"Fra dans til lerret" viser overgangen til noe nytt

På Galleriverkstedet H12 i Hegdehaugsveien i Oslo har kunstnerne Nina Harte og Ruth Fasting utstilt sine malerier siden 30. september. Begge kvinnene er tidligere utdannede dansere, og er nå pensjonert. De kjente begge på behovet for å fortsette å utøve kunst, og utviklingen fra en kunstform til en annen har vært både utfordrende og lærerik for dem.

Fra dansepartnere til kunstkollegaer

De har kjent hverandre helt siden ung voksen alder, da de begge var praktiserende dansere, men splittet så opp og gikk ulike retninger i karrierelivet. Uavhengig av hverandre begynte begge å tegne. I et lokale i Josefines gate der det ble holdt tegnekurs ble de tilfeldig gjenforent. Det var da de bestemte seg for å slå seg sammen og samarbeide om billedkunsten. Etter hvert bestemte de seg for å søke om en plass på Galleriverkstedet, slik at de kunne vise folk sin kunstneriske utvikling.

Utstillingens navn Fra Dans til Lerret spiller nettopp på denne utviklingen, og overgangen fra de ulike kunstneriske feltene. De sparker ned dører, og bryter med båsmentaliteten om at man skal holde seg innenfor ett kunstfelt. Mange vil kanskje ikke anse dans som en kunstform i samme forstand som malerkunsten, og det er en myte de vil avdekke. Dans er en utøvende kunstform der du bruker hele kroppen til å sette sammen bilder på scenen, forklarer Fasting.

— Som koreograf tegner du hele tiden, du tegner med menneskene, sier Harte

Fasting forteller at de har unngått utsettelse som følge av pandemien takket være godt opprettholdt smittevern og planlegging. Begge kjente på nervene rundt å vise frem bildene sine for første gang, og overgangen inn i et nytt og ukjent felt.

— Man føler seg sårbar ved fremvisning av noe nytt man aldri har gjort før, nesten som man kler seg naken, forteller Fasting videre.

— Å abstraktere bildene er en av de største utfordringene som kunstner. Å bevege seg vekk fra det figurative er mye vanskeligere enn folk tror, forteller Harte.

Å abstraktere er noe de har lyst til å ta med seg videre til nye kunstprosjekter.

Det er viktig å ikke stoppe opp når man blir eldre og pensjonerer seg. Harte forteller at hun en stund nølte med det å begynne å male etter kritikk fra sin mor. Det tok henne lang tid, men overgangen fra utøvende bevegelser på en scene til å transformere disse bevegelsene til streker på et ark føltes naturlig for henne.

— Man stopper ikke nødvendigvis opp fordi en yrkeskarriere er over, man kan gå over i noe nytt, sier Fasting

Inspirert av utviklingen

De ville sprenge grenser ved å gjøre noe som ligger utenfor det de pleier å gjøre. De henter inspirasjon i det som allerede bor i dem. Harte har hentet mye av sin inspirasjon fra sin barndom i Irland. Hun forteller at inspirasjonskilden til hennes bilder er det eldgamle og urfolkene. Det som alltid har vært der.

Fasting har satt seg mer inn i mennesker. Merkelige skikkelser og silhuetter som presser seg på. Hun forteller om bildet hennes «Migranter», som i utgangspunktet skulle være langt mer abstrakt, men der ideen tok overhånd og bildet endte opp annerledes enn det tenkte utgangspunktet. Det er nettopp dette som har inspirert mye av utstillingen.

—Den reisen blir slik at bildet lever sitt eget liv, og det er bildet som styrer din tanke, sier Fasting.

Ved å bytte kreativt felt går det utøvende over i en annen, skapende fase. Der en prosess har stoppet opp, begynner en ny prosess, utdyper hun.

Det å være en tradisjonelt sett flink maler er ikke viktig for verken av dem. Å være flink har ikke noe med kunst å gjøre mener Harthe.

— Det er en prosess. En lærerik prosess med ulike steg der man stadig finner ut av nye ting. Det er nettopp denne lærerike reisen som gjør at man kjenner at man lever, sier Fasting.

Ingen av dem har tenkt å slutte, og inspirasjonen for nye verker er det ingen mangel på.