Amerikanisten

Da Tove Bjørgaas var barn, visste hun at hun ville opp på en scene, og at hun skulle utforske verden. Utferdstrangen, som hun kaller det, er kanskje en av grunnene til at hun til tross for oppveksten i Svolvær i Lofoten, ikke har særlig mye nordlending i dialekten sin. 

— Jeg var opptatt av å være i opposisjon, jeg var opptatt av å komme meg ut. Det var nok en del av USA-prosjektet, komme meg av gårde så fort som mulig egentlig, sier hun. 

Akkurat det med dialekten, virker hun litt lei av å få spørsmål om. 

— Jeg får alltid det spørsmålet: fornekter du opphavet ditt? Det er lettere å forholde seg til andre land enn Norge. Når du jobber utenriks trenger du ikke å tenke på ... dialekter, sier hun. 

Både scenelyst og reiselyst har hun fått utløp for gjennom sin jobb som USA-korrespondent for NRK i åtte år. Om et par måneder drar hun tilbake til Washington D.C. for å ta fatt på sin tredje periode som korrespondent, men akkurat nå bor hun i et gult rekkehus like utenfor Asker sentrum. 

Ikke en jente-jente

Tove sitter ved et stort trebord på terrassen. I det ene hjørnet står en stor, grå potteplante. Det er den eneste planten der, og det som en gang har vært en lyseblå eller rosa blomst, ser nå ut som om den holder på å gi opp livet etter ukesvis med sommersol.  

— Som du ser, det er relativt kaotisk. Jeg har ikke noe blomsterbed, bare døde planter. Jeg bruker nok altfor mye tid på jobb, også i helgene, og er ikke så glad i å starte hageprosjekter. 

— Du er altså ikke så huslig? 

— Litt sånn rotete, egentlig, ganske rotete, innrømmer hun, og ler litt. 

Tove forklarer at hun vokste opp med to brødre, og konservative foreldre. Oppdragelsen var ganske kjønnsdelt. Hun lærte å lage mat, ikke å kjøre båt. 

— De var opptatt av at middagen skulle være klar når mannen kom fra jobb. Sånn ville jeg ikke være. Jeg var opptatt av å ikke bli sånn jente-jente. Det endte med at jeg drog ut og var opptatt av å realisere meg selv.

Hun startet tidlig på veien til journalistikken. Som barn brukte hun en kasettspiller med mikrofon til å spille inn saker og ting. På ungdomsskolen jobbet hun i en nærradio. Etter et besøk i FNs hovedkontor i New York fristet idéen om en karriere i diplomatiet, men hun endte opp med journalistikkstudier på Høyskolen i Oslo. 

Etter hvert må vi gi etter for den stekende solen, og trekker oss inn til spisebordet i stuen. Tove setter seg ned, men innser raskt at hun har glemt kaffekoppen. Vi finner den på et av bordene på terrassen. 

— Jeg drikker altfor mye kaffe, sier Tove på vei inn terrassedøren.  

En reell selfie 

Bak spisebordet står en liten hvit bokhylle med bøker, de fleste om amerikansk politikk og samfunn.  

Som korrespondent har Tove Bjørgaas opplevd og formidlet at en rekke presidenter har blitt valgt, men den mest spesielle valgkampen er og forblir den fra 2016. 

— Jeg har et bilde jeg kan vise deg, en selfie jeg har som henger på veggen her, sier hun med ett. 

Tove går med raske steg bort fra bordet hvor vi sitter, til en stor oppslagstavle på kjøkkenet. Der har hun hengt flere bilder, tekster og diverse minner, det meste fra USA. Hun plukker med seg et lite, rundt bilde. På bildet er hun iført en blålilla jakke, med et stort podium bak seg. Munnvikene peker nedover, øynene vidåpne, og hun ser temmelig sjokkert ut. 

— Dette er en helt reell selfie som jeg tok av meg selv da jeg stod inne på Hilary Clintons valgvake når de sa det er 90% sjanse for at Trump kommer til å vinne, sier hun. 

Over scenen kan man skimte et glasstak, som skulle sprenges idet Hilary ble annonsert som vinneren. Den usynlige barrieren som hindrer kvinner i å nå toppen, skulle for alvor bli brutt. Men som de fleste vet, var det ikke slik det endte. 

Amerikanisten

Det nære båndet til USA startet da Tove som 16-åring bodde i en liten by i Ohio i ett år som utvekslingsstudent. På spørsmål om hvorfor akkurat USA, forteller hun at hun ikke visste om så mye annet. Hun hadde en tante som drog på utveksling dit, og slik fant hun ut at det var mulig. 

— Det var vel ikke meningen at det skulle bli sånn, det bare ble sånn. 

Tove snakker fort og energisk. Hun legger beina oppå setet til stolen ved siden av seg, og vifter med barbeinte føtter.  

Det første hun gjorde med vertsfamilien da hun landet, var å dra på fast-food kjeden Pizza Hut. Det var det mest eksotiske hun noensinne hadde opplevd. Egentlig hadde hun drømt om å reise til California, men opplevelsene i den lille byen i industristaten Ohio endte opp med å bli skjellsettende.  

— Etter hvert så ble jeg en amerikanist, da. Jeg trivdes så utrolig godt der, det var et lett samfunn å leve i, sier hun. 

Landet hun elsker har endret seg mye siden hun var korrespondent der for første gang i 2006. Da hun drog hjem til Norge 2018, beskrev hun det i sitt siste korrespondentbrev som «å slå opp med kjæresten en vet det er på tide å forlate. Den en er så glad i, men som en ikke helt forstår lenger».

