Snekkermesteren som kappgrimaserte med verdensmesteren
Jånni Kristiansen er kjent som norsk standups gudfar, men veien til latterskred på scenen er ikke nødvendigvis alltid like morsom.
Plutselig ringer det i telefonen, en dag tidlig på 90-tallet. Det er Kalle Lisberg som er på tråden. Samtalen går omtrent som følger:
– Jånni, du må dra til Sverige.
– Hvorfor det, Kalle?
– Du skal utfordre verdensmesteren i grimaser.
– Hvorfor det?
– Nei, fordi det tør du.
Joda, han gjør jo selvfølgelig det.
Den du veit
– Jeg vet hva dere tenker, sier Jånni.
– Fy faen, han var gammel. Han kommer til å dø snart.
Latteren står i taket, bare sekunder etter at den 68 år gamle moromannen har entret scenen. Det gjør han til tonene av Marius Müllers klassiker, «Den du veit», en hyllest til den avdøde artisten. Jånni møtte Müller en del ganger før artistens tragiske dødsfall, og beskriver ham som en varm, folkelig og fin fyr.
Det er en varm augustkveld i hagen til Josefine vertshus, der Reis Deg Komikerklubb avholder standupfestival for niende året på rad.
Under den pastellblå oslohimmelen omkranser trærne murhusene i gaten, og gjør sitt beste for at Hvermannsen ikke skal kunne titte gjennom dem. Til vanlig er det en relativt stille gate, som sjenert trekker seg unna byens trikkeskinner, skrik og skrål, men nå summer to hundre standupklare osloværinger i vertshusets bakgård.
Komikerkollega Sigrid Bonde Tusvik beskriver Jånni som en sirkusdirektør, og denne kvelden har folkemengden samlet seg seg for å se hans humorsirkus.
Tryggheten selv
Scenepersonligheten er ikke langt unna den reelle Jånni, skal man tro hovedpersonen selv.
Jånni er tilsynelatende tryggheten selv når han står på scenen, med beina godt plantet i bakken, mens den dype barytonstemmen formidler refleksjoner om liv, død, samfunn og familie med en humoristisk snert. Tiden på scenen er på en måte terapeutisk for mannen som forteller at veien til det morsomme ofte innebefatter en tur innom det mørke og vanskelige.
– Jeg er en alvorlig mann som er opptatt av dype ting. Jeg graver noen dype hull for å finne frem til å kjenne på følelser og vonde ting, som jeg synes er vanskelige. Så kan jeg snakke om det på scenen.
At humortekstene er bunn ærlige og gjennomreflekterte gjør Jånni tryggere på seg selv, og dermed tryggere som komiker. I tillegg hjelper det på at han har en voldsom lyst til å være på scenen.
– Og så synes jeg det er gøy å fortelle om de tingene jeg har lyst til å snakke om. For meg er det en gave og en glede å kunne snakke om de rare historiene og absurde meningene, og tryggheten kommer gjennom at gleden og lysten til å stå der er så stor.
Scenen er også en arena der Jånni kan være Jånni.
– Jeg føler meg veldig fri når jeg står på scenen. Da er det ingen som sier at "det kan ikke du". Da er det jeg som bestemmer alt, og jeg kan få lov til å bare være Jånni.
Livet før døden
Vitsene Jånni drar på scenen er som oftest basert på filosofisk tankespinn han har gjort seg på forhånd. Temaet død er intet unntak.
– Det er ganske absurd å tenke på at man skal bli borte, men hva er borte? Jeg vet ikke. Det jeg tenker nå er å snakke om døden og prøve å være fortrolig med at det skjer.
Det er dagen etter festivalen, og skjorte og dressjakke er byttet ut med snekkerbukse og en slitt svart t-skjorte. Skjegget har så vidt meldt sin tilbakekomst i det 68 år gamle ansiktet. Rynkene er som årringer, og vitner om mye livserfaring, men de vennlige, brune øynene er klare og våkne, til tross for at det er dagen etter årets største humorarrangement.
Filosoferende påpeker han at det også er et liv før døden.
– Hva gjør man før man skal dø? Jeg har lyst til å fylle livet med gode ting. Jeg skal sitte igjen og være en gammel mann som tenker på den fine reisen jeg fikk oppleve.
