Det ikke så enkle livet på landet
Det er ikke lett å være bonde, noe Einar Kristen Aas har fått erfare gjennom et liv på landet. Han har bedt sine egne sønner om å holde seg langt unna landbruket.
Stillhet kan virke som et fjernt konsept på Skallerød gård på Jeløy. Det durer fra vedmaskiner, slamrer av snekkerarbeid og rumler fra forbigående gaffeltrucker. Gårdsplassen minner om en tenåringsgutts soverom. Det står bur til veden her og der, tømmer til et uferdig prosjekt, og ved hundegården står det en gammel, rusten Mercedes campingbil som sikkert ikke har sett veien siden Bondevik-regjeringa.
På toppen av haugen står det et hvitt gårdshus. Døra inn til huset er som en portal inn til fortiden. Veggene er tapetsert i forskjellige farger og mønster, og det meste av møbler ser ut til å være arvegods. Ingenting er slitt eller falmet, men kanskje en smule gammeldags. Som et godt ivaretatt stykke av norsk landbrukshistorie.
– Vil du ha kaffe? Jeg har sånn vietnamesisk type fra Nescafé, roper Einar Kristen Aas fra kjøkkenet.
– Jeg har blitt ganske glad i sånn vietnamesisk kaffe, sier han idet han runder hjørnet og slenger en håndfull med avlange pulverkaffeposer på bordet.
Han tar frem to kopper, fyller begge med kokt vann og river opp et par av posene. Innholdet som renner ut, ser mer ut som sukker enn kaffe. Hadde hockeypulver med sjokoladesmak eksistert, ville det sikkert sett sånn ut. Einar rører i koppen, grer seg litt i det lange gråe skjegget. Et produkt av sin frisørboikott, som han liker å fortelle gud og hvermann.
Det er ikke tilfeldig at Einar har vietnamesisk pulverkaffe liggende. Han har flere arbeidere her som er derfra. Litt færre nå enn han skulle ønske på grunn av karanteneregler, noe som Einar er lite fornøyd med. I hans øyne så slapp frisørene unna mye lettere enn bøndene, derfor boikotten.
Høvding Einar
Einar er ikke redd for å si det han mener. I Einars ord så ble grunnloven opprettet i 1814 på Eidsvoll, og lagt til grunne i 2021 av Solberg-regjeringa. Han sier det hele med et lurt smil, så det er muligens en smule ironi i utsagnet hans. Det er langt ifra første gang Einar har tatt et tydelig standpunkt. Det startet han tidlig med.
Som barn lekte han mye cowboy og indianer med vennene sine i skogen. Einar nevner ikke om han foretrakk å være cowboy eller indianer, men han ville passet godt som indianer. En mann med kjærlighet for naturen, og en vilje til å kjempe mot bøller. Noe som fikk han innlosjert regelmessig på rektors kontor.
– Vi var jo litt uttafor vi som kom fra nord-øya. Jeg passa ikke inn da, så det ble mye slåssing på skolen. Jeg var ikke noe særlig stemt for å bli mobba, så da tok jeg igjen. Det slutta ikke før på ungdomskolen, før jeg begynte å gå med kniv. Jeg brukte den én gang og det holdt det.
En ekstrem vilje til å kjempe mot bøller, tydeligvis.
– Nei, nei. Jeg tok med meg en lommekniv på skolen og rispa opp jakka til en type da. Et snitt i skinnjakka, kan du si.
De kalte han Tønna. Einar var en liten plugg, som han forklarer det selv.
– Du blir jo lei av det til slutt.
Einar har tydeligvis vokst av seg tønnabegrepet. Han er en høy, og relativt slank mann for sin alder. Selv om han kan minne litt om julenissen med det lange skjegget - hvis han hadde byttet ut arbeidsklærne med en rød dress. Men arbeidsklærne kommer sjelden av.
– Jeg jobber jo en del. Må jo det for å beholde tak over huet, få inn kronene og holde folk i farta.
Og fart er det. Klokka er passert middagstid, men utenfor vinduet flyr fortsatt arbeiderne fram og tilbake med løkpaller som skal til tørk. Fra utsiden ser det ut som alt går på skinner. Gården er omringet av grønne åkere og sesongarbeiderne er her for å høste årets avlinger. Men det er mange utfordringer, selv for en storbonde som leverer til Norges største frukt- og grøntdistributør.
– Vi er jo en så liten marginal del av arbeidslivet i Norge, men det er mange rundt oss som tjener penger på oss. Så jeg syns vi blir for lite verdsatt, rett og slett. Vi må også forholde oss til så mange forskjellige etater i tillegg, og det er jo til å bli sliten av alene, sier Einar.
En kan jo tenke seg hvor glad en type som Einar er i å hoppe gjennom byråkratiske ringer, og de siste par sesongene har han måttet håndtere pandemien i tillegg. Sesongarbeiderne er som nevnt i mindretall. Og når det er mindre folk, blir det enda mer arbeid på resten. Einar kunne heller tenkt seg å jobbe litt mindre.
– I hvert fall jobbe mindre og tjent mer penger. Det hadde vært en grei kombo, ler han.
