Blåser i forbudet
Den lille plassen nedenfor politihuset på Grønland i Oslo fylles med søt cannabisrøyk. Mannen med jointen i hånden blåser røyken rett mot en politibetjent, men hun fortrekker ikke en mine.
På hjørnet mellom Borggata og Grønlandsleiret i Oslo ligger en fontene uten vann ved en liten park. Mørkegrønne trær med fuktige stammer strekker seg høyt over plassen, og dekker den grå og våte himmelen med bladene sine.
Plassen er tom, men på benker og under trærne har det samlet seg folk. Mennesker som nesten ikke snakker med hverandre, bare forsiktig titter frem og tilbake, forventningsfulle. Som barn som prøver å spionere på julepresangene på lille julaften, dørgende stille så det smerter dem å holde seg i ro. De fleste stirrer mot det tilsynelatende uskyldige, hvite plastikkbordet som er plassert midt på plassen.
Rett bak den lille plassen ligger en svær, grå og nokså stygg bygning med høy port. Foran den står det parkert tre politibiler. Tilhørende de tre patruljebilene er det også tre politifolk. De står bredbente, med armene i kryss og munnbind på, og snakker lavt og monotont til hverandre. De kaster av og til lange, granskende blikk bort på det lille plastikkbordet som ikke har gjort noen verdens ting. Den glisne menneskemengden vokser sakte men sikkert.
I politiets rampelys
Et Facebook-arrangement som inviterte til utdelingen av dop, helt gratis, foran politihuset har lokket alle disse menneskene hit. Arrangøren er AROD - alliansen for rettferdig ruspolitikk. Etter at fire av de norske partiene stemte mot rusreformen tidligere i år har engasjementet for rusdebatten blusset opp på ny.
Rusreformen foreslo avkriminalisering av brukerdoser med narkotiske stoffer. AROD vil belyse det de mener er en problematisk ruspolitikk som strider med menneskerettighetene. Denne grå lørdagen håper de på å gjøre nettopp det gjennom sivil ulydighet.
Snart kommer en mann gående med raske skritt mot plassen. Beige slacks, lyseblå skjorte og en grå tweedjakke, alt ser ut til å være et halvt nummer for stort på den smørblide mannen med mørkt skjegg. Han kaster hodet kort bakover for å hilse tilskuerne som nå ser ut til å reise seg og flokke seg tettere rundt ham. Dette er Roar Mikalsen, ARODS frontfigur. Politifolkene reagerer også nå, og nærmer seg den vennlige mannen som bærer på en gigantisk, sort tursekk. Han stiller seg opp ved det uskyldige plastbordet og lener seg langt på hoften mens han støtter seg på albuen mot plastbordet.
En ung mann, tilsynelatende et av ARODS medlemmer har dratt opp et mobilkamera og dokumenterer Roars minste bevegelse. Roar trives foran kameraet.
Politifolkene står nå rundt plastbordet, og trenger seg vei gjennom mengden av fotografer og journalister og Roar kvikner snart til. Ryggraden rettes snart opp og hendene foldes ned foran ham, i det han trer et par skritt vekk fra plastbordet. Smørblidheten blekner litt og musklene i Roars ansikt slapper av der han legger hodet på skakke og spisser ører.
– Vi kommer til å være her hele tiden og følge med, sier den ene politimannen.
Han har på sorte hansker, den ene viftende og forklarende i lufta mens han prater, og den andre spent fast i beltet i et jerngrep. Han står enda mer bredbent enn tidligere. Kanskje er hånden på beltet for å understreke maktposisjonen og autoriteten han har, kanskje beltet er i ferd med å skli av? Politimannens øyne er festet på Roar, og ser dobbelt så fokuserte ut der de er den eneste delen av ansiktet hans som synes i en liten sprekk mellom munnbindet og politicapsen. Roar ser nesten enda mer avslappet ut enn tidligere. Det ser ut til å smitte over til politimannen, mens han forklarer at de vil holde seg i bakgrunnen å følge med inntil noe ulovlig blir tatt frem. Da vil de gripe inn. Roar nikker langsomt og optimistisk og svarer at dette har han full forståelse for. Politimannen ser så fornøyd ut som en mann med uten munn eller nese kan, og drister seg til og med til et kort:
– Kjempefint, før han snur seg, og lar Roar styre neste akt.
