Ingen oversikt over "stopp og sjekk" av minoritetsungdom

– Jeg stoler ikke på politiet. Når jeg ser politiet, tar jeg en annen vei. Hvis jeg hadde fått innbruddstyver hjem hos meg, hadde jeg ikke ringt politiet.

Journalen møter “Jakob”. Han har bodd i Norge mesteparten av livet sitt, men føler han at han alltid kommer til å skille seg negativt ut, særlig i møte med politiet. Første gang Jakob ble pågrepet, var han 18 år gammel og drømte selv om å bli politi en dag.

– Det var da jeg nylig hadde flyttet til Oslo, og var på vei hjem etter en fest. Jeg kjente plutselig at noen fikk tak i meg og slengte meg på bakken. Jeg spurte hvorfor han gjorde det, men han ba meg om å holde kjeft. Før jeg visste ordet av det, satt jeg bak i en politibil og lurte på hva jeg hadde gjort galt, forteller han.

Første natten i glattcella beskriver han som tøff.

– Jeg følte meg jo til en viss grad umenneskeliggjort. Jeg fikk ikke lov til å ringe til noen, eller bli ringt til. Jeg spurte hvorfor jeg hadde blitt tatt inn, men fikk ikke noen klare svar.

Dagen etter får han en bot for ordensforstyrrelse.

– De sa jeg hadde vært med på å skape bråk. Jeg fikk beskjed om at hvis jeg ikke signerte på papiret, så måtte jeg inn i cella igjen. Jeg ville ut fortest mulig, så jeg skrev under.

Jakob mener han ikke ble forklart hva det innebar å signere dokumentet.

– Da erklærer du deg skyldig. Det visste jeg ikke noe om.

Jakob sier han er en person som ikke søker bråk. Likevel har han hatt utallige negative møter med politiet. Ifølge ham selv blir han kontrollert av politiet minst annenhver måned.

– Jeg lurer på hva det er som gjør at jeg ser mistenkt ut. Er det klærne mine, hudfargen min eller kanskje håret mitt?

Begrenset forskning

Det finnes ingen statistikk over hvor mange som blir stoppet av politiet på gata eller hva slags bakgrunn de som blir stoppet har. Av hensyn til personvern registrerer man ikke hudfarge i Norge, kun mer målbare fakta som foreldres fødeland eller religiøs tilhørighet. Derfor vil eksempelvis tredjegenerasjons innvandrere med kristen eller ikke-religiøs tilhørighet falle utenom statistikker som måler diskriminering på bakgrunn av etnisitet.

Antirasistisk senter har likevel forsøkt å vise hvordan minoritetsungdom i større grad enn majoritetsungdom blir kontrollert av politiet i en undersøkelse fra 2018.

I undersøkelsen har de gjennomført individuelle dybdeintervjuer med 25 personer, og skriftlige skjemaer som er fylt ut av litt over 500 personer. Av de rundt 500 anslår de at om lag halvparten har majoritetsbakgrunn.

Selv om svarandelen som sier de har blitt stoppet av politiet en sjelden gang er ganske likt i alle svargruppene, ser man at de som svarte at de hadde blitt stoppet av politiet ukentlig i hovedsak også var muslimer eller hadde minst én utenlandsfødt forelder.

Randi Solhjell er forsker ved Politihøgskolen og har nylig publisert resultatene fra et samarbeidsprosjekt mellom de nordiske landene der de undersøker hvordan minoritetsungdom opplever møter med politiet.

– Vi vet ikke hvor mange som blir kontrollert av politiet i Norge, men studiet forteller at unge gutter i noen områder i større byer ofte har historier og erfaringer med dette, sier Solhjell til Journalen.

Stopp og sjekk

Stopp og sjekk er ikke en formell politimetode i Norge, men et samlebegrep for ulike anledninger der politiet kontrollerer og eventuelt undersøker personer i det offentlige rom.

Ifølge politiloven § 10 kan politiet kroppsvisitere enhver som nekter å oppgi navn, fødselsdato, fødselsår, stilling og bopel når politiet ber om det.

Kilde: Politihøgskolen, lovdata.no

Undersøkelsen gir et innblikk i hvordan ungdommen opplever å bli kontrollert og hva de tror er årsakene til at nettopp de blir stoppet. De trekker frem etnisitet, klesstil, det å være flere sammen, hvilket nabolag man er i og kjønn som avgjørende faktorer. Unge menn opplever å bli stoppet oftere enn kvinner.

Vant mot politiet i retten

Jakob er trøtt. Når han møter Journalen har han kun sovet fire timer. Han satt våken mesteparten av natten for å levere eksamen, han ønsker å jobbe med barn i fremtiden. Han møter oss fordi han mener det er viktig å fortelle om hvordan han føler seg trakassert av norsk politi. En hendelse som gjorde stort inntrykk på Jakob skjedde like ved studiestedet hans i fjor.

