Kunsten å være seg selv
Som så mange andre, har Unni Askeland (58) jobbet hjemmefra den siste tiden. Edderkopper, hjemsøkelser og pandemiinspirert kunst er kun noe av det som fyller dagene.
Et ensomt staffeli av tre står omgitt av uklipt gress ved siden av et høyt hus i sveitserstil. Gjemt bak et munnbind og store sorte solbriller, sitter eieren av huset ved et hagebord og venter. Hun løfter blikket fra telefonen og Unni Askeland innser at hun har fått besøk.
Unni Askeland er en kunstmaler som flere ganger har fått oppmerksomhet fra norske massemedier. Blant annet provoserte hun mange med sin utstilling i 2004 ved navn "Munchadopsjoner", der hun bearbeidet flere av Munchs kjente motiver. Senere, i 2008, ble hun innkjøpt av Nasjonalmuseet og skapte igjen oppstyr ettersom dette gikk imot innkjøpskomitéens anbefaling.
Innen sekunder er damen med det iøynefallende blonde håret oppe på beina, og en lang kropp iført svart buksedress med den ikoniske røde Rolling Stones-tunga midt på brystet blir avdekket – noe hun senere omtaler som “Jeg har egentlig ikke kledd på meg i dag”. Med over en meters avstand er munnbindet lagt til side ved en blomsterpotte og to lykter på bordet.
Hun løfter en rosa lighter fra blondeduken og tenner en sigarett, så uanstrengt som det å puste. Et sett perfekt formede og lakkede svarte negler holder bekymringsløst om sigaretten.
– Jeg var jo lenge den eneste på Kløfta som gikk med munnbind, vet du, når alt stod på som verst med denne pandemien. Jeg kan jo ikke bli sjuk. Jeg kan ikke stoppe å jobbe.
– Fuck you til kunst i offentlig rom
Askeland har tilbragt de siste dagene i Drammen for å gjøre sitt verk "Urban" om til et 50 kvadratmeter stort veggmaleri, på forespørsel fra kommunen.
– Det var et veldig adrenalinkick, men samtidig også litt sånn "fuck you til kunst i offentlig rom!"
Hun påpeker at dette var hennes mulighet til å bringe sin kunst ut i det offentlige rom på lik linje som gatekunstnerne. Midt i forklaringen av prosjektet forsvinner nedre halvdel av ansiktet bak et knallrødt telefondeksel og den hurtige pratingen blir erstattet med langsomt uttalte vokaler da oppmerksomheten i noen korte sekunder er rettet mot skjermen i hendene hennes. På et øyeblikk er hun tilbake og tar føring av samtalen igjen.
Kunstnerhuset
Et drag av kald vind løper gjennom den utemmede hagen, og hun foreslår å ta turen inn – med forvarsel om at hele huset ser ut som en installasjon.
Gjennom gangen, forbi et bord dekket av klær – et bevis på et travelt reiseliv – og videre til venstre viser kunstneren vei inn til et mørkt rom der kun det naturlige lyset fra to vinduer gir tegn på at det fremdeles er dagtid. En kort hilsen til Laban, som også går under navnet "pus", en grå huskatt som venter tålmodig på det rustikke kjøkkengulvet av furu.
Etter å ha satt oss ned i to dype herskaplige stoler ved et rundt bord man kun får glimt av overflaten på, bytter hun ut solbrillene med en skogsgrønn cardigan. Samtidig resonnerer hun seg muntlig frem til at ettersom hun skal bli tatt bilde av, så er leppestift helt essensielt.
Hun roter gjennom en svart veske og finner kjapt frem det faste sminkeproduktet. Den omhyggelige påføringen av rødfargen står i sterk kontrast til rommet vi befinner oss i, der titalls bøker er stablet ustabilt oppover veggen hun sitter ved og ujevne bilderammer henger hvor enn man fester blikket.
Lykke-edderkopp
Hun har mange parallelle prosjekter pågående, blant annet en diktbok. Idet hun forteller om hvordan hun har hatt lyst til å skrive poesi helt fra hun var ung, så bryter hun plutselig av midt i setningen og hever stemmen stresset mot andre siden av kjøkkenet.
– Nei! Ikke spis edderkoppen min, pus! Du får ikke spise edderkoppen min, for den betyr lykke, okei?
Hun drar cardiganen litt tettere om seg og skyver seg litt høyere opp i stolen, mens hun fester blikket på "pus" som rygger langsomt vekk fra hjørnet i rommet.
– Den har bodd i huset mitt veldig lenge nå, og den bringer meg lykke, så den kan ikke pus spise.
Kunstner i ukjent farvann
– Jeg bare stupte ut i havet, liksom.
Askeland er ikke kjent for å tråkke på bremsen i møte med utfordringer eller grenser satt av andre. Derimot er hun ivrig på å utfordre seg selv med nye arbeidsoppgaver, som denne gangen har vært hennes diktbok "Attrå – mitt litterære selvmord".
Hun mimrer tilbake til de ulike typene kunst hun har fremstilt i årene frem til nå, blant annet billedkunst, korte filmsnutter, grafitti i Drammen og nå poesi, og konkluderer med at hun elsker å krysse over fra en kunstform til en annen.
– Norsk kunstindustri vet jo ikke helt hva de skal gjøre med meg, eller hvor jeg befinner meg.
Tonen er leken fra de ildrøde leppene, og hun drar sakte i de blonde lokkene som sprer seg over skuldrene hennes.
Inspirasjon i nord
Det var ikke i hjemtraktene på Kløfta at Askeland fant inspirasjonen til å skrive poesien. Tvert imot skulle det langstrakte vidder og mørketid til for å lokke frem poeten i henne. Med en hurtighet hun kun beskriver med et enkelt knips, dro hun til Lofoten. "Boka dedikeres til Bodø og alle de andre nord for polarsirkelen", skriver hun i forordet.