Det er mye roligere her i dag. Bussene forsøker å forstyrre i ny og ne, men uten å lykkes. Askebegrene på bordene rundt om er fulle, og på grusen ligger et papirark der det er skrevet noen få stikkord.
«Corona, ghosting, Floyd, ADHD/Kygo, sykdommer, McDonalds, grisete menn». Antakeligvis manuset til en av komikerne som var i aksjon under gårsdagen.
– Hvor lenge har du tenkt å holde på?
– Jeg har sagt at jeg skal gjøre det siste showet når jeg er 85, det er hovedmålet. Så skal jeg pensjonere med når jeg er 117, sammen med Jens, min yngste sønn.
Gener for oppmerksomhet
Lysten til å gjøre ting har vært med Jånni hele livet. Moren kom til Norge som en internasjonal kvinne med fortid fra diplomatiet. Den engelske damen hadde bodd i både Paris og London før hun møtte en norsk mann og ble med til Norge. Da de ble skilt, satt hun igjen med to barn og en blokkleilighet utenfor Oslo, uten fast jobb og uten å kunne språket.
Dermed ble skolen og venner en viktig del av livet til unge Jånni. Han drev med alt fra hundekjøring til basketball og var med i speideren. Ble med i teatergrupper og revygrupper.
Humoren ble også inngangen til vennegjengen. Der kompisene kunne språket og kjente landet bedre, reddet han seg inn med humoren, som han sier det selv.
– Jeg tror kanskje det har ligget et gen i meg som gjør at jeg har lyst til å få oppmerksomhet, reflekterer han.
– Jeg følte at gjennom humoren og det absurde universet til Jånni, fikk jeg oppmerksomheten og latteren og fikk utforsket nysgjerrigheten og lekenheten.
Denne nysgjerrigheten førte han senere til mange forskjellige steder i livet. Han jobbet med barn, dro rundt i folkevognbuss og spilte gateteater. Han og en jente haiket fra Skøyen til Aten, levde i sovepose under Eiffeltårnet og i buskene ved Akropolis. Året etter reiste han med en annen jente.
Så kom han til et punkt der han måtte ta et valg i livet. Da ble han snekkermester. I tretten år drev han eget snekkerfirma, en jobb han trivdes med. Samtidig beholdt han interessen for underholdning og drev med TV-reklame på siden. Han arrangerte karneval for hundre tusen mennesker i Oslo.
Vant VHS og aftershave
Så kom altså den dagen da snekkeroppdragene forsvant og Jånni ble komiker på fulltid, selv om han ble levnet små sjanser av dem han fortalte om avgjørelsen til. Det var morsomt tenkt, mente de, men det ville aldri gå. Det kunne ikke Jånni gjøre. Men Jånni har aldri fulgt strømmen, og så ikke heller i dette tilfellet.
– Jeg tenkte at hvis jeg har lyst til det, så gjør jeg det, forklarer han selv.
Det å stole på eget ønske skulle vise seg å være en god avgjørelse. Etter hvert ble han oppdaget av et produksjonsselskap da han jobbet med TV-reklame. Plutselig ble han sendt rundt på alle slags merkelige ting. Det var i den anledning TV-produsent Kalle Lisberg ga ham anledning til å utfordre den svenske verdensmesteren i grimase.
Etter en flytur fra Fornebo, ble han hentet med Limousin i Stockholm, og kjørt til et digert studio, der den svenske verdensmesteren ventet. Etter konkurransen var det tett om førsteplassen, men den helsvenske juryen bestemte til slutt at den regjerende mesteren fikk beholde tronen.
– Jeg ble jo egentlig litt letta over det. Han var jo nærmere 70 og jeg var i 40-årsalderen, sier den ungdommelige 68-åringen og fortsetter:
– Så fikk jeg en VHS-kassett og en aftershave i premie, og dro hjem igjen.
Deretter gikk det slag i slag. Han gikk sammen med folk fra vidt forskjellige andre underholdningsmiljøer for å drive underholdning. De ble enige om å kalle den nye kunstformen for standup.
Dermed var norsk standup født.
