Ensomhetens symfoni
Jazzmusiker Kim-Erik Pedersen ville bare bli akseptert. Det gjorde han til en av verdens beste saksofonister.
– Ching Chong Kinamann!
Han kikket seg rundt. En gutt i sandslitte kortbukser og litt for store sandaler så han rett i øynene. Ordene var myntet på han, ingen andre.
Setningen spratt mellom sandkasser, slitte husker og malings falmede klatrestativ. Det tok ikke lang tid før Kim-Erik skjønte at han var annerledes, og snart var den første gutten bare en av mange.
Veien til og fra Prestrud barneskole var preget av høy puls, årvåkent blikk og raske skritt. Særlig var det én motbakke på vei hjem hvor den unge jazzmusikeren var ekstra på vakt.
– Hvis det stod en gjeng der, så var det alltid skummelt for meg. Da kunne det vente alt fra juling, til at de ødela kjedet på sykkelen min.
Mobbingen skulle følge den adopterte gutten fra Sør-Korea gjennom store deler av barndommen på Hamar. Men den såre klangen fra ensomhetens symfoni, skulle snart bli forvandlet til aksept i form av saksofontoner.
I sin hule hånd
– Jeg vil introdusere dere for en kompis av meg!
Ordene som runget ut over høyttaleranlegget kom fra den verdenskjente DJen Tom Stræte Lagergren, bedre kjent som «Matoma». I en trang passasje bak scenen stod Kim-Erik fra «lille» Hamar. På den andre siden av sceneteppet krydde rådhusplassen av 70.000 skrikende fans.
– Ingen visste hvem jeg var, men så kommer jeg ut og spiller dét «saksriffet» som Tom har gjort verdenskjent. Publikum bare klikker. Det er en energiinjeksjon i kroppen som du ikke får på noen annen måte.
I de svartmalte kontorlokalene til produksjonsselskapet hans Need Music, nynner han riffet fra Matomas monsterhit «Old thing back – remix». Lyset falmer og kontorene på Oslo vest blir i et lite øyeblikk transformert til en røykfylt bakgård i New Orleans. Lydene ruller ut av munnen på en måte som kun en jazzmusiker kan.
Han tar en slurk av en cola-boks før han rekker etter en nyåpnet kjekspakke. Brått er magien borte.
– Det er nesten like mye det sosiale.
Han faller tilbake i stolen og blikket blir plutselig langt mer selvransakende, uten at han mister det energiske tonefallet.
– Hva er det viktigste? Er det det å stå foran tusenvis av mennesker som gjør meg lykkelig liksom?
Han spretter tilbake til kanten av den krombelagte skinnstolen. Kjekssmulene regner på det moderne møblementet, i det han raskt svarer på eget spørsmål.
– Etter at du har stått på en sånn scene, det feteste som skjer er når bandet møtes backstage. Alle er svette, alle har opplevd det samme. Å dele det øyeblikket, i to minutter, det er det feteste av alt. De to minuttene lever jeg for.
Den må tidlig krøkes
Den tonedøve farens støvete LP-samling ble begynnelsen på den musikalske regattaen. Kim-Erik lærte seg raskt hvordan han skulle navigere knapper og sparker for å få stuen i barndomshjemmet på Hamar til å danse.
– Jeg kan se for meg albumene. Jeg husker spesielt et Meatloaf-album som hadde et drit fett cover.
I løse luften blar han fingrene gjennom platene, mens han hvisker til seg selv:
– Led Zeppelin, BB King..
Foreldrene var raske med å innlosjere Kim-Erik i det lokale korpset, hvor han tilfeldig fikk utlevert en saksofon. Blant usynkronisert spilling og sure noter, utviklet han seg hurtig. Mye takket være en ivrig far.
– Vi dro hver helg til det lokale biblioteket for å finne saksofonnoter. Han har vært veldig delaktig hele veien, uten at det har vært et press.
Foran rytmeløse brudepiker, ikledd flotte kjoler og bitre smil, fulle onkler og sendrektige taler, fikk den talentfulle saksspilleren sine første betalte spillejobber. Åtte år senere kom han inn på prestisjefulle Oslo musikkhøgskole, hvor det kun aksepteres én saksofonist i året.
– Mye av grunnen til at jeg kan «spelle» er at jeg har truffet på bra folk. Jeg har fått hjelp hele veien.
Matoma har omtalt han som en av verdens beste saksofonspillere. Men hoved primusen bak de etterhvert magiske fingrene var aldri musikken.
– Inspirasjonen til å holde på med musikken kommer utenfra. Jeg tror ikke det var et brennende ønske om å bli god fra min side. Det var mer sånn at fordi folk syntes det var fett at jeg spilte saks.
Flere år med mobbing hadde utløst et aksept jag, det førte til at Kim-Erik fikk et desperat behov for at folk skulle like han.
– Jeg ble avhengig av å skaffe meg verktøy som gjorde at jeg ble likt. Det er ikke noe vanskelig for meg å snakke med ukjente, ringe folk jeg ikke kjenner eller dra på fest helt alene. For meg ble det en superkraft.
Vendepunktet
Kim-Erik hadde nettopp begynt på ferden på den fryktinngytende ungdomsskolen. Hvert år satte skolen opp en musikalskforestilling, hans første år var det «Cats». Og som Andrew Lloyd Webbers «Memory», skulle det bli hans vendepunkt.
Mobbingen var fortsatt en sentral del av hverdagen til musikktalentet. En pubertal korpsgutt klamret seg til det messingbelagte skjoldet sitt, mens blikket flakket fra den ene eldre jenta i tights, til den andre.
