Kalles Europas siste diktatur
Hviterussland har bare vært et selvstendig land i 30 år etter århundrer som en del av andre riker.
Et langstrakt jordet dekket med gule rapsblomster. Veldige skoger flekket med tusener av innsjøer og sumper. Landskapet strekker seg mot den flate horisonten. Det er Hviterussland i dag. Det var Sovjetunionen for 30 år siden. Det var det russiske imperiet før det. Det var det annet rike før det. Det var et annet rike før det igjen. Og enda et før det.
Hviterussland:
Hovedstad: Minsk
Styreform: Republikk
Areal: 207 600 Km2
Innbyggertall: (2021): 9 447 249
Språk: Russisk (offisielt) 70,2%, hviterussisk (offisielt) 23,4%, andre/uspesifisert 6,7%
Valuta: Hviterussiske rubler
Etniske grupper: Hviterussisk (83.7%), russisk (8.3%), polsk (3.1%), ukrainsk (1.7%), andre (2.4%) og uspesifisert (0.9%).
– Vi vil alltid leve i landet vårt, sa den hviterussiske presidenten Aleksandr Lukasjenko i sin tale på seiersdagen 9.mai. Dagen markerer da Tyskland kapitulerte etter andre verdenskrigen, og er en helligdag i Hviterussland.
President Lukasjenko fortsatte:
– Vi vil beskytte dette landet uansett hva.
Diktatur og demonstrasjoner
Hviterussland ble en selvstendig stat for bare 30 år siden, i 1991. Nesten like lenge strekker president Lukasjenko sitt styre seg, da han ble valgt som president bare tre år etter landet fikk sin selvstendighet.
Landet er derfor sterkt formet av president Lukasjenko. Han har fortsatt å stramme grepet om makten, og blitt kritisert for sitt autoritære styre og undertrykkelse av folks rettigheter, derfor har Hviterussland i tiår blitt betegnet som Europas siste diktatur.
I presidentvalget høsten 2020 skal president Lukasjenko angivelig ha vunnet valget med 80 prosent av stemmene, men valget er sterkt kritisert av Organisasjonen for sikkerhet og samarbeid i Europa (OSCE) for valgfusk. Siden valget har den unge nasjonen vært preget av flere demonstrasjoner mot Lukasjenko og hans autoritære styre.
Forsker og Hviterussland-kjenner Arve Hansen tror at det fort kan komme flere massedemonstrasjoner.
– Med den bølgen av undertrykkelse vi nå ser – rettet mot sivilsamfunnet og all form for opposisjon – skal det mye til for at misnøyen forsvinner, sier Hansen.
Demonstrasjonene og politiets harde fremferd mot demonstrantene har satt Hviterussland under stort press, både internt og internasjonalt, samt fra sin nære allierte Russland.
Historisk kasteball
En viktig del av det å forstå Hviterusslands geopolitiske nåtid avhenger av å forstå landets historie, og hvor lite definert landet har vært.
På 800-tallet ble de hviterussiske områdene, inntil da bosatt av slaviske stammer, innlemmet i Kievriket. Som følge av mongolenes innmarsj på 1200-tallet kollapset Kievriket, og de hviterussiske områdene ble en del av Storfyrstedømmet Litauen. I 1385 gikk Litauen i union med Polen, og Det polsk-litauiske samveldet en fullverdig stat i 1569.
De stadig skiftende styresmaktene og mangelen på naturlige grenser, som fjell og store elver, har ført til at hviterussere ikke har blitt definert som en nasjon før i nyere moderne tid.
I tidligere århundrer ble befolkningen i dagens Hviterussland ikke omtalt som en spesifikk etnisk gruppe, men heller rutenere, et begrep som også refererte til ukrainere og andre østslavere. Det nærmeste de kom en samlende faktor var det hviterussiske språket, men språket har blitt marginalisert av styresmaktene.
Russisk hegemoni
Landets grenser skulle snart forandre seg igjen. Fra 1772 begynte Det polsk-litauiske samveldets raske nedgang før det til slutt kollapset og forsvant i 1795. Det var et resultat av det som nå er kjent som Polen-Litauens tre delinger, og medførte at de hviterussiske grensene igjen ble forandret. Området ble en del av det russiske riket, noe som medførte en russifisering av det hviterussiske samfunnet, en avveksling fra den tidligere polifiseringen, prosesser som begge hadde en undertrykkende effekt på den hviterussiske nasjonalfølelsen.
Likevel, ettersom 1800-tallet steg fram, begynte stadig flere nasjonalistebevegelser å spre seg gjennom Europa, og hviterusserne var intet unntak. For første gang i historien uttrykte hviterusserne seg som en nasjon da de i 1863 gjorde opprør og ville forme en egen, hviterussisk stat. Opprøret ble fort slått ned, men det markerte på mange måter begynnelsen av en trend: et hviterussisk ønske om selvstyre, ofte diktert av en russisk overmakt.
Kortvarig selvstendighet
Hviterusserne fortsatte å være en del av det russiske riket fram til første verdenskrig. Som følge av den russiske revolusjonen trakk Russland seg ut av krigen. Etter Brest-Litovsk-avtalen ble de hviterussiske områdene delt mellom Tyskland og Russland.
Hviterussland erklærte seg som en selvstendig republikk i mars 1918, men ble allerede senere samme år kuppet av Moskva-innsatte bolsjeviker. I 1919 opprettet de Den hviterussiske sovjetrepublikk (BSSR) som ved Sovjetunionens opprettelse i 1922 ble utropt til unionsrepublikk med Minsk som hovedstad.
Fram til andre verdenskrig ble Hviterusslands grenser endret ytterligere to ganger, først internt i Sovjetunionen, deretter som en følge av Sovjetunionens annektering av østlige Polen. Det er her vi for første gang ser Hviterusslands nåværende grenser.
Hviterussland led hardt under andre verdenskrig. Det er estimert at om lag en tredjedel av befolkningen ble drept i andre verdenskrig som et resultat av kampene mellom tyske og russiske styrker i områdene. Da krigen var over forble Hviterussland en stat under Sovjetunionen fram til dens oppløsning i 1991.
I skyggen av Russland
– Det er vanskelig å overdrive de historiske, religiøse og kulturelle båndene mellom Hviterussland og Russland, forklarer forsker og Hviterussland-kjenner Arve Hansen.
I 1999 ble relasjonen mellom landene forsterket da de signerte en samarbeidsavtale om å opprette en unionsstat. Seriøse steg for å nå målet har likevel ikke blitt tatt, og forhandlingene pågår ennå.
Selv om planene om en unionsstat går sakte, er Hviterussland svært avhengig av Russland i dag. Olje og gass fra Russland utgjør over halvparten av importen, og de har et tett militært samarbeid.
Det er sannsynlig at forholdet til Russland vil bli enda nærere. Hansen mener Moskva helt klart er interessert i å beholde sin innflytelse over nabolandet, og bruker store ressurser på å holde Lukasjenko ved makten.
– Skulle det hviterussiske regimet kollapse, vil det være vanskelig å forutsi i hvilken retning landet vil dreie, og om det vil forbli Russlands siste europeiske allierte stat eller ikke, sier Hansen.
