Sort belte i nettvett
Mia "datadetektiven" Landsem har slåss mot mobbing, nakenbildespredning på nett, og en mann med machete. Da hjelper det at hun har svart belte i taekwondo.
– Jeg drømte jo om å bli politi før i tiden. Også var jeg nok litt uredd for å dø, eller at jeg ikke brydde meg så veldig mye.
Når Mia løp etter mannen med kniv var det ikke mange tanker i hodet hennes. Hun skal snart fortelle hva det var som skjedde denne kjølige dagen i april. Hendelsen som ville føre til mange søvnløse netter, og behov for angstmedisin.
– Jeg tror den hendelsen uten at jeg er klar over det skulle gå mye mer inn på meg enn jeg hadde trodd, men det har tatt lang tid. Jeg ser liksom rundt meg etter våpen, spesielt i lommene til folk. Eller hvis de går litt ustøtt så tenker jeg at nå knivstikker de noen.
23 år gamle Mia ligger slengt utover den mørke sofaen sin. Hadde det ikke vært for det platinablonde håret og alle tatoveringene hadde den svarte genseren og shortsen gjort det vanskelig å se at noen lå der.
Mia Landsem brukte mye av sin ungdomstid fra barndomsrommet i Trondheim på å spore opp menneskene som delte nakenbilder og hevnporno på nettet. Det hele startet med en venninne i nød som Mia var fast bestemt på å hjelpe. Hun fulgte med på nettsidene hvor bildet til venninnen hadde blitt spredd, og fant raskt ut at å dele andre sine private bilder var en egen kultur på disse sidene.
Hun ble først kjent for arbeidet sitt da hun sporet opp de som sto bak hackingen og spredningen av nakenbildene til håndballstjernen Nora Mørk. I dag har hun gitt ut boken «Trygg på nett», hvor hun gir råd til barn og unge om hvordan å navigere trygt på nett, og hvordan å få hjelp om noe skulle gå feil. Selv mener Mia det er tilfeldigheter som har ført til den datadetektiven som hun refereres til i dag.
– Jeg har alltid hatt et sterkt ønske om å hjelpe. Kanskje fordi jeg selv har vært i en sårbar situasjon.
Barndom fylt med tårer
Stemmen som for litt siden hørtes så bestemt og selvsikker ut blir langsommere og mer forsiktig. Hun retter blikket mot mørket utenfor vinduet før hun forteller om tiden sin på barneskolen i Trondheim.
Husker hun egentlig noe fra barneskolen eller har hun prøvd å fortrenge det? Hun er usikker på mye. Men hun husker den korte veien hun gikk til skolen hvor hun hadde utsikt mot den tette skogen og hoppbakken i Granåsen. Hun pleide å ta følge med venninnene sine i gaten, og den korte distansen som startet med en person ble etter ti minutter en gruppe på fem. Fremme ved skolen forsvant venninnene raskt, og hun ville ikke se mange av dem før neste morgen når de etter foreldrene sitt ønske stelte seg i samme ordning nedover gaten.
Den gode stemningen fra veien mot skolen forsvinner raskt og Mia står alene utenfor klasserommet sitt. Bak henne er knaggen hennes hvor hun for et øyeblikk siden hang fra seg jakken. Tårer renner nedover ansiktet til Mia. Den lille mobberen har dyttet hodet hennes inn i den harde butte knaggen. Noe som ville gjenta seg flere ganger i løpet av tiden til Mia på denne skolen.
– Jeg var et veldig lett offer fordi jeg var så følsom, og gråt hver eneste gang.
Slik Mia husker hadde det hele startet med små kommentarer rundt et mellomrom mellom fortennene. Senere ble det jakken som var feil, og skoene, og håret. Hele Mia var bare feil.
Ensom blant mange
11 år gamle Mia står på jenterommet med den tynne kroppen vendt mot speilet. På bena har hun på seg splitter nye sko. De kule skoene alle de andre barna går med. Og hun har valgt de dyreste hun fant. Hun tar på seg den nye lilla hettegenseren og retter på sideskillen sin.