Han ser ned på kaffekoppen sin et par sekunder før han fortsetter.
– Men, dette visste jeg når jeg gikk landbruksskolen, ikke sant, at landbruket ikke er noen gullgruve. Så da må du være den fem prosenten som gjør det best da. Så da må du kjempe for å komme deg dit, ikke sant?
Livet på landet er ikke så enkelt som noen skal ha det til.
– Jeg vet ikke hva som er enkelt med å være bonde jeg. Jeg har ikke funnet ut av det ennå hvert fall.
– Hva var det som fikk deg til å gå inn i landbruket selv om du visste at..
Før hele spørsmålet rekker å bli stilt svarer Einar kjapt.
– Nei det, det var jo arvelig belasta, da.
Generasjonsgården
Einar og kona Heidi er tredje generasjon av Aas-familien som drifter Skallerød gård. Einar som er født i 1957, vokste opp på gården sammen med mor og far, en yngre søster, besteforeldre, og onkel og tante. Som gårdsgutt ble han tidlig introdusert til fysisk arbeid. Einar mimrer om når han og bestefaren var ute i åkeren for å plukke stein – med hest og kjerre. Hardt arbeid er ofte arvelig.
– Mor og far jobba ikke noe mindre enn meg. Det er helt sikkert, sier Einar med et flir.
Noe stort mer har ikke Einar å si om foreldrene. Når Einar skal beskrive sin mor gjør han noe han ofte gjør, svarer veldig teknisk. Han begynner med å nærmest ramse opp morens CV, framfor å si noe særlig om hvordan hun var som person.
– Vil du si hun var streng, eller snill, eller noe annet?
Einar trekker pusten ettertenksomt, gnir seg litt på underleppa og ser ned på de resterende kaffeposene på bordet.
– Pff, ja, vel, sånn passe. Men, nei da, det var vel ikke noe problem det. Frihet under ansvar hadde mye å si. Du visste om du gjorde noe gæli, for å si det sånn.
I den siste setningen blir sagt, kommer en liten snøftelatter og et skjevt smil former seg i skjegget. Måten Einar reagerer på får det ikke til å virke som om mors vrede var mer enn verbal.
– Nei da. Far, han var mere håndfast, sånn sett. Men, den generasjonen var jo det. Der var det litt mer strengt. Men nå hadde ikke han det store ordforrådet heller.
Det er vel neppe overraskende at en som ble født i 1957 vokste opp i et mer konservativt miljø enn dagens barn. Hjemmet var preget av gammeldagse kjønnsroller hvor mannfolka jobba ute, mens kvinnfolka tok seg av hjemmet – i tillegg til å jobbe ute.
Det er uvanlig at Einar blir ordknapp om noe. Han elsker som regel å dra i gang en samtale om alt og ingenting, men i prat om foreldrene kan han virke litt distansert.
– Nei, det var sånn at jeg stort sett kjørte mitt eget løp, men jeg lærte mye av dem. De la jo aldri noe skikkelig press på meg om at jeg skulle drifte gården, eller noen ting. Jeg kom inn på flyskolen og valgte etter hvert å hoppe av, og de sa nå ikke noe til det da. De hadde sikkert sine håp vet du, men jeg er ganske glad for at jeg ikke havna opp som sånn trailersjåfør i lufta.
Men bonde ble han, og ironisk nok har han også delvis havnet opp som trailersjåfør på bakken. I 2017 sluttet gården å gi avkastning, og for å kunne ta ut lønn begynte Einar med å selge ved til lokalområdet, som han leverer personlig. Det er nesten utenkelig at en så stor gård ikke får det til å gå rundt. Alt av penger som kommer inn fra gården, går tilbake inn i driften. Det er som Einar sier:
– Landbruket er ikke noen gullgruve. Lange dager, lite penger og mye ansvar.
Over skog og hei
En slik livsstil gir lite plass til annet enn arbeid. Men en kan da umulig bare være opptatt av jobb? Hva med hobbyer, lidenskaper? Joda, det finnes en ting Einar kan beskrive som en lidenskap, og det er hundekjøring. Det hele startet med en skuddredd vorstehhund på seks måneder.
– Det var jo julegateåpning med ballonger, ikke sant – så slo han labben i en ballong på kjøkkengulvet her. Så sprengte han alle dørene og la seg under senga mi oppe. Han ble jo livredd, humrer Einar.
– Å få han ut av den psykosen var jo ikke mulig, så da ble det trekk i stedet for jakt.
Før han får fortsette, klinger det fra ringeklokka. Ringeklokke i gammel forstand, da det faktisk bare er en bjelle som henger utenfor døra. Der står en av ukrainerne som jobber på gården og lurer på noe. Det er vanskelig å høre akkurat hva de sier, men det sies på gebrokkent engelsk med norsk og øst-europeisk klang. Noe skal pakkes, sikkert løk.
– Halv seks er klokka, ja. Syns han må gjøre seg ferdig vel.
Einar trasker tilbake til kjøkkenstua og setter seg ned ved bordet igjen. Han begynner å prate om løk. Det er viktig å avbryte ham innimellom, eller så kan han bli sittende og snakke ut i det uendelige.
