Ung i hjertet

-- Jeg omgås aldri noen som er like gammel som meg, det kunne jeg aldri tenke meg. Når du spør meg om hvordan det er å bli en gammel mann, så kan jeg ikke svare på det, for jeg har ikke blitt gammel, forteller den pensjonerte stjernekokken og trekker på skuldrene. 

Et lite smil brer seg over munnen hans, men det ingenting som tyder på at han spøker. Selv om han har tilbrakt nesten hele livet i Norge, avslører den overdrevne gestikuleringen en ektefødt italiener. Og man må faktisk legge godviljen til for å tro på at Gino Valente, ikledd en hvit, stripete pické-skjorte travende i full fart mellom serveringsbord og kjøkken i sin nye restaurant i Vika, nå har blitt en 78 år gammel mann. Selv om dagene på kjendisgallaer, storslåtte middager og med TV-kameraer på slep over, mener Valente fortsatt at hverdagen som avdanket TV-kokk ikke er så alt for verst.

-- Jeg lever fortsatt livet til det fulle på alle måter. 

Glansdagene

I en travel gate i Vika, mellom minimalistiske interiørbutikker og nyoppussede kontorer, henger skiltet med det italienske etternavnet i store bokstaver: «Valentes». Ser du bort fra resten av omgivelsene, kan italia-følelsen lett komme snikende: Med et rustikke bord og stoler, hvite duker og duften av nystekt pizza er det fort gjort å drømme seg sydover. På veggene glitrer et titalls diplomer og utmerkelser, fremhevet med gullrammer. I det klokken nærmer seg 11, har første skift med italienske servitører ankommet.

«Voooooolare, oh-oh, cantaaaare». «Flyyyyy, åh-åh, syyyyng». Det finnes knapt noe mer klissete, italiensk enn Domenico Modugnos klassiker som runger over høyttalerne i resturanten. På kjøkkenet beveger Gino Valente seg med vante bevegelser mellom koketopper, ovner og kjøleskap, og ser til alt er klart til restauranten som åpner for lunsjgjester om ti minutter. Selv etter årevis på kjøkkenet, er det lite som tyder på at 78-åringen har gått lei enda. 

Det er bare litt over et år siden han åpnet nok en restaurant i Oslo, sammen med sin eldste datter, Marisa Valente. 

-- Jeg kommer klokken seks hver morgen og gjør alt klart for dagen. Hvis det ikke er mye å gjøre blir jeg til klokken fem, men hvis det er mye å gjøre blir jeg hele dagen, forteller Valente.

Han serverer en kopp kaffe. Ved siden av kaffen legger han en liten biscotti.

-- I går var jeg faktisk her til klokken ni, da hadde jeg jobbet i femten timer. 

Jobbturen som ble et liv

Valente ble i ung alder kjent som kokken som tok italiensk mat til Norge, da han som 19-åring ble utlånt til kjøkkenet på Hotel Nobel fra restauranten sin i Sveits. Da han var på reisekontoret i Geneve og skulle kjøpe togbillett til Oslo, så han bilder fra Norge med både samer og reinsdyr. I et fortvilet øyeblikk brukte resten av sparepengene sine på en varm vinterjakke.

-- Jeg tenkte «fy faen, nå skal jeg til nordpolen», forteller Valente mens han rister på hodet.

Han ankom Oslo sentralstasjon i ullfrakk den 16. juni 1962, midt i en hetebølge. Det som han da trodde skulle bli et kort opphold i Norden, viste seg å skulle bli et helt liv.

-- Jeg så med en gang at her er fremtiden for meg, her er det muligheter. Det var ingenting her. Det var bare poteter og saus å få på resturantene.

Glansdager

I dag kan Valente flagge med nærmere to tusen norske TV-opptredener, en rekke kokebøker og åpningen av flere italienske restauranter i Oslo gjennom årene. 

-- Jeg introduserte italiensk mat til dere nordmenn i 1962. Før det visste dere ikke hva basilikum, bladpersille og olivenolje var. Det var jeg som viste det til dere, forteller Valente.

Han himler med øynene og konstaterer oppgitt:

-- Nå skal jo alle ha italiensk mat, sier Valente, og lager gåsetegn med hendene i det han sier «italiensk».  

Valente lever umiddelbart opp til den stolte, italienske stereotypien: Han vet stort sett best, i hvert fall når det kommer til mat. At han ikke er helt fornøyd med at det kryr av andre italienske restauranter i Oslo i dag, er tydelig. 

-- En gang inviterte barna mine meg med på italiensk mat. Etter å ha spist der, sa jeg til dem: «Hvis dette er italiensk mat, da tror jeg ikke at jeg er italiener», forteller han.

Han rister på hodet.

-- Det var noe ordentlig dritt. Pizzaen var som knekkebrød. 

Vin på blå resept

Selv etter et halvt liv med nesen i sausegryta, har ikke Valente blitt matlei. Men det er sjelden han drikker. Etter mange år i resturantbransjen har han sett alkohol i sin verste og beste forkledning.

-- Det hender jeg tar et glass vin til maten, men jeg har aldri smakt brenenvin. Vinmonopolet burde tatt 3000 kr flasken for brennevin. Og hatt vin på blå resept, sier Valente.

Han tar en titt på klokken, og speider ut i resturanten. Det begynner å fylle seg opp med lunsjgjester.

-- Hvordan helsa er? Nei, det gidder jeg ikke tenke på. Når jeg våkner hver morgen, sier jeg: «Takk for nok en dag».