Mor og far kommer inn og ser på henne, de skjønner ikke hvorfor hun har på seg disse rare klærne. Det skjønner ikke Mia heller. Hun synes hun ser helt grusom ut, men Mia vil så gjerne bli akseptert av de andre barna.
Når hun kommer frem til skolegården ser hun usikkert rundt seg og lurer på om noen legger merke til de nye klærne hennes. Det gjør de. Noen gutter kommer bort til henne for å bemerke dette.
– Du har på deg skoene feil. Skolissene skal ikke være sånn, sier de og ler før de går sin vei.
Lille-og storefri tilbragte hun som oftest på toalettet. Men når lærerne fant ut av det ble hun hevet ut i skolegården. Klumpen i magen når hun sto alene var vond, og til tross for at jentene iblant syntes synd på henne og spurte henne om å bli med på leken ble den ikke noe bedre.
«Tenk om jeg ikke finner noen å være med?»
«Hvem skal jeg stå med?»
«Hvem skal jeg være med?»
«Hvem skal jeg være med i gym-timen?»
Mange tanker surret rundt i hodet til lille Mia, og hun har ikke mange venninner til å trøste seg. Men i 7.klasse fikk hun en ny hobby som hjalp henne med å få utløp for frustrasjonen. Noen få timer i uken tenkte hun ikke på de vonde opplevelsene fra skolen, hun tenkte kun på taekwondo.
Et frø blir en spire
Det er siste året på barneskolen og den tynne men nok så høye jenta står alene ute i skolegården. Det er kaldt og hun er iført en grønn tykk jakke for å holde varmen. Ikke i dag heller skulle hun få være i fred.
– Æsj det er Mia! Grøønnis! Snøørris, roper mobberen.
Jakken hennes var ikke bra nok den heller. Med faste steg kommer han mot Mia. Gutten tar tak og dytter henne over ende. Et hardt støt treffer hodet hennes når det møter bakken.
Det koker i Mia, hun er dritt lei. Ikke bare er hun et helt hode høyere enn mobberen sin, men hun har også begynt å satse på Taekwondoen for fullt.
Hun reiser seg raskt opp, tar tak i den lille mobberen og slenger han i bakken. Hun hever høyre ben og gir han et hardt støt mot ballene. Mia hadde aldri følt noe så befriende før.
– Det var da jeg gikk fra å være jenta som var lei meg til å bli så jævlig forbanna.
Videregående ble bedre. Hun trener to ganger om dagen for landslaget, og satset fullt mot en dag å komme seg til OL.
Mia mener taekwondoen reddet livet hennes. Og hun kan ha rett. Kun tre år senere ville en voksen mann kjenne på kunnskapene hennes innenfor kampsporten.
Slåss mot angsten
Leiligheten til Mia er uvanlig stor for en 23 år gammel kvinne. I det ene hjørnet av stuen står en stor skjerm som brukes til jobben som etisk hacker og på bakken står det flere vaser med blomster som gratulasjon for boken hun ga ut fem dager tidligere.
– Tatoveringene tokk jeg for å dekke meg til så jeg ikke følte meg så naken. Det er jo det med angsten da, at du plutselig kan føle deg så naken midt på gata. Så jeg tokk de mest for den nakenhetsfølelsen, eller at folk skulle synes jeg så litt skumlere ut.
Hun peker på en tatovering. En stor kniv strekker seg over det ene låret.
– Den med kniv handler om knivstikkingen i Trondheim. Det er egentlig den eneste som har en mening, og min aller første på armen hvor det står Taekwondo på koreansk.
Knivdesperado
Det er 2015, og vinterkulden holder fremdeles et godt grep til tross for at det snart skal bli vår. Mia og en venninne ringer panisk nødsentralen. En kompis av dem har sagt han skal ta selvmord midt på torget i Trondheim. Ingen politibiler blir utsendt og jentene på 18 og 19 år ser seg nødt til å ta saken i egne hender.