– Jeg var ferdig på skolen så og satt meg i bilen min. Jeg startet bilen, men ventet i bilen siden det var så kaldt, med lue og hettegenser på.

Like etter ser Jakob en politibil som kjører litt fram og tilbake.

– Så stopper den ved meg. Det kommer en politimann ut av døra, banker på ruta og ber meg om å komme ut av bilen. Han spør hva jeg gjør her, og ber om vognkort og førerkort.

Han spør betjentene om hvorfor de sjekket ham, men har gitt opp på å få en forklaring fra dem. Han forteller at han blir stoppet hyppig, selv om han har rent rulleblad.

For noen år tilbake reiste politiet sak mot Jakob fordi han forsøkte å filme en pågripelse. Han ble frifunnet i Tingretten, og Lagmannsretten avviste anken fra politiet. Jakob kan fremdeles jobbe med barn og unge.

Kommunikasjonsrådgiver i Oslo politidistrikt, Silje Tamara Daugstad, har fått høre Jakobs historie og tanker om politiet via Journalen. 

– Vi kan av flere årsaker ikke kommentere enkeltsaker, men på generelt grunnlag ønsker vi å få frem at personer som opplever seg urettferdig eller kritikkverdig behandlet i møte med politiet kan benytte seg av klageordningen vår, sier hun.

Videre henviser hun til brosjyren "Hva gjør du i møte med politiet" som er utgitt av Unge holmlianere og Holmliainitiativet, i samhandling med Oslo kommune, OMOD og Oslo politidistrikt. Brosjyren inneholder blant annet informasjon om plikter og rettigheter i møte med politiet og kan leses i sin helhet her.

– Kontrollslitasje

Journalen har sett rettsavgjørelsene fra Jakobs rettssak, men de andre møtene med politiet kan han ikke dokumentere. Han har gitt opp å filme. For å gi personer som tilsynelatende blir stoppet ofte og uten forklaring en mulighet til å dokumentere møtene har man lenge diskutert hvorvidt politiet skal kvittere for stoppene.

Blant hovedforkjemperne for en slik ordning er Organisasjon mot offentlig diskriminering (OMOD). Forslaget ble i første omgang fremmet av organisasjonen i 1994, der utgangspunktet bak forslaget var at personer med mørkere hudfarge ble stoppet og kontrollert langt oftere enn hvite nordmenn.

Daglig leder ved OMOD, Akhenaton de Leon, forteller at ordningen var ment som et vern for etniske minoriteter mot diskriminerende politipraksis, og at det de ber om ikke er urimelig.

— Det vi ber om er en oversikt over hvem som utfører hva, når og hvor. Slik at det ikke blir en overbelastning for befolkningen som bor i områder der det hyppig er politi, sier han.

De Leon påpeker at personkontroll fra politiet ikke ligger spesifikt under en politiavdeling, men at flere avdelinger i politiet kan utføre det. Han ønsker en bedre koordinering innad i politiet for å unngå kontrollslitasje. Et område kan for eksempel ha besøk av narkotikapolitiet, utlendingspolitiet og kriminalpolitiet i løpet av samme dag.

— De bør tenke over hvilken belastning det kan ha for personer som stadig blir kontrollert av politiet, når kontrollen er ikke etterretningsbasert, sier han.

De Leon sier han forstår at politiet har visse oppgaver og plikter knyttet til kriminalitetsforkjempelse, men at det er svært uheldig at enkelte opplever ekstra hyppige kontroller. Med en kvitteringsordning vil de som blir stoppet kunne bevise hvor ofte det skjer.

Kvitteringsordning fremmet først i 1994

Etter at forslaget først ble fremmet av OMOD i 1994, reiste SV forslag om kvitteringsordning i Stortinget juni 2002. Forslaget fikk flertall, og året etter la justisdepartementet frem stortingsmelding nr. 46 under navnet: “Kvittering frå politiet ved visitasjon og annen kontroll”.

Saken fikk videre behandling i stortinget, der det i 2004 ble besluttet et vedtak som politidirektoratet fikk i oppdrag å følge. De utredet saken, og rapporten ble sendt på høring i regjeringen. Resultatet ble en prøveordning med politikvitteringer i Søndre Buskerud politidistrikt.

Sammen med Sosialistisk Venstreparti, sto også Arbeiderpartiet og Fremskrittspartiet bak forslaget, men Frp byttet side i saken etter hvert. Dermed ble prøveprosjektet justisdepartmentet la fram aldri en realitet.

Opplever kontrollen som krenkende

De Leon mener en del av problemet er fornektelse fra offentlig hold.

