Medienes mange stemmer
Mediebedriftenes Landsforening har lagt fram hvordan de ønsker å gå frem for å øke mangfoldet i mediebransjen – en bransje som sårt trenger det, ifølge et krav stilt av Unge Antirasister til medienorge.
Forrige tirsdag svarte Mediebedriftenes Landsforening (MBL) på kritikk fra Unge Antirasister i et debattinnlegg på journalisten.no. Kritikken rettes mot et mangel av mangfold i mediebedriften, og inkluderer konkrete krav til hvordan mediene burde handle.
MBL sier seg enige i kritikken i sitt motsvar, men legger også fram sine egne initiativ for hvordan best øke mangfoldet. Her peker de på sitt Mentorprogram, et tiltak innført for å «styrke kvinners lederskap og karrieremuligheter i mediebransjen», og vil følge de samme prosedyrene for å oppnå et mer representativt medielandskap. Det første og viktigste steget mener MBL er å hente inn nok data til å kartlegge mangfoldet hos de norske mediehusene.
Kritisk til datainnsamling
Medieforsker og forfatter Elisabeth Eide stiller seg kritisk behovet for å samle inn data. Hun viser til retriever.no, en leverandør av mediearkiv, medieovervåkning, og medieanalyse.
– Tallene er der, vi trenger ikke mer statistikk for å se at det er en jobb som trengs å gjøres, sier Eide.
Hun er enig i at det ikke er nok mangfold i media, og referer blant annet til en undersøkelse av Retriever gjort i 2017. Der ble det funnet ut at selv om andelen innvandrere i Norge økte, holdt mengden representasjon i mediene seg konstant. Helt konkret er kun 2% av kilderepresentasjonen flerkulturell.
– I 2016 var det 55.000 oppslag om islam og muslimer. Det er mer enn Trump, Brexit, og oljeprisen til sammen. Jeg tror ønsket er å gå fra å skrive om til å snakke med, sier Eide.
Mentorveiledning
Mentorprogrammet begynte som et tiltak for å øke kvinnelig representasjon i journalistbransjen, men samtidig er det mange som mener kvotering av etnisk norske kvinner tar plassen fra andre, mer utsatte minoriteter.
Eide selv er også varsom med å støtte MBL sitt Mentorprogram - hun sier hun selv at hun ikke er avvisende til det, men at dette kommer an på hvordan det blir gjennomført. Det mest interessante for Eide blir hvem som får Mentorhjelp, og hva en mentor kan bidra med.
– Det er ikke alle som har like stort behov for en mentor. Er man født og oppvokst i Norge, er det nok ikke like stort behov som for en som har kommet hit i ungdomstiden, sier Eide.
På om det er reelt at etnisk norske kvinner tar plassen fra mer trengende minoriteter, svarer hun at det ikke er noe hun kan utelukke. Hun påpeker også at tidlig norsk kvinnebevegelse ikke var den mest inkluderende, og mange måtte, og fortsatt må, finne seg andre grupper å organisere seg i.
– Problemet er at noen løfter seg selv ut av tausheten, og da er det viktig at noen kan gi plass, sier hun.
Samtidig er det viktig for henne at man er forsiktig i hvordan man skal ordlegge seg i samtaler om minoriteter og representasjon. Hun trekker fram hvordan man bruker ord som å «løfte fram» mange av de «svake» gruppene, noe hun mener gir disse gruppene en begrensende offerrolle.
– Folk er ganske flinke til å løfte opp seg selv. Disse gruppene er ikke svake, ofte lærer de seg å svare tilbake gjennom motgangen. Trusselen er å ikke bli med i et smalt norskt «vi».
Mentorprogrammet begynte som et tiltak for å øke kvinnelig representasjon i journalistbransjen, men samtidig er det mange som mener kvotering av etnisk norske kvinner tar plassen fra andre, mer utsatte minoriteter.
Felles ansvar
Selv om det er mye som mangler i dagens medielandskap, er det fortsatt noen små lysglimt i følge Eide.
– Minoritetskvoteringen har funket de fleste årene. Og det at det at kritikken kommer opp, tyder på et skifte. Jeg er ikke veldig optimistisk, men litt optimistisk, sier Eide.
Hun mener at det at problematikken tas opp er i seg selv et godt tegn, og at dette er en diskusjon det er viktig å ta for alle.
– Det er et kollektivt ansvar, ikke et individuelt ett. Samfunnet har godt av at mange stemmer taler, avslutter hun.