Påtroppende AUF-leder vil ikke bli statsminister

– Hadde noen sagt da jeg var 16 år og satt på liten øy i Møre og Romsdal at jeg skulle bli leder i AUF, så hadde jeg sagt at det høres helt sykt ut, sier Ina med store øyne. 

I dag tar hun heisen opp til etasjen hvor Jens Stoltenberg, Eskil Pedersen og Mani Hussaini også har gått av. Fra et møterom skuer Ina ut på hjertet av det politiske Norge. Den hvite duken over regjeringskvartalet skjuler etterdønningene fra det mest alvorlige terrorangrepet på norsk jord siden andre verdenskrig. Et terrorangrep som traff Ina - fire ganger.

Hvem er Ina Alvilde Rangønes Libak?

Alder: 28 år

Fra: Løten. Flyttet til Averøy i Møre og Romsdal som åtteåring

Bosted: Oslo

Yrke: Vært nestleder i AUF siden 2016. Utdannet sosionom

Aktuell: Innstilt som ny leder i AUF etter Mani Hussaini. Hun blir valgt på landsmøtet i oktober.

 

Fikk pokal for svømmeknappen 

Den nåværende nestlederen i AUF vrir av seg skjerfet og dumper ned i stolen i et av ungdomspartiets møterom. Deler av fjorårets juledekorasjoner er stuet bort i et hjørne, klar til å tas i bruk om et par måneder igjen. Ina maler leppene i en rødrosa farge, og tvinner det bølgete håret opp i en knute. Hun går enkelt kledd. Mobilen til Ina blinker som et ødelagt trafikklys, og hun taster noen siste ord før hun legger telefonen vekk, men innenfor rekkevidde.

– En venninne beskriver deg som en av de ærligste menneskene hun noen gang har møtt.

– Wow, dere har virkelig gjort research! Jeg blir nesten skremt, sier Ina og dekker ansiktet bak hendene, og titter ut mellom fingrene.

28-åringen virker trygg på seg selv, hyggelig, og ut fra Instagramkontoen hennes å dømme, sosial. Hun er direkte, men ikke streng. Averøyingen har bodd i Oslo i ti år, men må fortsatt bruke Google Maps for å komme seg rundt. Kalenderen hennes er fullstappet. Ina må skrive ned alt for å huske hva hun skal gjøre.

– For meg så virker du som en typisk elevrådsleder. En som tar ansvar og går foran.

Ina rynker brynene og avviser den til dels fordomsfulle påstanden.

–  Det var faktisk mange andre som tok mer ansvar for klassemiljøet enn meg. Jeg var kun elevrådsleder på barneskolen, hvor det største jeg opplevde var å ta i mot en pokal for svømmeknappen. 

“Så glad som jeg var i dag, kommer jeg aldri til å bli igjen.”  Dette skrev Ina i dagboken sin etter pokalmottagelsen. Heldigvis har hun opplevd større lykke senere. 

 

Brakte scenen til Averøy

Ina kommer fra en politikerfamilie, men som tenåringsjenter flest ønsket hun ikke å gå i foreldrenes fotspor. I hvert fall ikke bli AP’er. Da hun fylte 16 år begynte hun å legge merke til klassekamerater som ikke hadde med nistepakke, og eksosen bilene la igjen på øya hennes. Ina dusjet i kaldt vann, mens hun tenkte på hvordan hun kunne gjøre en forskjell. 

Hun bestemte seg derfor for å skaffe øyas beboere en scene. For Ina var det blodig urettferdig at de urbane menneskene i Oslo fikk gå på konserter, teater og show, mens på Averøy fantes det ikke én eneste scene. Dette ble hennes store kampsak. Åtte år senere, fikk Averøy en scene.

Ina sitt politiske hjerte hadde begynt å banke. Hun meldte seg inn i Natur og Ungdom før hun innså at et politisk ungdomsparti var neste steg.

– Jeg testet ut og besøkte diverse ungdomspartier, og da merket jeg fort at det riktige for meg var AUF, sier Ina med gnistrende øyne. Opposisjonen mot foreldrene var over.

