Bringer egen taterhistorie til scenen
Sara Wilhelmsen skjønte aldri hvorfor hun skulle holde taterbakgrunnen sin hemmelig. Nå blir den teater.
Det romslige kjøkkenet er svakt opplyst av morgenlyset som siver inn gjennom vinduet. Kjøkkeninventaret i solid tre setter en lysebrun farge på rommet.
Sara Wilhelmsen har satt det fuktige håret opp i en rotete dult på toppen av hodet. Hun er ikledd en hvit skjorte og grå bukser. Det kommer et klikkelyd idet lyset på vannkokeren slukker.
– Det kan være at kaffen blir litt mørk, sier hun idet hun heller i pulverkaffe i det kokende vannet i den blomsterdekorterte kaffekoppen med stett.
Sara Wilhelmsen
Alder: 21 år
Fra: Molde
Bosted: Grünerløkka, Oslo
Aktuell: Premiere på forestillingen "Se min ild" 25. september. Den handler om Tater-Milla og taternes reise.
Koppen står ustødig på en skål i den samme gammeldagse stilen.
Noen dager tidligere kom hun gående mot Parkteateret der vi avtalte å møtes første gang.
– Unnskyld at jeg er litt sliten. Jeg kommer rett fra prøvene.
Den 21 år gamle prosjektlederen, skuespilleren, manusforfatteren, og tateren, henger fra seg den rosa jakka og går inn og kjøper seg en kaffe.
– Den var litt veik. Taterkaffen skal være sterk og mørk. Det er viktig.
På kjøkkenet blir kaffen mørk. En skje rører rundt i koppen. Lukten av kaffe sprer seg i rommet. Forsiktig bærer hun kaffekoppen inn på rommet i kollektivet i en gammel bygård på Grünerløkka. Det er høyt under taket. Tregulvet knirker. Rommet hennes ryddig og pyntet med noen få bilder på veggen. Blant annet en plakat fra Molde Jazzfestival. Et bilde av rapperen Tupac. En billett fra fjorårets Øya-festival. Et kort med ordene “I taste the future”.
Da Sara var fem år gammel, flyttet foreldrene hennes fra hverandre. Moren hennes ble boende i Molde, og faren hennes flyttet til Flisa, et lite tettsted i Åsnes kommune i Hedmark. Sara, hennes storebror og hennes lillesøster bodde hos moren og ferierte ofte hos faren.
– Jeg har reist mye frem og tilbake og hatt familie og venner på hvert sted. Jeg har reist mye her i livet, sier Sara og smiler.
Hemmeligheten
Så lenge Sara kan huske, så har hun visst at hun var av taterslekt, men ikke før i senere tid har det blitt klart for henne hva det innebærer å være tater. Hun forteller at hun merker forskjell mellom andre mennesker og tatere.
Tatere i Norge
Folkegruppen har gått under navn som tatere, romanifolk, omstreifere og reisende.
Taterne har historie i Skandinavia tilbake til 1500-tallet.
Gruppen fikk i 1999 status som nasjonal minoritet.
Den norske stat har med lover som vergerådsloven, løsgjengerloven og steriliseringsloven bedrevet tvangsplassering av barn, tvangssterilisering og kriminalisering av taternes livstil.
Organisasjonen "Norsk misjon blant hjemløse" ble satt til å gjennomføre mye av statens behandling av omstreiferne.
Over 1500 barn av reisende ble tatt fra foreldrene i perioden 1900 til 1960.
Den siste arbeidskolonien ble nedlagt i 1989.
Misjonen ble avviklet i 1986 og etterfulgt av organisasjonen Kirkens Sosialtjeneste. Fra 2017 heter organisasjonen stiftelsen Crux.
I 2015 fremla et statlig utvalg en utredningsrapport (NOU 2015:7) om behandlingen av tatere i Norge.
Crux, da Kirkens Sosialtjeneste, sa følgende i sitt høringssvar til NOU 2015:7:
«Vår vurdering er (…) at selv om Kirkens Sosialtjeneste ikke har et juridisk ansvar, bør vi ta et moralsk ansvar» og «Kirkens Sosialtjeneste beklager på det sterkeste de overgrep og krenkelser som taterne/romanifolket ble utsatt for under Norsk Misjon Blant Hjemløse».
Den norske stat har ved flere anledninger beklaget overgrepene mot taterne.
Kilde: Store Norske Leksikon/NOU 2015:7
– Det er en felles mentalitet blant tatere der friheten er verdifull. Og tatere har en evne til å se løsninger på grunn av at de har opplevd så mye motstand. Vi kan tenke kreativt og innovativt i et stramt handlingsrom.
Sara husker tilbake til da hun var liten jente. Da følte hun at hun måtte holde det hemmelig at hun var tater. Det var foreldrene som sa til Sara at hun ikke skulle si det.