Vagt lovverk
Roar dykker ned i den sorte sekken og trekker opp to tunge stabler med bøker, som han bestemt, men lett smeller ned på plastbordet der han bygger to små skyskrapere med dem. Han trekker også frem bunker med flyers og slår dem mot bordet for å samle kanten så de ligger rett og perfekt. Han stopper litt opp og betrakter bordet.
Til slutt dykker han ned i sekken på nytt og henter opp noe litt mindre. Det klirrer litt i glass i det han trekker hånden ut av sekken. Han åpner den lukkede hånden og setter to små glassfigurer på hver sin lille bokskyskraper. Det er to små griser, runde og blanke og hver med et sett vinger, foldet ut som om de er klare til å lette fra de bokskyskraperne der Roar plasserte dem. Men griser kan ikke fly, noe Roar vet godt, og hvert fall ikke om de er laget av glass. Men det er lov å utfordre fysikkens lover. Og straffelover for den saks skyld.
Roars plan er å bryte loven på åpen gate foran politiet, bli arrestert, og få en rettsak reist for domstolene. Politiet følger med på god avstand, mens Roar forklarer dagens program.
– I første rekke vil det være spørsmål rundt dette som jeg kan svare på hvis jeg vil det, og så vil vi sette frem litt varer og ta det derfra.
Smil brer seg over ansiktene i folkemengden, det er tydelig at de gleder seg til varene kommer på bordet. Det stilles imidlertid ingen spørsmål, og Roar blir stående i en klam stillhet, mens publikum stirrer like tilbake på ham.
– Veldig hyggelig at så mange har kunnet komme i dag, veldig hyggelig.
Det var som om folkemengden kun trengte Roars bekreftelse, for nå kommer spørsmålene som perler på en snor, og Roar forklarer med vanskelige og prestisjetunge jussord hvorfor og hvordan denne sivile ulydighetsaksjonen kan bidra til en mer rettferdig ruspolitikk.
Paragraf 89 i Grunnloven har en ganske upresis ordlyd, og det åpner for at tolkningen av paragrafen kan gi AROD mulighet til å få domstolene til å teste lovverket. Tolkninger av denne paragrafen pålegger domstolene plikt til å sjekke om lovverket bryter med menneskerettighetene, noe AROD absolutt mener straffeloven for bruk av narkotiske stoffer gjør. Gjennom tiltalen de vil få av denne sivile ulydighetsaksjonen, håper de på å gjøre domstolene oppmerksomme på det de mener er en urettferdig og menneskerettsstridig ruspolitikk.
Nok til å bryte isen
Roar Mikalsen bøyer seg ned til sekken atter en gang og drar hemmelighetsfullt frem krøllete, brune papirposer som han fikler litt med, før han stapper dem ned i en annen lomme på sekken. Det klirrer i glass der nede og snart drar han frem små krukker. Slike de fleste nordmenn har müsli eller hjemmelaget syltetøy i, men det er ikke rørte jordbær og kornblanding i disse.
Den ene krukken likner en liten blomstervase, og oppi den står det en fyldig, brunlig bukett med jointer. Pent sammenkrøllet på toppen. Klare til å tennes på. I et gammelt syltetøyglass ligger det små, inntørkede, brune sopper.
I det tredje glasset, forseglet med patentlokk, så ikke så mye som et ørlite duftmolekyl skal unnslippe, ligger det grønnbrune klumper. Det ser ut som om noen har plukket opp puddingene med avkappet gress som ligger igjen på en nyklipt plen, tørket dem, og lagt dem i en pen, ren krukke med patentlokk fra Ikea. Til slutt kommer en knallgrønn, tynn men ganske høy plante opp av sekken. Den står i en potte vevet i lyst strå. Syv tynne, grønne blader med ru tagger langs hvert blad strekker seg ut, nesten liknende en liten hånd, på hver avgreining langs stilken. Ulovlighetene er på bordet, men politiet rikker seg ikke, selv om de har sett akkurat hva som er satt frem.