Midt på torget står den 25 år gamle mannen med en sekk på ryggen. I hånden holder han en stokk som han frenetisk veiver rundt seg mot forbipasserende. Jentene prøver å roe han ned og klarer til slutt å dra fra han stokken. I en rask bevegelse løfter han sekken frem og ut faller en stor machete.
Mia og mannen kaster seg nå på bakken og havner i et basketak om det farlige våpenet. Etter en dristig dra-kamp klarer hun å sparke macheten vekk. Mia klarer til slutt å få kontroll og har nå både macheten og sekken i hendene sine bak ryggen. Samtidig holder venninnen fast mannen.
Kun et øyeblikk med ro legger seg i luften før han med en rask bevegelse strekker armen sin inn i jakken og drar ut en kniv. Han kommer seg løs fra grepet til venninnen og spurter nå for full fart bortover torget. Mia spurter etter men det er for sent. Han har knivstukket to personer i både hals og skulder. Hun stikker fingrene sine inn i halsen til damen for å stoppe blødningen, men får noen andre raskt til å ta over. Hun må finne ut hvor mannen ble av før han skader flere.
Heldigvis kommer det nå bistand fra politi som har blitt klar over hva som foregår, og Mia peker ut kompisen sin. Jentene blir ført til et kriseteam, men Mia takker nei til videre utredning. Hun er ikke klar over etterdønningene av hendelsen som først ville komme noen år senere.
– Vi slet nok da. Det gjorde jo ikke ting noe bedre, sier Mia og stirrer ut mot noe ingen andre kan se i rommet.
Datadetektiven
Rett etter videregående flytter hun til Oslo. 19 år gamle Mia skal nå legge de vonde minnene fra barndommen igjen i Trondheim. Hun skal starte på Norges idrettshøgskole og har nå blitt både Norges-og nordensmester i taekwondo. Men en dag under treningen skader hun kneet. Mia blir fortalt at det nå må lang rehabilitering til for at benet igjen kan fungere som normalt.
– Jeg trodde livet mitt var over. Det var alt jeg hadde.
Men så snur hele livet hennes seg på hodet når hun en vanlig kveld på pc-en kommer over bildene av Nora Mørk. Mia velger å hjelpe til med å spore opp de som stjal og delte bildene. Etter at Mia kommer i kontakt med henne og får formidlet hva som deles på nett velger Mørk å stå frem i media, og fortelle åpent om hva som har skjedd. En 20 år gammel mann har hacket seg inn på telefonen hennes og stjålet personlige bilder ingen andre skulle se.
Plutselig skjer alt på én gang. Mediehusene vil ha intervjuer, flere forlag vil hun skal gi ut bok, og hun blir bedt om å holde foredrag om nettvett på skoler over hele landet. Hun har ikke lenger tid til skolen. Til slutt bestemmer hun seg for å slutte på idrettshøgskolen. Midt oppi kaoset opplever hun et samlivsbrudd som gjør at hun må finne et nytt sted å bo.
– Jeg måtte anmelde eksen min for vold. Alt var ekstremt jævlig. Jeg vill bare legge meg ned å dø.
Skrik høyt
Etter at hun valgte å hoppe ut av idrettshøgskolen valgte hun å studere IT-sikkerhet etter å ha kommet over en reklameplakat for studiet på en busstasjon.
– Hele livet mitt føles som en stor kontrast med masse tilfeldigheter.
Mia er fornøyd med mange av tilfeldighetene i livet sitt. Hun stortrives i jobben som etisk hacker for selskapet Orange cyberdefense hvor hun prøver å skape ett tryggere digitalt samfunn.
Når hun snakker om fremtiden beskriver hun et ønske om å ta tilbake litt liv. Hun vil betale ned alt av studielån, ta igjen tapt tid med venner og endelig begynne å trene igjen. Mia er stolt over hvor hun er i dag.
– Nå går det veldig fint egentlig. Jeg gir ganske faen i ting. Jeg mener flere damer må tørre å skryte av seg selv, stå opp for seg selv, gjøre ting på egenhånd og skrike høyt. Det er sånn Tusvik og Tønne sier også da; Skrik høyt!