Inne på kjøkkenet hos AUF henger et bilde som minner om hvordan kjøkkenet skal se ut. Slik ser det ikke ut nå. Oppvasken står i kummen, tre brune bananer burde for lengst blitt til smoothie, og brødristeren er omringet av smuler. Som den samfunnsdebatanten Ina er referer hun stadig til dagsaktuelle temaer under samtalen. Mens Ina gyver løs på oppvaskmaskinen, benytter vi det lille avbrekket til å høre hva hun har å si om disse temaene: 

[[{"fid":"33136","view_mode":"default","fields":{"format":"default"},"type":"media","field_deltas":{"8":{"format":"default"}},"attributes":{"class":"media-element file-default","data-delta":"8"}}]]

 

Innstilt som AUF-leder

I oktober skal AUF holde sitt årlige landsmøte. Nåværende leder Mani Hussaini (30) meddelte i januar at han ønsker å gå av. Nestleder Ina ble raskt foreslått, og 6. september ble hun innstilt som ny leder i AUF. Hun blir formelt valgt på landsmøte i oktober. Etter tapet i fjorårets Stortingsvalg har Arbeiderpartiet opplevd nedgangstider. Ina har en forventning om at det blir knallhardt som leder i AUF.

– Jeg har ærefrykt for det. Det er et stort ansvar å skulle være leder for over 14 tusen medlemmer som står på hver dag for AUF.

28-åringen sitter også i Fylkestinget og den 4. september ble det bestemt om Viken-sammenslåingen skulle gjennomføres eller ikke. Averøyingen kommer trippende inn i lobbyen til Oslo Plaza under møtet i Fellesnemda.

– Vi skal ikke henge etter deg i seks timer altså.

– Nei det skjønner jeg, et seks-timers møte er ganske lenge.

Ina flirer lurt og skjenker en nødvendig kopp kaffe, før hun forsvinner inn i lokalet.

[[{"fid":"33050","view_mode":"default","fields":{"format":"default"},"type":"media","field_deltas":{"2":{"format":"default"}},"attributes":{"class":"media-element file-default","data-delta":"2"}}]]

Det samme setet blir mest sannsynlig hennes permanent fra oktober av. Da kan Ina bli første kvinnelige AUF-leder på tolv år. Hun forteller engasjert med veivende armer at kvinner som Gro Harlem Brundtland og Erna Solberg har vært inspirerende og motiverende for at hun skulle nå sine politiske mål.

Allikevel er ikke posisjonene disse to damene har oppnådd, en posisjon hun selv higer etter. For Ina er det stort nok å bli leder av et ungdomsparti, og hun synes stillingen hun har nå er den beste i verden. Ina rakk å få en bachelor i sosialt arbeid før hun ble valgt som nestleder i 2016. Drømmen er å jobbe som sosionom med barn og familier, men hun er samtidig åpen for at alt kan skje. 

–  Jeg elsker å jobbe med politikk. Å kunne få være med på å forandre noe er et kjempestort privilegium. 

Den påtroppende AUF-lederen vil inspirere andre slik hun ble inspirert. Og slik hun vet at dem vi mistet under 22. juli ville gjort.

 

Et ødelagt sommerparadis

21. juli 2011 er en sommerdag utenom det vanlige. Ina er på Utøya sammen med 563 andre og nyter gitarspill, bading, iskrem og latter. Ingen går for å legge seg denne kvelden, sommernatten er rett og slett for fin til å gå glipp av.

Ina bruker lengre tid på å formulere seg nå.

– Den kvelden hadde nok stått som fin for meg uansett. Men det blir jo selvfølgelig enda sterkere fordi det var den siste kvelden før alt endret seg.

22. juli legger et grått skydekke seg over det uskyldige sommerparadiset midt ut i Tyrifjorden. Fem på halv fire blåses regjeringskvartalet opp i filler. Ina har kjøkkentjeneste på øya, og beskjeden fra kokken er klar: “Folk kommer til å være lei seg, folk kommer til å trenge mat.” Ina har så mye å gjøre at et nytt angrep ikke streifer tankene hennes.

Knappe to timer senere setter "MS Thorbjørn" terroristen i land på øya. Like etter at det første skuddet blir avfyrt, skyter terroristen Ina fire ganger bak pianoet i Lillesalen. Først blir hun truffet i armene, deretter i kjeven. Dette går bra. Så treffer skuddet henne i brystet. Da mister hun håpet.

– Jeg tenkte at dette overlever jeg ikke, så mye som jeg blødde, men jeg kom meg ut på grusplassen, sier Ina med alvor i stemmen.