Valente peker opp mot himmelen. Selv om han står der som en solbrun, sprek pensjonist i fullt arbeid i dag, er ikke helsa noe kokken tar for gitt. Dagen etter en historisk konsert i sin resturant, med selveste Frank Sinatra på scenen, fikk Gino hjerteinfarkt. I dag har han en hjerteoperasjon bak seg. 

Jobbe og elske

Etter et begivenhetsrikt liv, med stadig nye spenningstopper, har han også kjent på følelsen av å ligge helt nede. 

-- Jeg har likevel alltid prøvd å tenke på det jeg lærte av min onkel da jeg var 16 år. Han sa at om man jobber hele livet og elsker hele livet, så holder man seg ung, sier Valente. 

Det er imidlertid ikke det eneste rådet han har tatt med seg fra familien sin i Italia. I ung alder opplevde han å miste moren sin. Selv om moren var religiøs, kan han enda huske henne snakke strengt om hva hun synes om mafiaen som gikk i kirken om og om igjen, og trodde de kunne bli tilgitt sine synder gang på gang.

-- Da sa min mor alltid til meg: «Gino, hver gang du gjør noe godt, så kan du glemme det -- så gjør du det igjen. Men når du gjør noe vondt, må du aldri glemme det. Da gjør du det aldri mer». 

Er det noe Valente aldri glemmer, er rasismen som møtte han da han først kom til Norge.

-- Jeg ble ofte kalt degos, eller svarting. Men jeg hadde ikke noe problem med det. Jeg spilte bare med, og sa, «Ja, jeg er en degos», forteller Valente med hevede øyenbryn.

Snakket ikke folk til han, snakket han til dem. Uten filter.

-- Jeg har alltid tullet mye med at nordmenn levde fortsatt som vikinger da italienerne begynte å spise med kniv og gaffel.

Evig ung

Selv om det stadig tikker inn meldinger på telefonen til 78-åringen, forblir lyden på. Et par ganger sukker han likevel irritert mot mobilen, som om han håper at den skal bli stille snart. Valente forteller at han fortsatt blir invitert med på like mange stevnemøter som han blir invitert på matprogrammer på TV. 

-- Jeg blir faktisk kontaktet av unge damer helt ned i 30-årene. Jeg synes det er pussig, for det er på ingen måte alle som vet hvem jeg er. Men folk synes vel jeg er sjarmerende, da, sier han. 

På veggen henger det bilder av TV-kokken sammen med mange kjente fjes fra Norges kulturliv. Han peker på et bilde av Wenche Foss, en god venninne og stamkunde.  

-- Har du alltid likt oppmerksomheten?

-- Nei, jeg vil ikke si at jeg likte den, men det var en del av mitt liv. Jeg fikk kjendiser til Norge, konstaterer han fornøyd mens han retter på skjorten sin.

Utro, italienske menn

Det var likevel ikke noen kjendis som kapret hjerte til Valente. Kjærligheten skulle vise seg å være en ung, norsk jente fra Hønefoss.

-- Den store kjærligheten var Åse. Vi var sammen i tre år før vi giftet oss og fikk Marisa, forteller Valente, mens han nikker mot sin eldste datter, som er travelt opptatt med å servere kunder i restauranten.

-- Åse og jeg vokste fra hverandre etterhvert, og da Marisa var fire år, skilte vi lag. Men vi er bestevenner i dag. Jeg arrangerte bryllupet hennes da hun giftet seg på nytt, forteller han med en alvorlig tone. Så smiler han.

Valente har prøvd å holde barn, familie og kjærlighetsliv privat. Det har ikke alltid vært like enkelt. Han husker enda da et av ukebladene skapte rykter rundt hvem som var moren til datter nummer to.

-- Hvis jeg deler privatlivet mitt, så eier du meg. Det har vært mitt prinsipp. Jeg ville holde barna unna pressen, konstaterer Valente. I dag er alle døtrene voksne, men de vil alltid forbi det viktigste for 78-åringen.

Han mener det er en tankegang som han har tatt med seg fra hjemlandet sitt.

-- Italienske menn er ofte utro, men barna vil alltid være det viktigste uansett.  

Angrer ikke på noe

To skilsmisser og tre døtre senere, sitter han i dag alene i en leilighet i Bærum -- men mener selv at han ikke angrer på noe.  

-- Jeg vil aldri se bak meg til hva jeg har gjort, jeg ser foran meg på hva jeg kan gjøre. Jeg hadde gjort akkurat det samme, selv om jeg har gjort både bra og dårlige ting.

-- Så du har ikke gjort noen ting du ikke ville gjort igjen i dag? 

-- Jeg tror ikke det er så mye, jeg har alltid vært rettferdig. Jeg kastet personalet ut da de stjal fra meg, men jeg lot være å anmelde til politiet, forteller TV-kokken, mens han feier armen over bordet som et uttrykk for at han ikke ønsker å snakke mer om det. 

Fortiden har han lagt bak seg. Valente vil helst ikke ha noe kjæreste, og hadde det ikke vært for barna, skulle han egentlig viet resten av livet sitt på reising.

-- Jeg vil gjerne leve livet og ha min frihet. Jeg ville gjerne solgt alt, tatt med meg alle pengene og flyttet til et fattige land for å ta vare på barn. Et sted hvor jeg kan gjøre noe viktig, forteller han.

Valente reiser seg og vinker til noen som kommer inn i restauranten. Etter å ha drevet restaurant i flere tiår, er listen med stamkunder blitt lang. Og det er kanskje derfor Valente likevel aldri pakker sakene og drar.

-- Norge er hjemme for meg. Italia er ikke hjemme. Når jeg har vært der i to uker, vil jeg tilbake.