Gudfaren
I hagen bak Josefine vertshus har Jånni allerede rukket å sende to komikere på scenen, og er nå tilbake i spotlighten. Han ironiserer over dagens ungdom og deres skjønnhetsidealer.
Datteren Andrea (21) får unngjelde, og tillegges metervis med øyevipper, som visstnok drar med seg halve baren når hun er ute på byen.
Til tross for overdrivelsen, har standup basis i det virkelige liv, og en viktig del av livet til Jånni er rollen som far for sine fem barn. Han forteller at han involverer seg og interesserer seg veldig for barnas liv.
– Jeg føler at jeg bryr om hvordan de har det, og at jeg er genuint interessert i hvordan de har det.
Selv om han er interessert i barnas liv, legger han ikke føringer for hvilke valg de tar i livet. Det er deres egen jobb, mener Jånni.
– Det er viktig å backe dem og stole på de valgene de tar, selv om du kan føle at det er feil. Du kan ikke si «du må ikke, du skal, det går ikke». Du skal ledsage dem, og for å gjøre det må du gi dem tillit. For å gi dem tillit må du se hvorfor de tar de valgene. Det kan være den største smerten for foreldre at barna gjør det.
Tobias, én av Jånnis fire sønner, arbeider som filmskaper. Han forteller at faren både har fungert som inspirasjon, og støttebjelke hele veien, selv om yrkesvalget ikke var helt A4.
Jånni mener at mange ofte er for engstelige og overbeskyttende overfor sine barn.
– Iblant må vi bare senke skuldrene og stole på dem og heller kommunisere hele tiden. Fortell dem hvordan du som forelder har det, fordi en dialog mellom barn og voksne blir ofte et avhør, istedenfor en samtale.
Han illustrerer hvordan en slik dialog kan høres ut, og veiver med hendene for å understreke poenget.
– Hva skal du? Hvem er du sammen med? Når kommer du hjem? Drikker du? Hvordan ville jeg opplevd det som person hvis en venn av meg alltid stilte slike spørsmål? Jeg vil ha en samtale.
Vinner i hverdagen
På scenen har siste komiker takket av, og Jånni går på scenen for å takke publikum for en strålende kveld. Tilbake får han rungende jubel og trampeklapp. En guttegjeng nær scenen roper taktfast:
– JÅNNI! JÅNNI! JÅNNI!
Publikum blir bedt om å forlate salen, men på vei ut skjer det noe. Gjengen har observert sin helt i teltet og brøler av glede. De drar ham med seg bort til scenen for å ta et bilde, og Jånni er ikke vond å be.
– Dette er det største som har skjedd i livet mitt, utbryter en av guttene.
Det er nok likevel Jånni som smiler bredest av dem, og gliset er faretruende nært å gå hele veien rundt.
Så er fotoseansen over, og det er snart på tide å vende tilbake til hverdagen for standupens gudfar. Til tross for en vellykket festival, der showene har vært utsolgt, utsolgt og atter utsolgt, er det ikke rom for å dra feiringen for langt.
Gjøgleryrket handler vel så mye om disiplin som gode vitser, og flere av landets mest kjente og kjære komikere har opplevd å gå ordentlig på trynet ned i grusen, skal vi tro Jånnis utkårede livsledsager, Maja, som har skrever masteroppgave om standupmiljøet.
– Det er veldig sterke kontraster. Du lever på en scene og i et uteliv. Når du er på jobb er det mange mennesker, det er fest og moro. Så går du backstage og hjem, så er du alene. For å klare deg i en sånn jobb, må du ha struktur på hvordan du skal leve og hvordan du skal legge opp dagen, sier Jånni.
Man kan nesten ikke gjøre annet enn å stole på hans råd. Han har tross alt vært i bransjen i nærmere tre desennier.
Nettopp derfor er det imponerende at han ble nominert til Stå Opp-prisen for 2019, sjangerens egne bransjepris. Den vant han i 1997, ble nominert i 2011, og nå ble han altså nominert igjen, selv om prisen gikk til en annen.
Jånni blir ikke snurt av den grunn.
– Jeg vinner hver dag, jeg. Hver gang jeg får publikum til å le, hver gang publikum stormer mot meg og sier at jeg har gitt dem en opplevelse. Det er den største gevinsten.