Fra åker til park
Usedvanlig mange mennesker strømmer gjennom Botanisk hage denne grå søndagen. I dag har nemlig Bondens marked slått leir her, og dette tiltrekker seg besøkende av alle slag.
Tynne plastfilmer blir forsiktig fjernet fra smaragdgrønne esker av plast. Varene som befinner seg oppi plasseres pent på tøykledde bord. Et ugjennomtrengelig skylag henger som et teppe over Oslo, men tidlig på morgenkvisten transformeres et ellers grått og asfaltert område i Botanisk hage om til en fargerik markedsplass.
For første gang på to år har Bondens marked rigget seg til i parken, og en knapp time før åpningstid fylles de ulike salgsbodene opp med alt fra glødende oransje gresskar til koboltblå såpestykker.
Høsten har meldt sin kjølige ankomst, men dette setter ikke en stopper for Oslos turgåere.
Det knaser i grusen i det de første menneskene trer inn på markedet. Flere av dem har trolig bare gått en tur i parken og tilfeldigvis lagt merke til Bondens marked-skiltet. Det stopper ikke produsentene fra å smile imøtekommende til de potensielle kundene og lommebøkene deres.
Hadde markedet befunnet seg i Tyrkia hadde kundene trolig allerede blitt overfalt av selgerne og ført bort til enhver bod med løfter om «special price today only for you». Men slik er det ikke på dette markedet. Her står bøndene stille bak bodene sine og smiler bredt. Men ikke for bredt heller, det kan også bli litt vel mye.
Litt etter litt strømmer flere kunder på, og den beskjedne høfligheten er ikke fullt så beskjeden lenger. Samtalene flyter, varer fraktes fra disken til kunden og smaksprøver deles ut i hytt og pine.
– Noen som vil smake på ørret?, roper en hes stemme.
Kanskje kan det minne litt om Tyrkia likevel.
Respekt for bonden
I en stor bod like ved inngangen står det en bonde iført leopardmønstrede briller og en lang, brun kåpe med en iøynefallende krage i svart fuskepels. Dette er Anne Karin Bøhn, hun jobber som styreleder i Bondens marked Oslo.
Bondens marked ble etablert i Norge i 2003. Premisset for markedet er at kunden får kjøpt varer direkte fra bonden, noe som har gitt økende populæritet.
Det skyldes i stor grad det voksende engasjementet for klima og miljø, samt et ønske om å vite hva man putter i kroppen. Anne Karin tror dog det er én til viktig faktor som spiller inn i den nyvunne populariteten.
– I dag har folk mer respekt for bonden som menneske og som produsent. Det merker jeg en stor forskjell på fra da vi begynte til nå, sier hun.
Anne Karin jobber nemlig ikke bare som styreleder, sammen med mannen driver hun Bakke Gård. Ekteparet har selv jobbet som produsenter siden markedets oppstart i 2003.
De siste årene har dog ikke bare bydd på fryd og gammen. I likhet med alle andre arrangementer, har Bondens marked blitt møtt med utfordringer knyttet til koronapandemien. I Oslo måtte markedet stenge ned i flere måneder.
– Det var veldig mange fortvila bønder i den perioden. Noen av oss har flere bein å stå på, men andre har Bondens marked som eneste inntekt. Det var økonomisk tøft for mange, forteller Anne Karin.
Men selv om produsentene ved Bondens marked har måttet bite i det sure pandemi-eplet, er stemningen en helt annen denne dagen. Plassen kryr av besøkende, og det eneste som kan minne om at en pandemi har hatt jerngrep om landet det siste året, er noen antibac-flasker ved inngangen og et og annet munnbind.
Svelesesong
Køer i ulik lengde har begynt å formere seg rundt omkring, men det er spesielt én salgsbod som skiller seg ut. Hos Anne Karins Snadder strekker køen seg over halve plassen.
Anne Karin Bodahl selger både såper, salver, sauser, slikkepinner, sennep, sirup og sveler. Det er hovedsakelig det sistnevnte som tiltrekker seg kundene i dag.
Produsenten har langt, bleket blondt hår, røde lepper og ingen mangel på selvtillit.
– Jeg har mange amerikanske kunder, og de sier til meg "this is the best pancake in the whole world!".
Den norske aksenten er markant, men beskjeden kommer tydelig frem allikevel.
– Amerikanere har peiling på sånt. De er spesialister på hva som er digg og ikke digg når det gjelder pannekaker, avslutter hun.
Om svelene faktisk er verdenskjente eller ei forblir et mysterium, men kø er det uansett, og det er det flere som legger merke til.
– Jaja, nå er det svelesesong. Sånn er det bare, kommenterer en forbigående idet han passerer køen.
Malplassert turgåer
Bod etter bod må gjennomgå nøye gransking fra de besøkende, men selv om kundene kan virke målbevisste, er mange av dem her av ren tilfeldighet.
– Vi var egentlig bare på tur i Botanisk hage, også så vi skiltet utenfor, og bestemte oss for å ta turen innom, forteller en malplassert turgåer.
Mathias Eriksen befinner seg på markedet med kjæresten, hunden og en plastpose.
– Hehe, oi, ja det ser kanskje ikke så bra ut på Bondens marked, innser han med ett.
