Kunstnerisk ytringsfrihet under press

Sensur og fengsling av kunstnere er et fenomen mange forbinder med land utenfor Vesten, der rettsstaten er svak og myndighetene frykter alle som kan være en trussel for deres maktposisjon. Det viser seg nå at heller ikke Europa er fri for brudd på den kunstneriske ytringsfriheten.

En ny rapport fra menneskerettighetsorganisasjonen Freemuse avslører 380 trusler og restriksjoner mot kunstnere i 28 europeiske land. Organisasjonen beskriver utviklingen som kritisk.

Nasjonalistiske krefter begrenser ytringsfriheten

Tall fra Europa

• 31 kunstnere fengslet i 4 land: 14 i Spania, 12 i  Tyrkia, 4 i Russland og 1 i Storbritannia. 
• 50 kunstnere anholdt i 5 land: 23 i Tyrkia, 18 i Russland, 6 i Hviterussland, 2 i Georgia, 1 i Polen. 
• 20 kunstnere truet og trakassert i ti land. 
• 21 kunstnere tiltalt i 5 land: 12 i Tyrkia, 3 i Russland, 3 i Hviterussland, 2 i Spania, 1 i Storbritannia. 
• Minst 9 kunstnere har opplevd reiserestriksjoner, i fire land.
• 179 kunstnere sensurert, i 27 land. 
• Myndighetene er ansvarlig for 72% av bruddene på kunstnerisk ytringsfrihet. 

Sverre Pedersen er kampanjeleder på Freemuse sitt norgeskontor. Journalen møter han i et åpent kontorlandskap på Sentralen i Oslo, der han har sittet siden han fikk ansvaret for det nye norgeskontoret i oktober 2019. Pedersen har jobbet i Filmforbundet i mange år og er selv dokumentarfilmskaper. Han hadde ikke forestilt seg at situasjonen var så ille. 

– Likevel tror vi at dette kun er toppen av isfjellet. Vi har ikke nok øyne og ører i alle land, og kanskje særlig i de landene der forholdene er verst for kunstnere. 

Dårligst ut i Vest-Europa kommer Spania, hvor 14 kunstnere sitter fengslet. Blant dem er den spanske rapperen Valtonyc. Han ble dømt til tre år og seks måneders fengsel for å ha fornærmet en politiker og den spanske kongefamilien, i tillegg til å lovprise terrorgrupper i sangtekstene sine. Rapperen endte med å flykte til Belgia, hvor han i dag fortsatt sitter i eksil. 

Pedersen beskriver flere trender som kan forklare den negative utviklingen rapporten viser. Først peker han på oppblomstringen av nasjonalistiske krefter og bevegelser fra ytre høyre i Europa. Når slike bevegelser har kommet i regjeringsposisjon, som i blant annet Polen og Ungarn, har det ført til begrensninger for mange kunstnere. 

– Hvis kunstnerne ikke anses som nasjonale nok, mister de støtte fra kulturministeriene, forteller Pedersen. 

Begrunnes i antiterrorlovgivning og religion

En annen forklaring Pedersen peker på, er konsekvensene av antiterrorlovgivning. Kunstnere blir mistenkeliggjort og beskyldes for å være terrorister dersom de kritiserer regjeringen eller uttrykker støtte til opposisjonen. Han trekker frem Spania som eksempel. 

– Hvis du støtter befolkningen i Katalonia som ønsker større grad av selvstendighet, så er du terrorist. Dette til tross for at du verken støtter vold eller andre former for anti-demokratiske virkemidler. 

Det kan i tillegg være farlig for kunstnere å kritisere religion. I mange land gir det grunnlag for både fengsling og knebling av ytringsfriheten. På dette området er det imidlertid flere land som beveger seg i en positiv retning. Her viser Freemuse sin rapport blant annet til Norge, hvor regjeringen opphevet blasfemiloven i 2015. 

