Livet blir aldri det samme
Veronica Orderud hevder å være uskyldig dømt i en av av Norges aller største drapssaker. Det betyr at hun enten er offer for justismord, eller hun kan være en benektende og brutal drapskvinne.
Orderud-saken
- Tre personer ble brutalt drept på Orderud gård i Sørum natt til 22. mai 1999.
- Veronica Orderud er dømt for medvirkning til drap og 21 år i fengsel.
- Ektemannen Per Orderud, halvsøsteren Kristin Kirkemo og hennes venn Lars Grønnerød er også dømt for medvirkning.
- De drepte er Pers foreldre og hans søster.
- Ingen er dømt for å ha utført drapene.
I dag bor den drapsdømte kvinnen blant chiliplanter, mørke puter og sølvpynt i en fredfull gate ved Manglerud senter.
Etter en kort spasertur langs grønne plener, fyldige hekker og store balkonger åpnes en inngangsdør med et stort smil. Smilet er omkranset av velkjent svart hår, som mediene har vist oss så mange ganger tidligere. Det er dog mye kortere nå enn da oppmerksomheten rundt Veronica Orderud var på det mest ekstreme.
Leppene har den samme sterke rødfargen. Øynene er tydelig innrammet med svart kajal og lange vipper. Damen er betraktelig mindre enn slik hun fremstår på TV-skjermen. Hun flytter seg bakover for i å gi plass i entreen. Ut fra leiligheten kommer en svak eim av zalo og syrin.
– Tenk å være idrettsmann og gjøre noe så dumt!
Veronica sikter til en av dagens store snakkiser. Hun er godt oppdatert på nyhetsbildet. Petter Northugs kokain-katastrofe. Veronica vandrer rundt i leiligheten sin på leting etter noe å servere. Praten skal det ikke stå på. Det er som å besøke en gammel venninne. Pepsi-Max er noe hun raskt innrømmer å være avhengig av. To glass blir fylt opp i rekordfart.
– Jeg er sikker på at et eller annet avhengighetsskapende blir puttet i disse.
At koffeinet trolig er årsaken blir ikke nevnt.
Dyrket en egen særhet
Nå er det 21 år siden Veronicas to svigerforeldre og svigerinne ble skutt og drept. Etter 14 år med soning i fengsel slapp Veronica ut i 2015. Da hadde det skjedd drastiske forandringer i hennes eget liv og i samfunnet.
– Det var mye verre enn jeg hadde trodd. Å bli sluppet ut. Mens jeg var isolert, gikk verden voldsomt raskt fremover, forteller hun.
I samfunnet hadde det skjedd mye på alle disse årene. Mobilen Veronica kjøpte rett før hun ble innsatt var helt utdatert. IPhonen er topp moderne og nyskapende for Veronica fortsatt. Bussbilletter fikk hun ikke kjøpt inne på bussen lenger. Det var konstant bråk og støy i gatene og tempoet var noe helt annet enn i Skien kretsfengsel. Da døren ble låst på cella, dyrket den reflekterte kvinnen en helt egen verdi for egentid. Nå har hun ingen grenser for hvor lenge eget selskap kan nytes.
– Jeg hadde noen venninner som var på meg hele tiden etter at jeg slapp ut. De var bekymret og trodde jeg trengte selskap. Men jeg måtte be dem slutte. Jeg trenger min space, sier Veronica.
Å være alene hele tiden blir normalen i fengsel. Skikkelig sær blir man også, forteller Veronica og forklarer at denne særheten har kommet for å bli. Det samme skjedde med hennes tidligere ektemann Per Orderud, som har sonet nøyaktig samme dom; medvirkning til drap på tre av sine nærmeste.
– Vi er gode venner i dag. Vi prøvde å få det til å fungere som ektepar etter soningen, men det ble vanskelig. Vi var blitt for sære begge to, og tiden forandret oss.
Å være tett på noen andre var plutselig veldig vanskelig etter å ha levd et liv alene i så mange år. De to dømte hadde heller ikke samme mål for livet da friheten ble et faktum. For Per ble trening alt, og sykkelritt har vist seg å være hans store styrke. Veronica fant ro i andre ting. Nå er de kun gode venner med en sterk historie til felles.
Iherdig jakt etter arbeid
– Jeg har blitt flink til å glede meg. Nå gleder jeg meg til hver eneste fredag.
Etter en iherdig jakt etter et normalt arbeidsliv har Veronica klart å kapre seg en fulltidsjobb i NAV. Øynene gløder når hun forteller om hvor mye hun trives der. Latteren sitter løst og de hvite tennene lyser. Over 400 arbeidssøknader ble skrevet før denne stillingen ble hennes.