– Hva synes du om utvalget her i dag Roar, spør medlemmet.
Han dokumenterer fremdeles begivenheten på mobilkameraet sitt.
– Nei, det er rimelig tradisjonelt vil jeg si, svarer Roar Mikalsen mens han gliser så rader med perlehvite tenner kommer til syne under den mørke barten.
Roar utdyper at de forseggjorte krukkene på bordet skal være nok til å aktivere prøvelsesretten, da det er over de foreslåtte dosene rusreformen prøvde å avkriminalisere.
Den første gnisten
Publikum og fotografene, politiet og Roar og til og med trærne og fontenen uten vann ser ut til å holde pusten. Det er så stille. Det virker ikke som om politiet interesserer seg i ulovlighetene som nå står på utstilling, merkelig nok.
– Har du intensjoner om å dele ut dette som er på bordet, spør ARODS kameramann.
Roar holder like godt øye med politiet som de gjør med ham. Når han prater videre er artikulasjonen hans litt overtydelig, som om han prøver å tvinge ut en reaksjon fra dem.
– Jeg regner med at politiet etter hvert vil stanse dette, de har vært klar over hele veien hva jeg vil gjøre, og nå er vi på det stadiet hvor politiet må avgjøre om de vil stanse dette eller om de vil ta med seg noen kjøpere i fremstillingen også.
Alle venter spent på politiets reaksjon, mens Roar oppfordrer noen til å ta det første skrittet. Han byr folkemengden på buketten med syv jointer fra vasen.
Politiets halser blir enda lengre der de strekker seg mer for å prøve å skimte det som foregår rundt plastbordet.
Plutselig bryter en kraftig, men avslappet nordlending den dørgende stillheten.
– Æ kan gjør det!
En skikkelse med langt grått hår, solbriller, skjeggete ansikt og afghanerpels, som tatt rett ut Ambjørnsen «Den siste revejakta», trer frem fra mengden og tar imot en av de omhyggelig rullede, brune jointene. Denne mannen er Yngve Johanssen.
– Men du kan bare kalle meg for han Onkel Yngve.
Stemningen i folkemengden stiger litt, men politiet står like urørlig som alltid. I det Onkel Yngve fikler en grønn lighter ut av lommen sin og slår gnist antennes det hele. Politiet reagerer like lynraskt og stille som en dopselger, og går lydløst med raske skritt mot plastbordet. Flammen fra lighteren føres sakte mot jointen som sitter godt mellom leppene til Yngve. Papiret tar så smått fyr, men han holder flammen over tuppen litt lenger.
Konstablene nærmer seg mer og mer. Politimannen fra tidligere har fremdeles den sorte, hanskekledde hånden sin godt fastspent på beltet. Jointen til Yngve har tatt ordentlig fyr. Han puffer et par ganger, og oransje glør lyser opp tuppen. Lighteren forsvinner ned i lomma på den semskete pelsjakken, og hånden griper fatt i jointen, mellom peke- og langfinger, og Yngve puster ut den første skyen. Luften fylles av søtlig røyk, og hele publikum og senere også politiet får seg et par passive trekk av denne ulovlige skyen som nå ligger tett og omfavnende nedenfor politihuset.
Politiet har kommet helt bort nå, men Onkel Yngve ser ikke ut til å føle seg særlig kriminell.
Pågrepet
Politibetjentene har begynt å samle opp varene. Politidamen og den ene politimannen stabler krukker i de hanskekledde hendene sine, men rikker seg ikke fra plastbordet. Politimannen med hånda fastspent på beltet har nå løsnet den og prater med Roar. Han forklarer at nå som situasjonen har eskalert er de nødt til å gripe inn. Lovbruddet er begått, og Roar er tiltalt for salg av narkotiske stoffer akkurat slik han ville. Politimannen tar til slutt med seg en svært samarbeidsvillig Roar Mikalsen som holder armene på ryggen med håndleddene klistret sammen. Det er litt uvisst om han faktisk er satt i håndjern, eller om de holdes der symbolsk, da de lange jakkeermene dekker håndleddene.