Brudd skjer også i Norge  

Til tross for at blasfemiloven er opphevet og kunstnere i Norge får utfolde seg friere enn i mange andre land i Europa, er heller ikke vi unntatt for trusler og brudd på den kunstneriske ytringsfriheten. Én som har fått kjenne disse utfordringene på kroppen er journalist og dokumentarfilmskaper Adel Khan Farooq.

Fra hjemmekontoret i leiligheten på Tøyen i Oslo forteller han om hvordan han fikk ideen til filmen som senere skulle vise seg å få stor oppmerksomhet på flere plan. Fra tid til annen forsvinner oppmerksomheten og rettes mot schæferhunden Arnie eller mail som må besvares. Filmskaperen er nemlig i gang med en ny film, og innspillingen skal snart sparkes igang. 

Mens Farooq studerte journalistikk i 2013, kom han over et nyhetsinnslag der en mann hyllet Osama bin Laden utenfor den anerikanske ambassaden i Oslo. Mannen viste seg å være Ubaydullah Hussain, talsperson for den islamistiske gruppen Profetens Ummah. Farooq forteller at han begynte å undersøke bakgrunnen til Hussain, og fant ut at den ikke var så ulik hans egen. 

– Vi var begge født og oppvokst i Norge med pakistanske foreldre. Men der jeg ble journalist, ble han islamist og leder for en gruppe ekstremister. Jeg lurte veldig på hvordan han hadde blitt så ekstrem, og hvordan han hadde klart å vende seg imot det norske samfunnet han hadde vært en del av så lenge. 

Farooq fikk etter hvert innpass i miljøet til Hussain, og tilatelse til å følge han med kamera. 

Resultatet ble dokumentarfilmen «Den norske islamisten», som Farooq laget i samarbeid med Ulrik Imtiaz Rolfsen. Filmen skulle vise seg å medføre større utfordringer enn kun møtet med et ekstremistisk miljø.

Én scene fikk spesielt stor betydning. Den viste en biltur til Sverige, som var første etappe i reisen til en 18 år gammel konvertitt som skulle sendes til Syria. Ikke lenge etter ble unggutten pågrepet og mistenkt for å slutte seg til IS i Syria. 

– Ingen av oss var klar over hvor stort dette kom til å bli, før PST kom på døra og ville ta med seg alle opptakene vi hadde fra den turen, forteller Farooq. 

Beslagla upublisert materiale   

Bakgrunnen for beslagleggelsen var at PST anså filmopptakene som bevismateriale mot den 18-år gamle gutten og Ubaydullah Hussain. Hendelsen fikk stor medieoppmerksomhet, og reiste en debatt om pressefrihetens vilkår og kildevernet i Norge.

Filmskaperne klaget inn saken for retten og måtte gjennom både tingretten og lagmannsretten før de endelig vant i Høyesterett, og PST mistet retten til beslaget. Farooq mener filmens betydning ble desto viktigere etter at politiet beslagla filmmaterialet. 

– Plutselig gikk filmen over til å handle om pressefrihet og ytringsfrihet, og om hvor langt en journalist kan gå for å dekke en sak. Det hadde aldri før skjedd at politiet hadde beslagagt upublisert materiale. 

– Et samfunnsansvar for ytringsfriheten  

Farooq tror dommen i Høyesterett skapte en presedens som hindrer PST i å gjøre tilsvarende beslag i fremtiden, og at han som filmskaper kom sterkere ut av erfaringen. Han mener likevel at den største skaden skjedde da politiet beslagla materialet. Filmskaperne mistet flere kilder og måtte anonymisere personer som var blitt filmet.

Farooq understreker viktigheten av presse- og ytringsfrihet for at journalister skal få gjennomført samfunnsoppdraget sitt, og for at kunsten skal beholde sin verdi. 

– Dersom ytringsfriheten er truet, har vi har et samfunnsansvar for å kreve den tilbake. Ytringsfriheten er grunnsteinen i et demokrati. Er det ikke absolutt ytringsfrihet, er det ikke et absolutt demokrati.