– De var redd for at jeg skulle bli mobbet.
Men Sara var fascinert over sin taterbakgrunn og syns det var kult å være annerledes. Likevel tok hun det på alvor at hun ikke skulle prate så mye om det.
– Jeg pleide å si til de nærmeste vennene mine at jeg har en hemmelighet; “jeg er tater”. Da svarte de bare; “hva er det?” Ingen visste noe om det. Det er fortsatt mange som ikke vet noe om tatere, forteller Sara.
Hun forteller at hun alltid har vært et nysgjerrig vesen som stilte mange spørsmål.
– Jeg har vært stolt over min taterslekt og ønsket å snakke om det til alle. Jeg skjønte ikke hvorfor jeg ikke skulle få snakke om det, forteller hun.
Da hun kom på ungdomsskolen, ble hun provosert over at taterhistorien kun var nevnt ved noen få linjer i historiebøkene.
Selv kan ikke Sara huske å ha blitt behandlet annerledes på grunn av sin taterbakgrunn, men hun kjenner til at folk i familien har opplevd det. En ble nektet jobb som taxisjåfør. “Det går ikke på deg som person, men på det at du er av taterslekt” var beskjeden slektningen fikk.
21-åringen tar det personlig når noen i tatermiljøet blir diskriminert.
– Vi er jo en gruppe. Et folk. Et stikk mot en del av gruppen går jo utover hele folket. Og det viser noe holdninger som ligger i samfunnet. Det bidrar til å skape skiller mellom «oss» og «dem».
Ifølge Sara er tater et ladet begrep som storsamfunnet har hatt på folket.
– Selv kaller folket seg for vandrende eller reisende, men veldig mange har tatt tilbake taterbegrepet nå.
Blikket hennes vandrer ut av vinduet igjen.
– Opprinnelig tror jeg begrepet kommer det fra tartarus som betyr helvete, eller fra helvete eller noe slikt, Folk trodde de var djeveldyrkere og brukte det til å fremmedgjøre dem og gjøre dem til noe ondt.
Farfaren
Kulturen til tatere har overlevd gjennom muntlig gjenfortellinger. En person som har lært Sara mye om sin taterbakgrunn gjennom historiefortelling, er farfaren hennes, Karl.
En kveld på Olaf Ryes plass sitter Sara på en parkbenk sammen med farfaren og faren, Frank. Fontenen suser larmende. Ikke langt unna står en politibil parkert rett ved en gruppe romfolk. Kvelden begynner forsiktig å mørkne. Der er en av de svale kveldene tidlig på høsten.
– Det er gøy at Sara bruker fortellingene våre i skuespillet, sier farfaren og snur seg mot barnebarnet som sitter tett ved siden av ham.
De reiser seg for å gå videre. Politibilen har kjørt vekk. Ifølge Sara, faren og farfaren så kjørte politiet over plenen for målrettet å ransake gruppen med romfolk som satt der.
– Det har jeg opplevd selv. Sånn gjorde de med taterne før i tiden. Ransaket oss uten ransakelsesordre. Det er synd det er sånn, sier farfaren.
Trioen spaserer videre til bilen med en parkeringslapp som snart går ut på tid.
Tilbake i leiligheten lener Sara seg frem i stolen og gestikulerer med hendene når hun forteller om farfaren sin. Hun forteller at de har et sterkt bånd.
– Han har alltid fortalt veldig gode historier og vi barna satt som fengslet. Han forteller på en slik måte at han er tilstede i historien. Han er der det skjer. Han husker så godt. Han husker lukter. Smaker. Han husker årstiden og været. Han sitter på mange historier om det å være tater.
En av historiene som farfaren har fortalt mange ganger, er om da han ikke fikk kjøpe tomt fordi han var av taterslekt.
– Da han ville kjøpe tomt, gikk folk i området rundt og samlet inn underskrifter mot at han skulle få lov til å kjøpe. På kommunekontoret fikk han beskjed om at det var tomt for tomter.
Farfaren spurte omsider en bonde han kjente godt, om han kunne hjelpe ham ved å kjøpe en tomt for ham.
– Bonden gikk god for ham og kjøpte en tomt i sitt navn, og så betalte min farfar han tilbake.
Tippoldemoren
Sara er tippoldebarn til Tater-Milla, som var en sentral figur for taterne på 1900-tallet. Hun het egentlig Jenny Emilie Pettersen. Hun var en kvinnelig høvding, og datter av tater-kongen Stor-Johan. Da han døde, tok Tater-Milla over posisjonen hans.
Forfatteren Dagfinn Grønoset skrev boken "Tater-Milla, Store-Johans datter" om Saras tippoldemor. Sara smiler bredt når hun blir spurt om tippoldemoren sin.