Yngve har ikke rikket seg. Det er uvisst hvor han ser hen bak de mørke brillene, men kanskje han har blikkontakt med politidamen som nå står helt inntil plastikkbordet med en krukke i den ene hånden, og den knallgrønne cannabisplanten i den andre, og stirrer på Yngve. Kameraene klikker, og fotografene trenger seg på Yngve. Han tar et par gode trekk til, og blåser røyken mot den strenge politidamen med munnbindet. Ingen reaksjon. Hun følger til slutt med sine to kollegaer bak varebilen. Yngve snur seg og sender jointen bakover i folkemengden.
Onkel Yngve har vært engasjert i rusdebatten så lenge han kan huske.
– Poenget med det her var jo å vise at de… eh…
Yngve stopper opp. Litt fjern, som om han glemte hva han holdte på å si, leter han etter fortsettelsen på setningen:
– … etablerer og vedlikeholder den kognitive dissonansen sin maktmisbruk, slik de alltid har gjort. Så det var jo bare å fyre opp, sier han.
Han setter en sigarett til leppene, tilsynelatende bare fylt med tobakk.
– Æ skjønne ikkje koffor æ ska straffes for å røyke en joint, jeg burde få et diplom, og takk fra han statsministeren.
En fri mann?
Noen av tilskuerne har falt fra, andre nykommere som tilfeldigvis har passert gatehjørnet har sluttet seg til publikumet. Noen har flokket seg rundt plastikkbordet og blar i bøker og brosjyrer. Fotografene har fått streng beskjed av politiet om at de ikke får stå for tett på bilen der avhøret av Roar Mikalsen forgår på baksiden. De står akkurat så nærme som de kan og knipser bilder av en rolig Roar, fremdeles med hendene på ryggen som entusiastisk svarer på politiets spørsmål og forklarer sin agenda.
Etter nærmere et kvarter og enda flere frafalte publikummere kommer han gående tilbake mot plastbordet. Den ene politimannen kommer gående bak ham. Ganske langt bak ham. Armene er ikke lenger klistret på den nå ekstra rake ryggen, der han stolt spaserer tilbake, og smiler til fotografene. Roar er strålende fornøyd med politiets reaksjoner, og hvor rolig situasjonen holdt seg fra start til slutt.
– Det er jo litt tegn til tiden vi lever i, at man begynner å forstå at det er en blindsone her. I den grad vi får belyst denne blindsonen så vil disse trollene sprekke.
Politiet går med Roar tilbake til plastbordet og ber om å få se i den store, svarte sekken hans. Roar åpner villig hver eneste lomme, drar frem de krøllete papirposene fra i stad, bare for å vise at de ikke inneholder noe verdens ting. Hver eneste lomme på sekken er tom, glidelåsene skjuler ikke noe. For å understreke snur han hele sekken på hodet og rister unødvendig lenge, uten at noe faller ut. Politimannen virker nesten litt brydd for å be ham vrenge hele sekken, men Roar betrygger ham med å fortelle at han bare vil politiet skal gjøre jobben sin. De takker for samarbeidsviljen før de snur og går mot bilen. Roar er en fri mann for resten av lørdagen, og helt frem til saken behandles videre.
Trekk for rusreformen
Onkel Yngve har nå tatt turen bort til plastbordet der Roar står og lener seg på hoften. Yngve takker Roar for initiativet, og han er ikke den enste. I politiets manglende tilstedeværelse tør flere av publikummerne å komme opp til Roar, ta ham i hånda og utrykke sin fascinasjon. Roar takker også Onkel Yngve tilbake, og forteller at han verdsetter Yngves mot til å være den første ut.
Etter en stund er plassen nesten helt tom. Det er kun Roar som pakker ned mens han prater med pressen, og Onkel Yngve som prater med en kjær medrøyker der de har satt seg ved fontenen. Yngve har åpna en pils, og fra tid til annen tar han slurker av den. De siste dampskyene med hasjrøyk har forduftet fra plassen, men det har trolig ikke diskusjonen om rusreformen.