– Jeg hadde bare menneskesmuglere sammen med meg
Som 15-åring velger Bahareh Letnes å rømme fra landet sitt, fra fattigdom og et liv hvor hun ikke kan bestemme over selv. Livet hun forlot i Iran er stor kontrast til hvordan Bahareh lever i dag. Med stort hus, egen bar og håret løst.
Baren er stor og herskapelig, Bahareh er liten og hverdagslig. Hun er det man gjerne kan kalle petite; en lav, attraktiv kvinne. Lengst inne i baren er Det stille hjørnet, som bareieren liker å kalle det.
– Dette er min favorittdel av baren, sier hun før hun tar en slurk av en rykende varm tekopp.
Det stille hjørnet er møblert med en stor rød skninnsofa med trunke knapper. På begge sider av sofaen er det matchende stoler. Det henger et stort maleri på veggen av en eller annen konge.
Hun retter litt på klærne før hun setter seg ned i den røde skinnsofaen. Det stille hjørnet er isolert fra resten av baren. Her kan man så vidt høre gjestene som snakker fra andre siden av lokalet.
Sommeren 2006 rømmer Bahareh fra Iran. Hun aner ikke hvor hun skal, eller hvordan reisen vil ende. Det eneste hun visste var at hun ville gå på skole, jobbe og bestemme over sitt eget liv.
– Jeg ville bli en selvstendig kvinne, smiler hun.
Det lange brune håret hennes ligger elegant nedover brystet, hun grer rolig gjennom det med fingrene og ser på maleriet på veggen. Tekoppen står nå på et brunt trebord.
Strenge regler
Allerede som barn merket Bahareh at landets strenge regler ikke var noe for henne. Hun likte aldri å gå med hijab, og som yngstemann i familien så hun hvordan de eldre søsknene ble giftet bort.
– De ble giftet bort i 14-15års alderen. Dette både på grunn av kultur og økonomiske problemer, forklarer Bahareh som ikke engang har i tankene å bli gift enda.
Også hjemme var det strenge regler, og fattigdom preget hverdagen. Bahareh måtte hjelpe til med matlaging, vasking av hus, og servering for foreldrene sine.
– Jeg levde som en voksen jente da jeg bodde i Iran. Som 9-åring levde jeg som at jeg skulle vært 16år, sier hun og slenger det lange brune håret over skulderen.
På skolen skulle jentene være helt naturlige, sminke var ikke lov og håret skulle man skjule bak hijaben. Dersom en ikke fulgte disse reglene gikk dette utover moralkarakteren. Denne karakteren var viktig for å komme inn på skolen. Bahareh selv hadde et år hvor hun fikk dårlig moralkarakter, og kunne ikke søke skole det året.
– Jeg fikk dårlig moralkarakter fordi jeg likte å ha håret litt ut av hijaben, og noen ganger ville jeg bruke maskara, forteller hun.
Reisen til Norge
Med støtte og hjelp fra hennes eldre søsken greide Bahareh å rømme som 15-åring. Hun reiste alene fra familien sin, men sammen med menneskesmuglere. Reisen til Norge var lang, og bestod av flere forskjellige transportmidler. Hun hadde da ingen anelse om hvor hun skulle.
– Jeg visste ingenting om Norge. Jeg trodde det bare var å komme hit, og begynne på skole med en gang. Bahareh setter seg litt opp i sofaen og setter beina i kryss. Hodet lener hun mot den ene håndflata.
Lite visste Bahareh at det fortsatt var en lang vei igjen før hun kunne begynne på skole. Da hun kom til Norge måtte hun på politistasjonen, hun hadde da et kort midlertidig intervju før hun ble sendt videre til et asylmottak. Dette var et midlertidig asylmottak for mindreårige.
På asylmottaket møtte hun folk fra alle verdens hjørner. Dette var hun ikke vane med fra hjemlandet.
– Jeg hadde aldri før sett en afrikaner, Bahareh ler mens hun tvinner håret rundt den høyre pekefingeren sin.
Hun forklarer videre at det var spennende for hun å komme til Norge fordi hun fikk så mange forskjellige erfaringer. Hun fikk erfaringer med folk fra andre land, og fikk norskopplæring.
Tre endelige avslag
Etter to måneder på det midlertidige mottaket kom endelig intervjuet fra UDI. Hun ble da sendt videre til et nytt mottak for mindreårige. Her måtte hun vente til hun fikk svar.
– Jeg fikk aldri et positivt svar, jeg fikk bare avslag etter avslag.
Det stille hjørnet er nå enda mørkere enn det var tidligere, og stemmene fra baren høres bare som svake summelyder. Lysekronen over sofaen lyser svakt.
Etter seks måneder i Norge får Bahareh en fosterfamilie. Her bor hun helt til hun får tre endelige avslag, og blir sendt ut av Norge i 2007. Hun blir hentet tidlig en morgen.
– Det var flere politimenn rundt hele huset som passet på at jeg ikke skulle rømme. Barnevernet var også der, bare for å være sikre på at de fikk med meg, Bahareh sitt blikk stivner mot trebordet som står foran henne.
Politiet kjørte hun videre til flyplassen, hvor hun tok fly til Oslo. Her måtte hun sove en natt i fengsel. Dagen etter ble hun send på flyet til Iran.
Da de kom til Iran godtok ikke politiet henne. Dette fordi hun manglet Iransk pass. Hun hadde kun med seg iransk ID, og dette var ikke godt nok for politiet i Iran. De tok da første flyet tilbake til Norge.
– Jeg ble tvangssendt fra Norge til Iran, så ble jeg tvangssendt fra Iran til Norge, sier Bahareh og ler.