– Livet, døden og kjærligheten er de tre essensielle tingene i livene våre, sier Askeland.
Dette er sentrale temaer i den nyutgitte poesien hennes, så klart med en god spiseskje Unni-essens i blandingen. Poesien er sensuell og rå, men også sårbar – kanskje mye likt henne selv?
"jeg venter
venter på kjærtegn
på bebreidelser
på ei god akt
av kjærlighet
av sex"
Utdrag fra Attrå – mitt litterære selvmord, #41
Tapet av en bestevenn
Det er tydelig å forstå at det var flere grunner til kunstnerens månedslange flukt til nord tidlig dette året. Mannen hun selv omtaler som en av hennes beste venner, Ari Behn, gikk bort like før reisen.
– Det var så forferdelig. Det var helt jævlig.
Hun peker mot et bord innerst i hjørnet i rommet ved siden av. Der har hun dedikert det hun kaller et "Ari-alter", med lys som hun tenner om kvelden.
– Jeg føler at han er her.
Hun legger til at hun ved flere anledninger har sett mørke skygger i rommet, og følt hans nærvær. Tonefallet er like likegyldig som det er kjærlig – som om de overnaturlige opplevelsene er det mest naturlige her i verden.
– Folk tror jo jeg er sprø, ikke sant.
Hun løfter på skuldrene og tar en slurk av en brusflaske som står på bordet. Hun lener seg litt frem i stolen og forteller at ingen fikk lese boken på forhånd av utgivelsen.
– Ari hadde alltid sagt at han skulle være den første til å lese boka, men sånn ble det jo ikke. Derfor fikk ingen lese den. Jeg bare ga den ut jeg, sier hun.
Blikket forflytter seg til en opplyst mobilskjerm på bordet og munnvikene trekkes til hver sin side over at hun akkurat solgte enda en bok.
Ingen utfordring for stor
Ryggen blir litt rakere og haken heves ørlite idet Askeland lidenskapelig forteller om sitt nye påfunn.
– Jeg skal ha min første konsert i november, sammen med en musiker som spiller klaver og gitar. Jeg skal lese diktene mine, og på en måte synge litt.
Med en litt blygere stemme kommer det frem at øvingen for konserten enda ikke har begynt, men at hun er typen som jobber best i innspurten.
– To uker før, da kjører vi på, sier hun og ler.
Et klart og tydelig "nei" kommer fra de røde leppene på spørsmål om hun blir nervøs når hun begir seg ut i ukjent terreng. Med flere tiårs erfaring, blir hun nemlig ikke nervøs lenger. Holdningen er den rake motsetning:
– Det her skal jeg faen meg klare!
System i rotet
Ivrig på å vise frem det nåværende hjemmekontoret, der hun tegner originale bilder i hver av bøkene hun selger, beveger hun seg inn i stuen ved siden av.
Stuebordets overflate er dekket av en hvit blondeduk med en ujevn bunke blanke ark, et flertalls fargeblyanter spredt utover, en liten skål med blyantkvess, en skrivemaskin (den hun skrev diktboka med), tre utente kubbelys, et par bøker, noen gamle konvolutter og flere viskelær.
Litt til høyre for arbeidsplassen står en flamingoplante i en potte på bordet. Dyreassosiasjonen akkompagnerer kanskje ubevisst eierens personlighet særdeles bra: står støtt på egne bein og skiller seg ut med sterke farger.
I en Kiwipose, ved et av beinene til arbeidsstolen hun setter seg ned i, er en samling av bøker med sort omslag og font i samme farge som leppene bader i – rød, så klart.
Tegner i hver bok
Høyrehånden holder en gråblyant, mens den andre åpner boken fremfor henne opp på førstesiden. Uten å tvile setter hun den nyspissede tuppen ned på den hvite siden, og begynner å tegne. Hver bok får to håndtegnede tegninger, der den første går igjen i hver bok.
– Denne synes jeg er så morsom, at den må alle få i bøkene sine. Til og med Dronningen fikk denne tegningen en gang, sier hun og humrer.
Pennen beveges uanfekted over papiret i runde linjer. I skapende stund er det ikke lett å fatte hva den ene sammenhengende linjen forestiller. Blyanten løftes fra papiret, og konturen av to nakne, kvinnelige, spredte bein er å se.
Covid-19-bilder
– Livet mitt er kunsten min.
Naturligvis har Askeland dermed blitt inspirert av den pågående verdensomspennende pandemien. Det sentrale objektet er det mye omtalte munnbindet.
I løpet av tiden med mer eller mindre isolasjon fra den fysiske omverdenen, har hun produsert flere nye malerier. Hun forklarer at hun ble inspirert av tiden i isolasjon.
– Det er helt merkelig, men dette er ett av de beste årene hittil! Kanskje jeg trengte "lockdown", å roe meg ned, og å måtte fokusere på en annen måte.
Maleriene er naturligvis å finne liggene på et tørkestativ i naborommet.
– Jeg kommer aldri til å gi meg!
De sprutrøde leppene lukkes i de lengste sammenhengende sekundene i løpet av dagen. Hun ser granskende ut i luften, og prøver å finne akkurat de ordene hun ønsker å si. Hun flytter seg litt lenger ut på stolen med albuene på knærne.
– Jeg kommer aldri til å gi meg. Jeg kommer til å gjøre både det ene og det andre, men jeg gir meg aldri. Det tar jeg min død på. Kanskje det er grunnen til at jeg ikke har grått hår?