— Politiet vil gjerne ikke innrømme at de overkontrollerer, og at det skjer på bakgrunn av hvordan man ser ut, sier han.

Han forteller at mange av ungdommene som beskriver negative opplevelser i møte med politiet føler at de blir stoppet på bakgrunn av hvordan de ser ut.

— Jeg snakket med rundt 300 ungdommer i fjor, der flere har påpekt at de opplever kontrollen som krenkende, forteller han.

De Leon trekker fram begrepet etnisk profilering, altså bruk av utseende eller hudfarge som prediksjon for kriminelle handlinger.

– Det vil si at er du mørk og du bor på Holmlia så kan du være ulovlig eller kriminell. Å tenke i de banene er etnisk profilering, men med en gang vi sier det, så føler politiet at vi har kalt dem rasister, sier han.

Ikke enig

Oslopolitiet ved Silje Tamara Daugstad mener det er viktig å bygge tillit mellom politi og ungdom, men at ansvaret ikke kan ligge på politiet alene.

– Vi har hele tiden et fokus på at møtene mellom politi og ungdom skal bli så bra som mulig. Politiet skal alltid være den profesjonelle part, men det er også viktig for en god dialog at alle parter jobber med å møte hverandre på en god måte.

Daugstad peker også på at Oslo politidistrikt tidligere har arrangert en konferanse om etnisk profilering sammen med Politihøgskolen og blant annet OMOD.

– Oslo politidistrikt har også et undervisningsopplegg for operativt ansatte der etnisk profilering er ett av temaene, og der flere minoritetsorganisasjoner har spilt inn hva de ønsker vi skal ha fokus på. Vi kjenner oss derfor ikke igjen i en påstand om at det er vanskelig å ta opp dette temaet med politiet, sier Daugstad.

– Lav tillit til politiet

Journalen har oppsøkt flere minoritetsungdommer i forbindelse med denne saken. Ungdommen forteller om et blandet inntrykk av politiet. Mens noen har blitt stoppet en eller to ganger og er fornøyd med politiets begrunnelse, melder andre at de blir stoppet på feil grunnlag eller ikke har fått noen forklaring i det hele tatt. Noen er redd for å prate med oss.

Foto: Bibi Fatima Musavi

Politibetjent Hassan Ali er klar over at tilliten til politiet er svekket.

– Jeg merker at det særlig i Oslo er lav tillit til politiet, spesielt blant minoritetsungdommene. Politiet må jobbe hardere for å forsterke tilliten hos denne gruppen.  

Tidligere i mai skrev Ali en kronikk der han oppfordrer minoritetsungdom til å slutte med begrepet “rasist” i møte med etnisk norske politifolk.

– Hvorfor tror du minoritetsungdommer kaller politiet rasister?  

– Minoritetsungdommer møter på mye motstand i samfunnet fra før av, og en opplevelse av forskjellsbehandling i møte med politiet kan derfor være veldig frustrerende. Blant noen minoritetsungdommer blir også ordet "rasist" brukt som et skjellsord mot politiet. Det brukes for å provosere, men kan også være uttrykk for frustrasjon.

– Hvorfor blir noen kontrollert oftere enn andre?

–  Sideeffekten av belastede bydeler og politiinnsats mot kriminelle miljøer i disse bydelene kan bli at den vanlige lovlydige minoritetsungdommen blir utsatt for en ekstra kontroll, sier Ali.

– Ikke "oss mot dem"

Ali understreker også at medienes makt ikke skal undervurderes når det kommer til fremstillingen av minoritetsungdommer.

– Mediene fremstiller østkanten som et problemområde, minoritetsungdommer som problemungdom, og politiet som “de som skal ta disse”. Gjengproblematikken har fått mye oppmerksomhet. Det er få det er snakk om, men de er gjengangere. Politiet har bevilget en del penger for å ta disse miljøene.

Men i mediene blir Holmlia blir fremstilt som en krigssone, forteller Ali.

– Det blir "oss mot dem”. Mediebildet gjør at normale og vanlig minoritetsungdom blir utsatt for kontroll. Den vanlige minoritetsungdommen kan derfor bli utsatt for en ekstra kontroll, sier Ali.

Ali påpeker at det samtidig er viktig at politiet gjennomfører kontrollen på en høflig og respektfull måte. 

– Også er det ikke minst viktig at politiet begrunner og forklarer hvorfor du ble utsatt for en kontroll. Mye kan løses ved at politiet har en forklarende rolle og ikke en fiendtlig tilnærming i møte med ungdommene.  

Ali har erfaring med at ungdommer sitter igjen med et godt inntrykk av politiet når politiet utfører kontrollen på en hyggelig måte.