Journalisten Synva Hjørnevik fulgte med Veronica lenge i hennes jobbsøker-prosess etter endt soningen i fengsel. Hjørnevik beskriver Veronica som en smart dame, som er ekstremt iherdig og reflektert. Under prosessen skrev hun flere søknader daglig enn de aller fleste andre hadde evnet, kan Hjørnevik fortelle. Nå er helgefølelsen noe som varmer Veronica fra innsiden og som skaper en glede i hverdagslivet. Når helgen melder sin ankomst, er det beste hun kan gjøre å ligge i pysjen, lage seg en kopp kaffe og la tiden fly på Youtube.
– Jeg elsker Youtube! Og jeg ligger langt etter alle andre i å utforske, ler hun.
Et liv i fengsel inneholder fint lite Youtube. Veronica nærmest klapper i hendene av begeistring. Nettkanalen har til og med lært henne kunsten å strikke.
– Jeg må faktisk ta meg selv i nakken noen ganger for ikke bare å bli sittende inne her alene hele tiden. Jeg har venninner å investere i. Ingenting kommer av seg selv, påpeker hun i en streng tone.
Falt utfor stupet
Livet til Veronica i dag står i sterk kontrast til hva det en gang har vært. Nå er det 19 år siden det hun beskriver som livets verste dag fant sted.
– Den dagen jeg ble dømt er det verste jeg har opplevd. Det var som å stå på kanten av et stup og bli dyttet utenfor.
Kroppen hennes fylte seg med en katastrofefølelse. Det var så voldsomt at hun ikke klarte å ta det innover seg. Først i ettertid gikk det opp for henne hva som hadde skjedd. Å takle livet i fengsel ble den nye hverdagen.
– Jeg lærte mye av å observere andre og å ta en dag av gangen, forteller hun.
Det var dem som telte dager og krysset av på kalenderen det gikk dårligst med. Mange rablet det helt for.
Veronica er fattet og alvorlig i beskrivelsene av fortiden. Det er ingen nøling i talen og ordene kommer nærmest som innøvd.
Kriminalitet ble glorifisert og å holde seg for seg selv var det lureste. Veronica peker på ørene sine og har et skarpt blikk.
– Det er ikke mye disse ørene ikke har hørt.
Levd i et rollespill i 14 år
Veronica forteller at hun konstant spilte en rolle i fengselet. Det gjorde alle. Hun kunne ikke virke sårbar.
– Det er et helt eget hierarki i fengsel. Egne regler og en egen moralkodeks.
Med hendene i fanget og en betydelig ro har hun trykk på hvert ord hun sier.
– Dette åpnet øynene mine for hvordan samfunnet egentlig fungerer.
Veronica er fjern i blikket og lar tankene vandre tilbake i tid. De som smuglet utenfor, smuglet også i fengsel. De som tystet, tystet også i fengsel, og de som var dømt for vold, var også voldelige i fengsel. Dette beskrives som bastante påstander.
Med all tid hun har brukt på å observere og suge til seg lærdom av innsatte i fengsel, har hun utviklet en unik evne til å lese mennesker, ifølge henne selv. Det er få som har sittet like lenge som henne, og hun har selv vært vitne til mennesker som alltid kommer tilbake til fangenskapet. For noen er kriminaliteten selve livet.
– Det lønner seg ikke å være åpen og ærlig. Jeg har lært meg hva som er greit å si og ikke si.
Den rollen man har ute på gata er den samme rollen i fengsel. Det er et samfunn i samfunnet. Nederst på rangstiden er de med incest-dommer, som er så forhatt at de nærmest aldri får se dagslys, og om de gjør det er juling garantert. Veronica, som nå sitter og fikler på den rosa negllakken sin, forteller at fengselet i Skien er akkurat så brutalt som på film. Kvinner er kun ressurssvake objekter. Blikk og klasking er ikke en sjeldenhet, og MeToo har mildt sagt ikke trengt gjennom murene enda. Det å være reservert er en kunst Veronica har lært seg.
Hemmeligheter og ny kjæreste
For Veronica har det vært viktig å legge fortiden bak seg. Å snakke om trippeldrapet er noe hun unngår så godt hun kan. Fortsatt har hun klart å unnvære kommentarer som får tårene til å presse på eller magen til å knipe. Bemerkninger av den mer flåsete sorten derimot, får hun stadig slengt etter seg.
– Rett etter at jeg kom ut var det flere menn som sendte meg meldinger. Det startet hyggelig, men så ble det plutselig veldig rart. En mann spurte meg om det stemte at alle kvinner i et kvinnefengsel blir lesbiske.
Veronica rister oppgitt på hodet og ler en høylytt latter.
På spørsmål om dagens kjærlighetsliv er hun derimot mye mer reservert. På postkassen i gangen inn til leiligheten hennes står det ikke bare Veronica Orderud. Et herrenavn pryder også kassen. Veronica fikler med en søm på buksebeinet. Latteren har gått over til å bli mer behersket og blikket vandrer i rommet. At hun har en kjæreste bekrefter hun ikke, men en god venn å ha det hyggelig med er hun mer åpen for at stemmer. Ordene faller ikke like lett og naturlig ut av munnen nå. Det er ikke alt gud og hvermann trenger å vite.