– Så kom dronningen av dem alle bort til meg og sier: «Det er du som er så sykt god på saks? Visste du at saksofon er et av de mest sexy instrumentene som finnes». Jeg var helt lamslått! Det holdt for å øve i to nye år.
Komplementet er nok for lengst glemt av den populære jenta i 10. klasse, men for en usikker 8. klassing betydde det alt.
– Det var et vendepunkt for meg, det gjorde at jeg følte meg fet liksom.
Siden har han stått på de største scenene, sammen med de største artistene og musikerne som dette landet har å tilby.
Han setter seg opp og gir oppveksten et anerkjennende nikk.
– Det utdannes sykt mye jazzmusikere i Norge. Når var sist du var på jazzkonsert? Det er så mange musikere som aldri får leve av det. To prosent maks som lever av det. Jeg er overbevist om at hvis ikke jeg hadde gått igjennom det jeg gjorde som ung, så hadde jeg nok ikke sittet her i dag.
Appellen
For noen år siden fikk Kim-Erik muligheten til å dra tilbake til episenteret, der det hele begynte. Han hadde nettopp spilt konsert med Sandra Lyng på den årlige festivalen i Hamar, før han noen dager senere tok turen til sin gamle barneskole. På scenen øynet han muligheten til en appell.
– «Jeg har masse gode minner herifra, men jeg har også litt dårlige, for jeg var en av de som ble mobbet. Hvis det sitter noen i salen her som blir mobbet vil jeg si to ting. Det ene er at det blir bedre, og det andre er at du må ha motet til å si det til noen».
Barna satt stille og lyttet, dette var tross alt han fete fyren som kun dager i forveien hadde spilt med selveste Sandra Lyng.
– Til dere som sitter i salen her og er mobbere, ta og slutt med en eneste gang. Det er så jævla loser.
Han fikk sagt alt det han ønsket noen hadde sagt når han selv satt i publikum som ung.
– Det var så deilig. Det var så digg! Og de lyttet.
Men den tøffe barndommen har noen sår som enda ikke har grodd. For første gang forandrer stemningen i rommet seg, som en ettermiddagsbyge på en varm og klar sommerdag.
– Det er en av mobberne jeg fortsatt har et «rage» imot, det slukker liksom ikke. Det blir ikke ferdig i hodet. Det er som krusninger i vannet, det tar lang tid før det stilner, men så blir det etterhvert helt blikkstille.
Blikket faller ned mot bakken, og knokene rundt den blodrøde cola-boksen blir hvite.
– Han var terror mot meg når jeg var liten. Når jeg tenker på trynet og navnet hans, så ser jeg rundt i rommet etter et balltre.
Men sinnet blir raskt erstattet med sympati og altruisme. Han slipper taket på brusboksen og blodtåken siver ut av rommet.
Kakerlakk på speed
I 2015 gikk han inn på eiersiden i produksjonsselskapet Need Music. Listen over gjøremål virker uendelig lang. 40 musikere og over 500 events i året, har gjort at hedmarkingen ikke har et sekund til overs.
– Jeg har nesten sluttet å spille (saks) fordi det er så mye administrativt. Det er rart, men det er deilig.
Mobiltelefonen ligger konstant og rister i den mørke bordplaten. Kattemykt, sømløst og presist, manøvrerer han de hurtige fingrene over displayet, før han plasserer telefonen tilbake på bordplaten.
– Jeg er en energimessig ping-pong fyr. Når man kan sparre fram og tilbake - ding, ding, ding - hva skjer da? Da får begge energi. Jeg har skjønt at det er jeg avhengig av.
Det var ikke musikk- og spillejobber som var det største savnet under nedstegningen. Da kom overlevelsesverktøyene fra barndommen kom godt med.
– Med tanke på musikk så gikk det greit, det var jobbnekt. Men for meg personlig, så tok du vekk en energikilde. Men jeg er litt som en kakerlakk, jeg overlever uansett.
Et nytt kapittel
Nå skal han og kona, etter mange år med forsøk, endelig bli foreldre for første gang.
–Vi har vært gjennom en masse greier med IVF og prøverør. Vi har prøvd å få barn i mange år. Nå blir det endelig barn, så vi er over oss av ekstase!
Han reiser seg opp og flytter blikket nostalgisk ut i den tomme bakgården. Historiene om hans egne foreldres ubetingede kjærlighet springer fram.
– Fattern kjørte for å hente meg midt på natten, når jeg var ferdig på spillejobb. Det var 02.30, og han skulle opp 06.00 for å dra på jobb. Det var null problem, han synes det var kjempegøy!
Det er noe musikeren ønsker å videreføre når han om knappe to måneder skal ønske sitt eget barn til verden.
– Forbildet mitt er pappa. Hvis ikke han hadde gjort det han gjorde, så hadde det ikke blitt en dritt liksom. Da hadde jeg bare blitt en boms, garantert. Vært igjen på Hamar og fått meg en pallejobb – ikke at det er noe galt med pallejobber, skyter han raskt inn.
Den ensomme gutten er ikke lenger alene. Faktisk er han nesten aldri alene. Nå må den store sirkelen nok en gang utvides.
Charles Bukowski skrev: «Vær var for de som alltid oppsøker folkemengder, de er stort sett ingenting alene». Den amerikanske poeten slet, i likhet med Kim-Erik, med usikkerhet i barndommen. Men der forfatteren næret bitterheten, så har den adopterte gutten fra Sør-Korea kjærtegnet positiviteten.
Navn: Kim-Erik Pedersen
Alder: 34
Sivilstand: Gift
Utdannelse: Universitetet i Oslo – Master i musikkvitenskap