Tilbake i Norge
Da Bahareh kom tilbake til Norge følte hun seg heldig, men likevel veldig usikker på hva som ville skje videre. Hun fikk lov til å flytte tilbake til fosterfamilien sin, og fikk tilgang på advokat.
Etter to måneder i Norge fikk hun rettssak i utlendingsnemnda. Da måtte hun forklare hele saken sin på nytt.
– Jeg vet ikke hvor lang tid det tok, men til slutt fikk jeg oppholdstillatelse i Norge, forteller hun med et smil om munnen.
Da hun fikk oppholdstillatelsen kunne hun endelig begynne på videregående skole i Norge. Tidligere hadde hun bare fått norskkurs og ungdomsskole. Hun kunne endelig begynne å leve et vanlig tenåringsliv.
Stemningen i rommet er nå mye lettere, og et par mennesker går forbi. Bahareh setter seg litt mer til rette i sofaen og tar opp tekoppen til munnen. Hun varmer hendene med den.
– Jeg var en av de heldige, saken min tok sirka to år. Jeg kom til Norge i 2006 og fikk oppholdstillatelse i 2008. Jeg vet om mange som har ventet i flere år, Bahareh setter koppen fra seg og drar glidelåsen på jakka enda høyere opp.
Islam
Bahareh er født sjia-muslim, som er den nest største trosretningen innenfor islam. Til tross for de strenge reglene har hun selv aldri hatt problemer med hverken å spise svin eller drikke alkohol.
– Alkohol brukes veldig mye i Iran selv om det ikke er lov. Du kan så straff om du drikker, men det er fortsatt mange som har hjemmefester, ler hun.
Som barn tenkte ikke Bahareh like mye over reglene innenfor mat og drikke. Gris var det ikke mulighet å få kjøpt, og alkohol var hun for ung til å drikke. Hun selv er mer opptatt av tradisjoner som ikke har med religioner å gjøre, altså de persiske tradisjonene hvor familiene samles og spiser god mat.
I dag praktiserer ikke Bahareh islam, men hun bruker hijab på reiser til Iran. Dette gjør hun av respekt for landets regler. Hun har heller aldri følt en skam på at hun ikke følger de islamske retningslinjene.
– Jeg så Per, ikke FrP
Fosterforeldrene til Bahareh kjenner familien til Per Sandberg, og det var slik de ble kjent.
– Første gang jeg traff han, fortalte jeg at jeg er fosterdattera til Letnes. Det var sånn samtalen vår begynte.
Et smil brer seg over munnen hennes, og en mild latter kommer ut av munnen hennes.
De begynte deretter å snakke om politikk, noe Bahareh var litt interessert i. De hadde et godt vennskap i to år før de omsider fant ut at de var mer glad i hverandre enn bare å være venner.
Likevel skulle det ikke være så lett. Aldersforskjellen mellom de to er stor, og Per er Frp-politiker. Dette skapte en del oppstyr i mediene. Bahareh var selv ikke klar over at mediene skulle lage en sak ut av det, men tror det er på grunn av Iranturen deres at de skapte interesse.
– Mamma hadde varslet meg om at det kom til å skje, men jeg hadde aldri trodd det, forteller hun.
Videre trodde hun at mediestormen ville gi seg etter den første uken, men slik ble det ikke. Bahareh og Per måtte forsvare seg i noe som føltes ut som en evighet. Hun hadde lite erfaring med journalister og hvordan man generelt skulle opptre i mediene.
Jobb ble heller ikke lett, hun jobbet som tannlegeassistent og opplevde at pasientene kjente hun igjen. Til tross for dette ville hun bli i jobb, og ikke be om sykemelding.
– Det var også noen pasienter som hadde spurt tannlegen om jeg var spion. Så det var veldig ekkelt å være på jobb, sier hun med en litt usikker latter.
Da mediestormen stod på sitt verste ba hun om en uke med sykemelding. Bahareh opplevde tiden som frustrerende. Hun var forsvarsløs, og det var lite hun kunne gjøre.
– Jeg ville bort, bort fra Per og bort fra Norge, svarer hun kort.
Bahareh fikk mye støtte og hjelp av Per i den harde tiden. Han støttet hun slik at hun skulle greie å takle presset. Fortsatt skulle hun ønske at aldersforskjellen mellom de var mindre, slik at de ikke skulle bli dømt for det.
Grand Bar
Da Bahareh og Per gikk ut av "Skal vi danse" bestemte de seg for å kjøpe hus. De var på visninger rundt om i Norge, men plutselig dukket det opp et hus i Halden Bahareh forelsket seg i. Huset hadde alt hun ønsket seg, men det var ikke helt den prisen de hadde sett for seg. De gikk derfor på andre visninger også, til slutt fant hun baren Grand bar.
– Da vi ikke fant noe bedre sted, bestemte vi oss for Halden. Da kunne jeg bo her og drive denne baren. Bahareh ser stolt rundt seg og smiler til en dame som spør om toalettet.
Da Bahareh fant baren i oktober 2019 var det ikke snakk om Corona enda, men da de nesten hadde fullført prosjektet slo Korona til på sitt verste. Hele landet ble stengt ned, og åpningen på baren måtte utsettes. Heldigvis tok det ikke altfor lang tid før de fikk grønt lys, og baren kunne åpnes.
– Vi har siden vi åpnet hatt fult trykk her, det har vært en stor suksess. Per hadde ikke trodd det, men jeg visste at det kom til å være mye folk her, ler hun og ser bort mot Per.
Bahareh og Per har også tatt over frokostserveringen til hotellet, som Grand bar er en del av. Målet er å en dag kunne drive hele hotellet.