroin, sier Nguyen. 

Drømte om et A4-liv

Dagen etter han kom hjem fra sykehuset tok han med seg krykkene, dro ned til byen og kjøpte heroin. Han satt en ny dose av det som noen måneder tidligere holdt på å ta livet hans.

I løpet av 2010 var han flere ganger inne til behandling på Mestringshuset. Men da han kom ut igjen vendte han tilbake til Plata. Etter hvert var heroinet ikke lengre nok. En av de siste dosene han tok var en blanding av heroin, kokain, piller og amfetamin.

Da fikk han en oppvåkning.

– Jeg var møkk lei, og tenkte at det ikke var det livet jeg hadde drømt om. Jeg drømte om å få meg en dame, få meg jobb, få barn, få eget hus, altså leve A4-livet. 

Dersom han skulle få det livet han hadde drømt om, måtte han kutte ut rusen. 

Han ringte behandlingshjemmet, og ba å få komme tilbake for tredje gang. Han dro opp dit midt på natta, fikk sovetabletter og sov i to døgn. Da han våknet opp kom abstinensene.

– Det føltes ut som at det var 10 000 små tinnsoldater i kroppen min, som reiv ut innvollene mine. Det gjorde så sinnsykt vondt.

1. november 2010 fikk han en solbrilpille av en ansatt på behandlingshjemmet. 

– Jeg sa til han på behandlingshjemmet som jeg fikk den av at det kom til å bli det siste rusmiddelet jeg noensinne kom til å ta.

Ble pappa

Sommeren 2011 flyttet han til Kristiansand, for å få en ny start. Han begynte å trene, tok studiekompetanse på ett år og fikk seg jobb på Sats Elixia. Etter fem år i Kristiansand flyttet han tilbake til Oslo, der han traff sin nåværende samboer. I fjor sommer fikk han oppfylt sin største drøm.  

– Den største drømmen min var å bli pappa. Det har vært en spesiell følelse, som ikke kan beskrives. Kjærligheten er så sterk at den bare må oppleves, sier han. 

Terapi

Nesten åtte år har gått siden dagen da Nguyen fikk sobrilpillen, og lovet at det kom til å bli det siste rusmiddelet han noensinne kom til å ta. Veien tilbake har vært lang og brutal, men løftet har han holdt.

Nguyen kommer ut fra garderoben på treningssentret med et bredt smil. Et smil som vitner lite om en mørk fortid. Treningssenteret har blitt hans andre hjemmebane, selv om en hektisk sommer har gjort at han ikke har vært her på en stund.

Han går med rolige skritt bort til den lange raden med sorte blyklumper, løfter opp to stykker og setter seg ned i skinnsetet. Dagslyset utenfra er skjult bak den lange speilveggen. Men i lyset fra spottene kan man likevel skimte arrene etter den brutale marsdagen i 2009. Han hever vektene over hodet og stirrer konsentrert på sitt eget speilbilde. Det speilbildet han for noen år siden ikke orket tanken på.

– Trening har vært en stor del av terapien for å komme hit jeg er i dag. Det kan ikke sammenlignes med den sterkeste rusen jeg har tatt, for det er en helt annen type rus. Men når jeg går ut av treningssenteret føler jeg meg høy på livet, sier Nguyen.

Rømte fra virkeligheten

Fredag 16:47: Nguyen har ennå ikke forlatt kontoret. Han sitter i et møterom ved siden av det åpne kontorlandskapet. På baksiden av den hvite iPhonen har han festet en rosa navnelapp med navnet til datteren. De store vinduene bak ham gir utsikt over Nydalens hustak og tretopper. Der ute, omtrent fem km unna, ligger Plata. Nguyens tidligere lekeplass. 

– Dersom ulykken ikke hadde skjedd, hadde jeg nok enten sittet på et offentlig toalett akkurat nå og brukt stoff eller skutt heroin, eller ligget tre meter under jorda, forteller han.

Han tror at han begynte med stoff fordi han trengte bekreftelse. 

– Oppveksten min var tøff, og foreldrene mine var veldig strenge. Da jeg gikk på barneskolen fikk jeg for eksempel ikke lov til å besøke venner etter skolen. Jeg dro ut og søkte etter bekreftelse, ved å gjøre mange dumme ting, sier han og legger til:

– Jeg fikk nok ikke den kjærligheten jeg trengte, så jeg rømte vekk fra virkeligheten ved å ruse meg.

Etter ulykken ble forholdet til familien bedre.  

–  I tiden etter ulykken tok de vare på meg på en helt annen måte enn tidligere. Dette var noe helt nytt for meg. Nå er forholdet til familien kjempebra, og etter at

jeg ble pappa har jeg merket at de ser på meg på en helt annen måte, forteller Nguyen. 

–  Angrer du på noe du har gjort?

Nguyen trekker pusten, før han svarer på spørsmålet han sikkert har fått utallige ganger tidligere.

– Jeg anger ikke på noe. Hvis jeg hadde gjort det hadde jeg aldri klart å komme meg videre. Fortiden har jeg lagt så langt bak meg som jeg kan. Jeg fokuserer heller på fremtiden, for det er dit jeg skal. Målet mitt nå er å finne en løpeklubb, for jeg skal delta i Paralympics 2020.