– Vi snakket om vorstehhunden din.
– Ja! Han Peik ja, han var gutten sin.
Einar var 15 da han fikk Peik, og gjennom tida så utviklet hundekjøringa seg fra hobby til lidenskap. Det var også gjennom kjøringa han møtte kona si, Heidi. De var begge medlemmer av den lokale trekklubben, og de var på tur til Hove leir for å delta på huskysamling. Einar hadde sett henne før i klubben med brødrene sine, men det var først her de skulle bli sammen.
– Etter samlinga, var det dansing på diskoteket og fart og fest da vet du. Da klaffa det, ler Einar med et bredt, men likevel beskjedent smil.
– Hu var den peneste jenta der. Hadde sansen for hu.
En skulle ikke tro det, men Einar har flere år med dansetimer bak seg. Latinsk og klassisk, ifølge han selv. Da var vel diskoteket ingen dum idé.
Femspannet
Det var viktig for Einar å ha noen han kunne dele hobbyen med. Ukedagene gikk til trening, og helgene gikk til løp. Den resterende tida ble fylt med jobb. Det ble barn etter hvert, og mellom 1982 og 1997 fikk de tre sønner. På veggen henger det flere bilder fra hundekjøretida. De fleste er av Einar, men nederst til høyre er det et bilde av de to eldste sønnene.
– Thomas har jo vokst opp på kjelken. Der ser du Andreas sitter på kjelken foran, og Thomas står bak, sier Einar og peker mot bildeveggen.
Men det henger ingen bilder av Heidi der.
– Heidi har jo kjørt et par løp, men etter at vi fikk Thomas så ble hu så forsiktig. Så da ble det slutt på å kjøre sjøl.
Om det er en hel eller halvsannhet er usikkert. Det var tross alt Heidi som hovedsakelig tok av seg ungene, og bikkjene.
Neste generasjon
Men det er tydelig at familie er viktig for Einar.
– Det er alfa og omega det. Du er nødt til å ha en partner syns jeg. Jeg ser ikke for meg å klare meg aleine, men det kan jo være det skjer.
Han lener seg tilbake i stolen, krysser arma og smatter litt med tennene før han fortsetter.
– Nei, du må holde på fruen gitt. Jepp. Der flyr det en kålmøll. Nei, nå sporer jeg helt av!
Det er ikke ofte han innser det selv, men denne gangen greier han å dra inn tøylene på egenhånd. Han fortsetter videre om sine tre sønner.
– Vi har jo heldigvis klart å få dem til å bli tre selvstendige gutter, syns jeg. Det har jo ikke vært så mye puter under arma, de har jo måttet jobbe for det dem vil.
Ikke veldig ulikt en annen bondesønn. Einar drar litt på ordene.
– Det er vel alltid litt tøffere start på førstemann enn de andre tenker jeg, men de klarer seg selv. Og så har jeg sikkert vært veldig dårlig på å heie dem fram, å backe dem opp. Der kunne jeg sikkert gjort mye mer. Du har jo hatt mye ambisjoner sjøl da. Så da kan du si at ambisjoner på deres vegne har jeg vært litt forsiktig med, men de kunne sikkert hatt litt mer av det. Fått skyve dem litt mer fram. Så her har det vært mer prøve og feile. De har fått en del mer frihet som sikkert ikke andre unger har fått.
Einar livner litt til når han prater om forholdet til sønnene i dag.
– Jeg synes det er rimelig godt da! De syns sikkert at jeg har stressa og jobba for mye. Det tviler jeg ikke på. Vi kunne sikkert hatt mer familietid, men når tre gutter reiser på snøhuletur så er det ikke noe vits å be med meg vet du. Jeg har jo nok program, ler Einar.
For det råder ingen tvil om at jobben har gått ut over familielivet.
– Ja. Det er ikke noe spørsmål om annet. Så det blir Heidi da som sitter igjen med alt hjemmearbeidet og husstellet. Jeg dreit jo meg ut når jeg spurte om oppvaskmaskina står i kjelleren, og den står jo selvfølgelig ikke der. Så det er en fast historie da.
Plikten kaller
Det ringer i telefonen. Eller, ringer er vel å grovt underdrive det. Mer som en telefon kjørt gjennom forsvarets sireneanlegg. Høyt nok for at Einar skal høre det gjennom høreapparatet. Han tar samtalen og nærmest roper inn i røret:
– Ja, Einar Kristen!
Nok en vedbestilling som skal noteres ned i boka. Einar har nok program. De fleste av oss pensjonerer seg i hans alder, en voksen mann på 64 år. Men det er lite som tyder på at han kommer til å sakke ned noe merkverdig i framtiden.
– Jeg har jo tenkt å jobbe til jeg blir nitti! Pensjonisttilværelsen i landbruket, det finnes ikke. Da måtte du drilla junior inn i drifta så du kunne trappa ned litt. Men jeg har jo sagt at de skal finne på noe anna å gjøre, så jeg kan jo bare skylde på meg selv.