Han ler litt keitete, plutselig altfor klar over at han skiller seg ut i mengden.
– Men vi tenker å kjøpe noen grønnsaker i dag! Det er jo fint å støtte de lokale bøndene, skyter han raskt inn.
Plastposen er en rak kontrast til de brune papirposene alle andre bærer på, men man skal ikke la seg lure av dem heller. Like bortenfor befinner det seg et annet par som også tilfeldigvis snublet innom markedet i løpet av gåturen deres. Men i motsetning til Mathias og plastposen hans, er disse to litt bedre forkledd i mengden - de bærer nemlig på en brun papirpose.
– Vi oppsøker vel ikke Bondens marked til vanlig, forteller en kvinne som helst kunne tenkt seg at jeg ikke oppsøkte dem.
Ved siden av henne holder kjæresten en papirpose med en plommeeske oppi. Den har de kjøpt fra en plommebonde hvis strategiske plassering like ved inngangen har gitt ham mange kunder.
Hun tar et tygg av en plomme før hun fortsetter.
– Men det er fint å støtte bøndene da. Kutte mellomleddene.
Plommen er spist opp.
Marked først, kafé så
Like over veien fra markedet befinner Naturhistorisk Museums kafé seg. Og midt på dagen, når kundetrykket er på sitt høyeste, er det ikke et eneste ledig bord å se. Felles for nesten alle de okkuperte plassene, er de distinkte papirposene som står plassert ved siden av sine respektive eiere.
Ved et av bordene sitter en jente omringet av fire slike poser. Hun reiser seg opp for å dra, men innser fort at hun ikke får med seg alle de fire posene. I et innfall av kreativitet stapper hun én av dem nedi sekken. Den får ikke egentlig plass oppi der, så når hun forlater kaféen stikker det et stort salathode opp bak henne. Det går ikke ubemerket hen.
– Det var en smart løsning, sier en eldre dame som sitter ved nabobordet.
Mottakeren snur seg og smiler tilbake før hun går videre.
Kommentatoren heter Trine Holo, hun har vært på markedet med niesen sin, Nora Sørsdahl. Også de sitter omringet av papirposer - et tydelig tegn på at storhandelen har blitt gjort på markedet, fremfor i butikken, denne helgen.
Like etter blir antagelsen bekreftet, Trine og Nora er ikke her av tilfeldighet, i motsetning til mange av de andre kundene.
– Vi pleier å kjøpe varene fra Bondens marked. Det er viktig for oss å støtte de små bedriftene og kutte mellomleddene slik at bøndene sitter igjen med en større andel av pengene.
Nora nikker samtykkende før hun skyter inn at noe hun også setter pris på, er å få snakket med bøndene om hvor maten kommer fra.
Etter en grundig handlerunde på markedet, nyter de nå hver sin bolle og kopp med rykende fersk, sur kaffe. En liten genserbekledd hund sitter pent plassert på Noras fang. I dag har damene både luftet hunden og unnagjort storhandelen.
– Det eneste vi ikke har kjøpt i dag er jo kjøtt, innser Nora med ett.
– Ja, men det kan vi jo bare kjøpe der borte etterpå, sier Trine og peker i retning av en av bodene som selger akkurat det.
Handleturen har visst ikke sett slutten helt enda.
Stengetidens time
Markedsdagen har vært en stor suksess. Alle produsentene melder om gode salg og hyggelige kunder. Men klokken nærmer seg 16, og det betyr bare én ting: stengetid. Nå gjenstår ikke mer av de en gang fargerike salgsbodene enn fire metallsøyler under hvite plast-telt.
I utkanten av markedet, ved siden av et bord prydet med to antibac-flasker og to skilt hvor det står «Denne butikken kan ha maks 300 besøkende», finner man plassansvarlige Terje Jensen.
En lav mann med hvitt hår, snille øyne og en neongrønn refleksvest som han bærer med stolthet. Med mange års erfaring som plassansvarlig ved Bondens marked under beltet, informerer han bestemt om at stengetiden på markedet ikke er noe å kimse av.
– Hele plassen blir fylt med varebiler. Alle vil få sin bil først inn, og alle vil først ut!, utbryter han fortvilet.
Men like etter forsikrer han om at situasjonen er og forblir under kontroll.
– Det er vi som har ansvar for å holde alt under kontroll, og det skal vi klare.
Heldigvis bærer ikke Terje på ansvaret ene og alene, med seg har han sine to barnebarn, Trine Jensen Larsen og Robin Andresen.
Sammen har de i dag sørget for at antallet besøkende ikke har overskredet 300, og at alle har oppført seg slik som man oppføre seg bør på et marked. Den viktigste oppgaven gjenstår likevel fortsatt: å organisere inn- og utkjøringen av de mange varebilene som skal inn på plassen.
Og sant som det er, begynner bilene å trille inn på plassen fem minutter etter stengetid. Én etter én kjører de inn på markedet, forbi forfjamsede kunder som nettopp har kapret til seg en siste pølse eller svele. Her er det ikke lenger penger å hente for bøndene, og da er det ingen grunn til å dvele – hjemreisen venter ikke på noen.
Terje nikker idet den første bilen parkerer foran en av bodene.
– Nå braker det løs.