Få kjenner Veronica
– Mange tror de kjenner meg. Det er litt trist.
Dette sier mye om den medieverden vi lever i, mener Veronica. Folk hun ikke kjenner hilser på henne, og kunder i butikkene titter nysgjerrig på varene hun kjøper. Selv om hun ikke anser seg som en kjendis, så merker hun en oppmerksomhet og etterspørsel.
– Jeg er bevisst hvordan jeg ter meg. Det er lite lurt å få et raseriutbrudd i offentligheten. Hvis jeg hadde gjort noe dumt rett etter at jeg kom ut fra fengselet, så hadde det vært veldig ugunstig. Da hadde jeg satt to streker under svaret på hvorfor jeg satt inne.
Den bærende, høylytte latteren kommer igjen.
Galgenhumoren har hun godt etablert. Den tror hun heller ikke at hun hadde overlevd uten. Denne sansen for humor er noe som kjennetegner Veronica godt. En tidligere venninne fra Veterinærhøgskolen har fortalt om en episode som sørget for kaffen i halsen på de fleste. Veronica var på denne tiden siktet i drapene, men hadde anket, og fikk dermed leve et normalt liv frem til ny rettsbehandling. Veronica hadde tatt en blodprøve på skolen som en dyrepleier tok ansvar for. Samme dyrepleier klarte å miste prøven. Da hadde Veronica vært raskt på ballen og sagt:
– Slike dyrepleiere skulle man rett og slett tatt livet av.
Veronica lo godt av egen spøk da, men delte ikke latteren med et eneste annet menneske. I ettertid har det blitt en god historie på Veronicas selvironi.
Et liv av tragedier
Det er en rekke hendelser som har satt dype spor i kvinnen som bare er midtveis i livet. Tragediene har kommet på rekke og rad. Allerede i oppveksten var det trange kår og utrygge forhold. Broren ble heroinmisbruker, og Veronica følte seg alene om å ha ambisjoner. Drømmen om barn forsvant i fengselet. Ikke bare ble det vanskelig å gjennomføre, men Veronica fikk i tillegg diagnosen brystkreft. Kreften ble kurert, men kom tilbake på en annen måte. Denne gangen hos moren hennes, rett etter løslatelsen. I 2016 døde moren av lungekreft.
– Min mors historie er tragisk. Under hele min soningsperiode kjørte hun og søsteren min til meg en gang i uken, to timer hver vei for å være hos meg i en time. Hun gledet seg voldsomt til jeg skulle bli fri. Når det endelig skjer, så dør hun.
Det virker ikke lenger som om Veronica er helt tilstede. Hun forteller at dette ennå ikke har gått opp for henne og at hun ofte tenker at hun må huske å ringe moren sin. Nummert ligger fortsatt på mobilen.
Bærer nag til Kristin
Moren og resten av Veronicas familie ble kraftig hengt ut i perioden rundt drapene. Det ble sett på som utrolig at en mor kunne fostre opp to hovedrolleinnehavere i en stor drapssak. Kristin, Veronicas halvsøster, har ikke lenger kontakt med familien. Veronica har i etterkant av drapene lagt mye av skylden for hendelsene over på søsteren. Kristin har selv erkjent at hun var med på å skaffe våpnene i drapssaken, men hevder at hun ikke hadde noe med utførelsen å gjøre.
Veronica blir stille et par sekunder når jeg spør om hun bærer nag til søsteren. Øynene svartner svakt og munnen blir stram. Sekundene fortsetter å gå.
– Ja, jeg bærer på et vis nag til henne.
Kristin har flyttet, fått ny mann og enda et barn. Veronica avfeier det hele med å si at hun får leve sitt liv. Uten kontakt fra henne. Veronica vifter med hånden i luften.
Skjuler fortiden
Nåtidens store lykke er for Veronica hennes to tantebarn, tilhørende hennes yngste søster.
– Er det noe jeg er redd for her i livet så er det at de skal oppleve noe ille, sier hun.
Det eldste tantebarnet har akkurat begynt på skolen, og alvorspraten kan snart umulig unngås. De vet ennå ikke om tantens forhistorie. Kroppen til Veronica strammer seg. At tantebarnets medelever skal komme henne i forkjøpet er en stor bekymring.
– Jeg gruer meg til å ta praten, innrømmer hun.
For henne er det en stor trøst at barn er lite dømmende. De tar det meste på strak arm.
Barna har allerede sett tanten sin på TV, og det er bare snakk om et tidsspørsmål før de skjønner hvorfor. Stundens alvor tar piffen ut av Veronica. Hun holder glasset med Pepsi Max hardt mellom hendene. Hun kjenner at hun trenger en pause nå.
– At noen ser på meg som en drapskvinne er veldig lite hyggelig. Jeg skulle ønske det ikke var sånn. Skal jeg klare å leve, kan jeg ikke tenke på det.
Latteren har forsvunnet helt og blikket er låst i noe langt borte.