Det grønne barnerommet
For de små kan naturen romme all verdens rikdom.
En lyshåret gutt med grønn sekk går rundt med et stort brett mellom hendene. Han har ansvar for å dele ut eplebiter til turfølget. Tynne skiver frukt med rødt skall går ned på høykant, en svak søtlig lukt kjennes. Når alle er klare legger syklene avgårde, som et syklende 17. mai-tog, fullt av farger og med jubel og latter som ljomer i skogen.
– Jeg fant et gult blad. Mynte viser stolt fram det oransje løvbladet hun holder i votten sin. De andre barna bøyer seg ned for å se.
Lærer om livet ute
Øyne i konstant bevegelse, fra tretopper til maur på bakken. Små hender kaster pinner fra brygga og bruker lange stokker for å styre pinnene tilbake til land. Fra avstand, og fra de voksnes blikk, ser det ut som barnelek, men med nærmere ettersyn er det mer alvorlig. De utforsker.
Saken fortsetter under videoen.
– Hvor er dere? Leif leter etter vennene sine. Med iver i stemmer ber han om hint til hvor de kan være der inne i det grønne rommet. Barna løper på kryss og tvers langs de trange stiene i labyrinten bestående av busker. De gisper litt etter pusten når de løper. Det er nesten så du hører pulsen, det lille barnehjertet som pumper stadig fortere.
– Jeg har lært det av pappa. Det er Sebastian som er ansvarlig for å lage dagens bål, det første bålet for sesongen. Sebastian beveger seg mellom vedsekken og bålplassen. Stabler kubbene møysommelig oppå hverandre. Bevegelsen er ung og gammel på samme tid, som om han hermer etter en erfaren friluftsmann med energien til et barn.
Undring på berget
Etter mye venting er det klart for å steike pølser — og viktigst av alt — spise dem. Mynte og Sebastian sitter på berget og spiser pølse. De ser utover, men hva ser de på? Hva tenker de på? Kanskje ser de på vennene der nede ved bålet, eller vannet som ligger der og skvulper.
Skvulper hemmeligheter bare de kan høre. Minner om sommerens badeturer og løfter om teltturer og båltenning i tenårene. En kassegitar og en pils. Men nå er det nok bare å sitte her på berget. Kjenne den svake vinden i håret. Bare være og ikke vite når dagen kommer, dagen da livet settes inn i en timeplan.