– Hvordan man utfører denne kontrollen er avgjørende for hva slags inntrykk ungdommen sitter igjen med. Hvis politiet kontrollerer med fordommer og en fiendtlig tilnærming, kan ungdommen miste tillit. Men hvis man gir informasjon, og utfører kontrollen på en respektfull og forsonende måte kan mye løses.

For å forbedre forholdet mellom politi og minoritetsungdom, mener Ali det er viktig å skape dialog.

– Det er viktig å forstå begge sider av saken. Men det viktigste er å skape dialog, og skape gjensidig forståelse. Minoritetsungdommen må forstå at politiet ikke er ute etter å “ta dem”. Det er ikke “oss mot dem”. Samtidig må politiet også bli mer bevisste på hvordan de møter minoritetsungdommen, fordi det er dette som er med på å enten svekke eller bygge tillit.  

– Dialog skaper forståelse

På Tøyen i Oslo har beboerne selv initiert dialog mellom politiet og de unge. Gruppen som står bak kaller seg nettopp Tøyeninitiativet, og siden 2013 har de blant annet jobbet for å gjøre bydelen mer barnevennlig.

Styremedlem Helge Renå forteller hvordan idéen til dialogmøtet oppsto på et møte om rasisme i november i fjor.

– Et par ungdommer fortalte om episoder der de hadde blitt stoppet ganske brutalt av politiet. De av oss i salen som var etnisk hvite var ganske sjokkert over det vi hørte, mens de som var flerkulturelle, og særlig ungdommene, bare nikket. For dem var det bare én historie av mange.

Renå og resten av styret bestemte seg raskt for at dette var noe de ville følge opp, og inviterte til et dialogmøte mellom politiet og noen utvalgte ungdommer. Da dagen for møtet kom dukket det opp enda flere ungdommer som ville være med. Renå så et tydelig engasjement.

– På det første møtet var det mye frustrasjon fra ungdommene, som de fikk komme ut med. Jeg tror det hjalp at de fikk snakket ut og at politiet satt og hørte og lyttet, det tror jeg har en verdi i seg selv, forteller Renå.

På møtet ble også en konkret episode tatt opp. En av betjentene som deltok fra politiet hadde tilfeldigvis vært vitne til hendelsen. På møtet fortalte hun at hun hadde reagert på framtoningen til politibetjentene det var snakk om, og at hun hadde tatt det opp internt.

Renå tror det var effektfullt at en fra politiet anerkjente at ikke alt var som det skulle være. Han beskriver det som en start,  og håper at både politiet og ungdommene får en bedre forståelse for den andre partens rolle etter å snakket åpent sammen.

– Begge parter har litt å gå på, for å si det diplomatisk. Ungdom må forstå politiets rutiner, og politiet se at det er belastende for ungdommen å bli stoppet.

På slutten av møtet uttrykte både politi og ungdom at dialogen var nyttig og at de ønsket seg flere møter. Renå håper initiativet kan være med på å bryte den onde sirkelen av mistillit.

– Drømmen var å bli politi

Jakob forteller at møtene med politiet har blitt verre de siste årene enn det har vært tidligere. Han bekymrer seg for minoritetsungdom som vokser opp i dag og hvordan de skal finne tilhørighet.

– Ironien er at jeg faktisk drømte om å bli politimann da jeg var yngre. Jeg gikk på idrettshøyskolen i en periode, planen var å bli politi. Men etter gjentatte negative opplevelser med politiet, innså jeg at dette ikke var noe jeg ville, sier han.  

Jakob tror han er langt ifra den eneste som har hatt gjentatte negative opplevelser med politiet.

– Jeg kan si med god tro at nesten alle ungdommer jeg kjenner med minoritetsbakgrunn, særlig gutter, har vært borti politiet på en uhyggelig måte før. For ikke så lenge siden så jeg hvordan politiet behandlet noen mindreårige gutter på Majorstua. Jeg holdt nesten på å gripe inn, men lot være.

Jakob mener det er viktig at ungdommer lærer sine rettigheter i møte med politiet, og kanskje oppfører seg på en måte som gjør saken verre. Han håper økt dialog mellom ungdom og politi kan være med på å bedre tilliten.

–  I historiene jeg har hørt, og ikke minst i mine egne erfaringer med politiet, har det nesten ikke vært noen form for dialog, mener han.

Jakob er sikker på at minoritetsungdom i Oslo er mer utsatt for kontroll på grunn av fordommer.

– Man har bygd en stereotypi av hvem som er kriminell. Men hvem er egentlig kriminell? Er det en mørk person med hettegenser? Det kan være hvem som helst, sier han.

– Har du noen som helst tillit til politiet i dag?

– Nei. Absolutt ikke.