—Jeg syns det er trist å se at amerikanerne ikke forstår hverandre. Det er en veldig mistro, og det har vært den positive energien som jeg alltid har elsket. Det har vært mye mer konflikt, sier hun. 

Likevel ser hun ikke mørkt på USAs fremtid. 

— Man må vel kanskje prøve å se om det blir bedre. Jeg tror det blir bedre med de yngre generasjonene. 

Føttene som lå på stolen ved siden av, treffer plutselig gulvets overflate. Hun retter seg opp, gestikulerer med hendene og snakker energisk. Dette er et av de temaene som opptar henne særlig mye akkurat nå. 

— Jeg holder egentlig på å skrive en bok om unge amerikanere og hvordan de skal forandre landet. Det skjer svære ting med økonomien og arbeidsmarkedet og hvordan folk flytter på seg, og det kommer mye unge politikere inn som er mer radikale. Jeg tror det er en virkelig stor samfunnsforandring. Det syns jeg er veldig spennende, sier hun. 

Foto: Maia Jacobsen

Ikke noen brødskive-fyr

Plutselig ringer det på døren.  

— Lars, venter du på noen nå eller?

Tove roper til sønnen på 11 som befinner seg i andre etasje.

— Ja, roper han tilbake, mens han kommer løpende ned trappen.  

Et ungt fjes med fregner og brunt hår kommer til syne i gangen.  

— Nå skal vi lage mat snart. Hvor mye er klokken egentlig? Jeg må skyndte meg, jeg. Det er jo sånn det er. Jeg skal jobbe litt i kveld, må skrive litt manus til den greien jeg fortsetter med i morgen, sier Tove. 

Den greien hun skal jobbe med, er en podkastserie om 11. september, i anledning 20-årsdagen til angrepet som rystet en hel verden. 

— Jeg er nok en som går all-in, det er kanskje litt negativt også. Det er et halsbrekkende podkastprosjekt, og jeg skal forsøke å fortelle hva som skjedde med 11. september for dem som ikke husker eller opplevde det. Det er altfor stort, men jeg skjønner ikke sånt, sier hun med blikket vendt ned, mens hun ler litt av seg selv og putter det mørke, skulderlange håret bak øret. 

Det er ikke alltid lett å ha familie ved siden av alle de store prosjektene. Som korrespondent må man regne med ukurante arbeidstider, og man må være både lett tilgjengelig og spontan. I tillegg beskriver Tove seg som både tidsoptimist og uorganisert. 

—Det er jo ganske krevende. Jeg har bare ett barn og det er nok en av grunnene til det, for du må være på jobb når de trenger deg. Jeg husker at da vi flyttet igjen sa jeg når vi kommer til Norge skal ikke mamma reise mer, for reise var blitt et slags skjellsord, at jeg plutselig bare måtte dra lørdag morgen. 

Sønnen ble født i USA, men bor nå i Asker med Tove. Han snakker norsk og har tilpasset seg den norske kulturen, men hun beskriver ham som ganske amerikansk i sjel og sinn. 

— Han liker ikke brunost, og skal ha pannekaker til frokost og er ikke noe brødskive-fyr. «Har vi bare brødskiver liksom?» spør han gjerne. Det er rart, jeg tror ikke jeg har skjønt at han alltid kommer til å være amerikaner, forteller Tove. 

I fjor, etter et kortere opphold i USA, måtte hun la sønnen bli igjen hos sin amerikanske pappa i Washington, mens hun selv drog tilbake til Norge. Begge landene stengte grensene sine som følge av koronapandemien. 

— De sa bare nå stenger vi og du får bare fly et par dager til. Da fikk jeg panikk. Jeg visste ikke helt når jeg kunne dra tilbake og hente han. Den usikkerheten, det var akkurat som om hele verden raste sammen. Jeg er ikke så god når jeg ikke vet, når jeg ikke har informasjon. To-tre måneder tok det før jeg drog tilbake og hentet han, forteller hun. 

En ny periode

Klokken er straks halv seks når Lars kommer ned trappen igjen, denne gangen tett fulgt av kompisen som ankom tidligere. 

— Hvor skal du da? Vi må spise middag, sier Tove. 

— Når? Spør Lars.  

— Skal vi spise klokka seks? spør Tove

De to elleve åringene går ut, og det er en halvtime til middagen skal stå på bordet. 

Når Tove fra nyttår skal tilbake til USA for en tredje periode som korrespondent, blir sønnen med. Hun hadde egentlig ikke tenkt å dra tilbake, men kom etter hvert frem til at det var den beste løsningen, kanskje særlig for 11-åringen. 

— Jeg tror kanskje det er bedre for ham å ha begge foreldrene i nærheten når han blir tenåring, sier hun. 

I tillegg kommer Toves kjæreste til å bli med dem. Det er også delvis takket være ham, at de nå reiser tilbake. 

— Det er kanskje litt svulstig, men han jeg har blitt sammen med er på mange måter en klok fyr, sier hun med et lite smil. 

— Han har lyst til å dra, og har sagt at nå blir jeg med deg dit, og så avslutter du det USA-opplegget ditt på en ordentlig måte. Og det er jo litt fint da.

Tove ser ut i rommet og tenker seg om. 

— Også innser man kanskje at.. ja man blir kanskje ikke helt ferdig likevel.