Derfra blir hun båret til buskene av åtte andre, hvor flere av dem kan førstehjelp. De er snartenkte, og presser steiner og klær mot blødningene. En dame legger seg til og med under henne for å holde varmen i den skjøre kroppen til Ina.

– I starten sa jeg til dem at de var nødt til å flykte, at de ikke kom til overleve hvis de ble hos meg. Men de nektet å gå fra meg. Jeg ble jo selvfølgelig letta, jeg hadde ikke lyst til å blø i hjel alene.

Ina blir fraktet av øya med båt, og kommer seg til sykehuset hvor hun ligger i fire uker.

Foto: Mina Janssen

 

Angrepets etterdønninger

På sykehuset går det opp for Ina at hun er i live og at hun har overlevd en av de største massakrene på norsk jord, men sorgen over alle de tapte vennene blir virkelig. Hun vil minnes deres engasjement for rettferdighet og et bedre samfunn. Minnes dem ved å feire livet. Ina vil gå ut i skogen, klatre i trær og se på stjernene.

– Hvordan er det mulig å bare gå her, til og fra jobb, uten å tenke at livet er et under. Sånn var jeg nok litt, men det ble slitsomt i lengden. Det har tonet seg ned nå, men rett etter føltes det veldig sånn.

Ina ler av seg selv og mener at dette er typisk henne. Men, å drømme seg bort i stjernene beskyttet henne ikke mot etterdønningene av terrorangrepet. For det er nettopp det det var, et terrorangrep.

– Noen ganger skriver avisene at vi aldri har opplevd terror på norsk jord. Nei, det var ikke en tragedie eller en naturkatastrofe som inntraff, det var et angrep. Ina er bestemt og alvorlig.

Da stormen etter angrepet hadde lagt seg dukket trusler og hat opp i innboksen til Ina.

“Anders Behring Breivik gjorde en kjempejobb. Godt gjort. Hva skulle vi gjort uten han?”

“Håper han gjentar sine bravader så vi blir kvitt asylelskerne på Utøya.”

Disse meldingene leste Ina opp for Aftenposten rett før sommeren. 28-åringen bruker nærmest ordet “vant til” når hun snakker om hat. Etter flere år med trusler har hun lært seg å håndtere det med distanse.

– Hat er utrolig farlig, det er noe av det farligste. Ord kan bli til handling. Vi har et ansvar for å si det til folk. Når folk engasjerer seg så er det mulig å stoppe hatet.

Hadde hun ikke taklet det, hadde hun ikke vært politiker, forteller averøyingen. Hun er en dame som ikke lar seg tråkke på.

Travel fremtid

For Ina føles Utøya som hjemme. Det har det alltid gjort, og kommer alltid til å gjøre, uavhengig av terroren som tok 69 venner fra henne. I dag ser hun fortsatt på torsdag 21. juli som en av de lykkeligste dagene i livet sitt. En dag hun vil bringe videre til nye AUF-generasjoner. 

[[{"fid":"33137","view_mode":"default","fields":{"format":"default"},"type":"media","field_deltas":{"7":{"format":"default"}},"attributes":{"class":"media-element file-default","data-delta":"7"}}]]

 

Ute på Youngstorget ber fotografen Ina stille seg i en ny posisjon. Hun er mer opptatt av å vise hjerte- og peacetegn til venner og politiske kollegaer som sitter på puben Politikern i fredagssolen og skåler i pils.

– Ta ut strikken av håret, for så å sette det opp på ny. Det skaper litt bevegelse i bildet, sier fotografen til Ina. 

– Haha, akkurat det ba en fotograf fra Dagens Næringsliv meg gjøre også. Tror dere har gått på samme skole. 

Ina flirer av fotografens ordre, men gjør pliktoppfyllende det hun får beskjed om.

Blinkskuddene har blitt tatt, og Ina går lettet ned trappen fra galleriet. Hun utveksler noen ord med vennene på puben, før hun tripper over Youngstorget mot kompisen som sitter ventende ved fontenen. Nå bærer det til siste avtale for dagen. I morgen er det lørdag, men Ina har ikke fri av den grunn. Og slik blir mest sannsynlig de to neste årene også. Nå er det Inas tropp som skal bestemme, med Ina i samme stol som Jens Stoltenberg, Eskil Pedersen og Mani Hussaini også har sittet i.