– I boken forteller hun om livet på landeveien. Om friheten. På godt og vondt. Som hun sa; “du må betale for friheten.” Hun var en kvinne forut for sin tid. Hun turte å være ærlig. Det er et verdifullt bidrag til ettertiden, forteller Sara og nikker langsomt på hodet.
I forbindelse med arbeidet til forestillingen, har Sara kommet nærmere inn på hva det vil si å være tater.
– Det er vanskelig å definere, men jeg begynner å kjenne min indre tater bedre og bedre. Jeg kjenner igjen rastløsheten og behovet for å flytte på meg og ikke være for lenge på en plass. Jeg har også temperamentet. En kort lunte. Men det går fort over.
Skuespilleren
Skuespillerkarrieren begynte da hun var åtte-ni år. Hun begynte å opptre i byen med tekster moren hadde skrevet. Moren tok reklamer for blant annet Solidox og Solo og skrev de om til sketsjer. Etter et lokalt talentshow ble hun rekruttert til et kristent gospelkor. Selv uten gudstro ble hun med. Hun fikk til og med sneket inn "I can" av Nas til repertoaret.
[[{"fid":"33072","view_mode":"default","fields":{"format":"default"},"type":"media","field_deltas":{"2":{"format":"default"}},"attributes":{"class":"media-element file-default","data-delta":"2"}}]]
I dag er Sara er 21 år. Hun flyttet alene til Oslo som tenåring for å sette opp teaterstykke om taterbakgrunnen til familien sin.
– Hva har vært det vanskeligste med prosjektet?
Hun ser litt bort.
– Det har vært en lang prosess og jeg klarer aldri å legge det fra meg. Jeg får aldri fri. Det kverner alltid i hodet mitt og det har vært vanskelig. Jeg kommer nok ikke til å få fri før alle forestillingen er over.
Hun tenker seg litt om. Forteller at hun kjenner på et stort ansvar. Historien bak stykket kommer fra familien hennes og er så personlig som det kan få blitt. Men, samtidig som historien er hennes, er kulturen noe hun deler.
På rommet i kollektivet henger en plakat av Tupac. Fra sin plass på veggen kikker han ned på bordet ved vinduet der Sara sitter. Rap-pioneren ble skutt og drept 25 år gammel. Det skjedde i 1996, året før Sara ble født. Hun tok til og med et emne om Tupac på Universitetet i Oslo.
– Jeg er veldig glad i Tupac og hip hop. Det handler litt om å være en del av utenforstående grupperinger. Jeg ser så mange paralleller. To kulturer på utsiden av det etablerte. Tupac er en stemme for sitt folk og Tater-Milla er en stemme for vårt folk. Ut av mye motstand kommer det ofte noe vakkert og kunstnerisk.
Hver dag går Sara fra leiligheten til øvingslokalet, Oslo Teatersenter på Tøyen. En gåtur på en solid halvtime hver vei gjennom Oslos beste østkant.
[[{"fid":"33073","view_mode":"default","fields":{"format":"default"},"type":"media","field_deltas":{"5":{"format":"default"}},"attributes":{"class":"media-element file-default","data-delta":"5"}}]]
Sara kommer inn i lokalet. Hun hilser lavmælt, men hjertelig på skuespillerkollegaene. De står i salen og snakker muntert med hverandre. Sara går rolig ut og brygger kaffe alene i kjøkkenhjørnet.
– Vil du ha kaffe?
Hun spør pent alle kollegaene, før hun umiddelbart begynner å finne frem rekvisittene. Det er alltid en jobb å gjøre.
Regissør av forestillingen, Øyvind Osmo Eriksen, vant i 2007 Heddaprisen, og han har skrevet manuset sammen med Sara. Å gi fra seg deler av ansvaret var ikke bare enkelt.
– Det har vært vanskelig å få til det. Man kan ikke bli tater om man ikke er det. Det handler mye om mentalitet, men det virker som at folk begynner å forstå.
Smilet brer seg når hun snakker om oppsetningen.
– Den gir meg jo masse glede, for det er jo dette jeg har lyst til å drive med. Det er dette jeg skal. Jeg trives med utfordringer og jobber med noe som jeg brenner for.
– Å være skuespiller er for meg helt jævelig rett før jeg går på scenen. Voldsomt adrenalin. Jeg blir fysisk dårlig. Men når du kommer inn i rommet, og får tatt øyeblikket, så slipper alt det utenfor taket. Det er en syk følelse. Det å være i møte med publikum, her og nå. Det er nok grunnen til at flere kommer seg gjennom lange forberedelser. For øyeblikkets kunst.
– Hvorfor er det så viktig for deg å bli skuespiller?
Sara ler.
– Jeg vet ikke om jeg vil si det. Det tror jeg ikke at jeg vil.
Hun smiler lurt.
– Noen hemmeligheter må man ha. Noen historier må man holde for seg selv.
