Meldte seg inn i Arbeiderpartiet etter 22.juli

22. juli 2011 må ha vært en av de lengste dagene i moderne, norsk historie. Kl. 12.35 detonerte høyreekstremisten Anders Behring Breivik en bilbombe i Regjeringskvartalet. Kl. 17.21 løsnet han de første skuddene på Utøya. I de to terrorangrepene døde totalt 77 mennesker, og mange flere ble skadd for livet. Farukh Qureshi var en som fulgte med på nyhetene, og som følte engasjementet vokse.
 

Et hav av roser

Tusenvis av mennesker står tett i tett ved Rådhusplassen i Oslo, bare tre dager etter terroren. Over 200 000 mennesker. I mange hender ser man roser, både røde og hvite. Markeringen skulle vært et rosetog, men har nå blitt til et stillestående hav av roser. Det er en dempet stemning, men da noen spontant synger nasjonalsangen så yrer det av lyd igjen. Røde og hvite roser blir holdt opp mot himmelen. Noen skjelver med falmende armer, andre holder rosene rett opp. Det kryr av mennesker. Det er ingen åpenbare tegn til frykt om enda et terrorangrep. Samhold er et beskrivende ord for det man ser. Herborg Kråkevik står på scenen, med en pianist i bakgrunnen:

— Kanskje du spør i angst, udekket, åpen: hva skal jeg kjempe med, hva er mitt våpen?

Farukh Qureshi lytter i det Jens Stoltenberg går opp på scenen denne dagen. Han er hjemme i generasjonsboligen han deler med familien. Han hadde lenge vært engasjert, men klarte aldri å kanalisere engasjementet sitt. Daværende statsminister Jens Stoltenberg ba oss alle om å engasjere oss og bry oss.

— Ondskap kan drepe et menneske, men aldri beseire et helt folk, sier Jens Stoltenberg rørt.

Det treffer en nerve hos Qureshi. Han tenker at om man skulle få gjort noe med den utviklingen som hadde ført til 22.juli, så er det eneste han kan gjøre å hoppe ut i det. Han melder seg inn i Arbeiderpartiet (Ap).

Leste Aftenposten som barn

Farukh Qureshi beskriver oppveksten sin som trygg og god, med to foreldre som har vært engasjert i barnas oppvekst. Faren kom til Norge i 1975, mens moren kom i 1983, begge fra Pakistan. Han beskriver moren som imponerende, og som en som ikke lar en noe begrenset norsk være et hinder for deltagelse i arbeidslivet. Han trekker frem en episode spesifikt, som han mener beskriver moren godt.

Det var fotballavslutning for broren til Farukh. De manglet en keeper, og barna skrek i desperasjon om at de sårt trengte en målvakt. Da hadde moren, som aldri hadde spilt fotball, sparket av seg sandalene og løpt ut for å stille seg opp i mål.

— Sånn er mamma.

Qureshi forteller at de fikk Aftenposten på døra daglig i barndommen, og at faren alltid hørte på Dagsrevyen. Han begynte tidlig å lese i avisen, og hadde som vane å hente den før skolen for å skumlese overskriftene. Etter hvert, våknet han tidligere bare for å rekke å lese den før han dro på skolen. Han begynte også å diskutere nyheter og politikk med faren, som gjerne svarte på oppfølgingsspørsmål så godt han kunne.

— Det er ingen tvil om at det har hjulpet meg i å forme engasjementet mitt, og den jeg er som person i dag.

Han forteller at datteren går i de samme fotsporene når det gjelder engasjere seg for aviser og nyheter. Som 2-åring likte hun å se på bildene i avisa, mens Farukh leste. Som mange barn stilte hun mange spørsmål da språket endelig kom. «Hva er dette?» Og akkurat som faren sin, svarte Fraukh gjerne. Han sier litt stolt, at han ser igjen det samme engasjementet han hadde, i datteren sin, nå 12 år gammel.

En mann med mange hatter

På en måte er Qureshi kanskje en noe typisk Ap-politiker fra hovedstaden. Han snakker velformulert, bruker hendene og er ikledd en strøken skjorte. Det var derimot ikke drømmen å bli politiker. Den store barndomsdrømmen var å bli politimann. Det kommer kanskje ikke så overraskende når du vet han jobber som fengselsbetjent, for da virker veien kort fra kriminalomsorgen til politiet. Men det er først nå at han nærmer seg drømmen, da han i august 2021 begynte på Politihøyskolen, som han kombinerer blant annet med 100 prosent jobb.

Qureshi innrømmer lattermildt at det går mye tid på alle de ulike vervene og rollene hans.

En ond sirkel av utenforskap

Qureshi snakker fort, men engasjerende om noen av utfordringene Oslo står ovenfor. Flere ganger unnskylder han seg for at han blir så oppslukt, og prater i flere minutter helt alene. Han prøver og unngå å prate seg bort når han svarer på spørsmålene. Kanskje litt lite typisk for en politiker. Fattigdom og utenforskap er temaer han brenner for. Spesielt siden han mener det bidrar til kriminalitet - dette har han observert som fengselsbetjent. For en som har vokst opp på Oslos østkant, ser og møter han mange ungdom som står utenfor storsamfunnet på flere arenaer. De føler seg misforstått og ignorert av politikere, og at de ikke kan eller bør delta i demokratiske prosesser.

Det er umulig å høre noe negativt om politikken byrådet fører, for Qureshi er fornøyd med den retningen Osloskolene tar. Han mener at tiltak, slik som AKS (gratis aktivitetsskole), handler om mer enn bare et sted å oppholde seg. Han forteller at den sosiale læringen er sentral, når det gjelder språk, sosialt samspill og oppveksten til barn og unge. Det gir samhold, mener han. Dette samholdet håper han kan bidra til at disse ungdommene blir en del av storsamfunnet, og det er derfor han er fornøyd.

Han forteller at mange ungdommer i hans bydel har gitt uttrykk for at de også sliter å komme inn på jobbmarkedet. Han beskriver det som en ond sirkel.

— Muligheten til å tjene penger, samtidig som du får arbeidserfaring og referanser betyr mye for ungdommen.

Han beskriver de sosiale forskjellene i Oslo som såpass store, at det vil ta tid før de minker betydelig. Spesielt nå som pandemien har tatt så mye plass. Til tross for dette, er han en optimist. Det kommer til å bli bedre i Oslo.