Mot i motgang
Under valgkampen i 2019 ble politikeren Rauand Ismail utsatt for en traumatiserende hendelse. Likevel stilte han til valg i år også med ett mål: å bekjempe klimakrisen.
Solen steker over Sofienbergparken, men i skyggen av et stort bjørketre kjennes luften sval. Rauand Ismail fanger oppmerksomheten idet han kommer småløpende en halvtime for sent til avtalen vår.
– Hei! Sorry for at jeg er så sen, møtet varte mye lengre enn planlagt og jeg bare måtte hjem og skifte først, sier han idet han setter seg ned.
Det er to uker før stortingsvalget, og Rauand har nettopp vært på et valgkampmøte med Miljøpartiet de Grønne. Er han ikke på møter, så er han nok mest sannsynlig på en skoledebatt nå i innspurten mot stortingsvalget.
Men 22-åringen må ofre mer enn politikere flest for å kunne drive med det han brenner for.
Den politiske oppvåkningen
Rauand vokste opp i et politisk engasjert hjem. Foreldrene hans flyktet fra Irak-krigen i 1990, noe som førte til at politikk ble et samtaleemne rundt spisebordet fra han var liten. Foreldrenes engasjement smittet tidlig over på sønnen, men i 2013 er det likevel noe som endrer seg; politikken er ikke lenger noe som bare engasjerer familien, det er noe de aktivt deltar i.
Som 14-åring bor Rauand i Oslo med sin mor. En dag forteller mamma at hun ønsker å flytte tilbake til Irak for å stille til valg for den kurdiske regjeringen. 14 år gammel forlater han ungdomsskolen i Norge for å flytte tilbake sammen med henne.
Under valgkampen opplever han at alle tankene om fremtiden endrer seg. Å være med på hennes valgkamp får Rauand til å innse at han også vil kjempe for en politisk bevegelse.
– Det å se kurderne drive aktivisme for det de stod for, når de hadde så mye på spill, var livsforandrende for meg. Jeg tenkte liksom «søren heller, skal de folka kjempe for noe mens jeg drar tilbake til Norge og fortsetter med hverdagen min?». Det føltes bare helt feil.
Så fort Rauand kommer tilbake til Norge melder han seg inn i MDG. Da er han 15 år gammel.
Klima ble hjertesaken
Rauand kunne kjent seg hjemme i flere av de andre politiske partiene, men for ham er det partienes håndtering av klimakrisen som er veier tyngst. Derfor meldte han seg inn i MDG fremfor andre partier med lignende verdier.
– Hvordan ble klimasaken din hjertesak?
– Klimasaken ble min hjertesak fordi klimakrisa er den verste krisa i vår tid, sier han bestemt.
Engasjementet for klimaet bunner i at han ser det samme i klimakrisen som han ser i problemstillinger knyttet til diskriminering og urettferdighet.
– Det handler om strukturer i samfunnet hvor noen tjener seg rike på bekostning av andre. Til syvende og sist rammer klimakrisa så skjevt og så bredt at jeg mener man ikke kan drive rettferdighetskamp uten å bekjempe klimakrisa.
Han sukker og lener seg litt bakover.
– Noe jeg hører veldig mye og stadig vekk leser på nettet, er at MDG er et parti for rikinger. At vi er et parti for dem som har det godt nok til å kunne bry seg om noe annet enn sitt eget liv, fordi vi ikke sliter med å få endene til å møtes.
Men denne forestillingen samsvarer ikke med det livet Rauand har levd. I en alder av 22 år, har han bodd i tre ulike land og på over 20 forskjellige plasser. Verken mor eller far eide sin egen bolig, så i barndommen ble han vant til å flytte mye rundt. Det eneste alle bostedene hadde til felles, var at han bodde i blokk.
Likevel sitter Rauand i Oslo bystyre, og selv om vi nå vet at han ikke kom seg inn på Stortinget slik han hadde håpet på, var han en av MDGs toppkandidater. Det mener han burde være nok til å motbevise den forestillingen.
– Betyr det at du har satset fullt på politikken?
– Nei, sier han og drar ut ordet, som om han ikke er helt sikker – eller helt enig med seg selv.
– Jeg synes politikk er gørrkjedelig for å være helt ærlig, jeg har ingen grunnleggende interesse for det. Jeg er ingen byråkrat. Min tilnærming til politiken er styrt av mitt personlige engasjement og mine verdier.
22-åringen hevder at han anser politikken som et verktøy, heller enn en yrkesvei. Likevel droppet han ut av universitetet etter ett år, for å drive med politikk på fulltid.
– Jeg liker ikke å sitte i en forelesningssal og høre en gammel mann runke sitt eget intellekt i halvannen time.
Rauand ler og vrir litt på seg. Kanskje kjenner han på ubehaget av å ha sagt noe man ikke burde ha sagt. Eller kanskje fikk han, som meg, ubehagelige bilder på netthinnen.
– Unnskyld, der gikk jeg litt hardt ut, sier han med et smil før han begynner å le igjen.
Politikkens mørke side
I 2019 stilte Rauand til valg for først gang, med håp om å komme inn i bystyret i Oslo. Den da 20 år gamle politikeren var svært aktiv under valgkampen, men dette var noe han ville komme til å angre på i lang tid etter valget.
Dette året blir han nødt til å politianmelde en rekke hendelser; alle var knyttet til rasistiske, hatefulle ytringer og trusler rettet mot politikeren. Én dag husker han spesielt godt.
Rauand har nettopp vunnet en skoledebatt, og slapper av på kaffebrenneriet idet han blir oppringt av fylkeslederen. Stemningen blir med ett dyster. Fylkeslederen forteller Rauand at telefonnummeret og adressen hans har blitt lekket i et fiendtlig kommentarfelt på en Facebook-side.
Blant kommentarene finner man alle slags trusler og hatefulle ytringer. Nettrollene mener at Rauand bør lobotomeres og tvangssendes ut av Norge fordi han har uttalt seg om politikk i mediene. Og fordi han er innvandrer.
– De kalte meg en jævla kloakkrotte og sa at jeg burde bli sendt tilbake til der jeg kommer fra, forteller han.
Øyenbrynene er knyttet sammen og møtes i en dyp linje i pannen, blikket er mørkt.
Fylkeslederen har varslet politiet om hendelsen og de fraråder Rauand å dra hjem alene i dag. Beskjeden er skummel, men Rauand tenker bare på det praktiske. Hvordan skal han komme seg trygt hjem?
Politikeren drar ikke hjem til seg selv denne dagen, i stedet reiser han til moren. Han forteller henne aldri hvorfor han ikke kunne dra hjem til seg selv.
Dype spor
– Det var den første gangen jeg opplevde at det å drive med politikk begrenset meg fysisk. Etter den hendelsen holdt jeg kjeft. Lenge.
Han stryker en hånd gjennom det snauklipte håret og snur seg litt til siden. Selv har han aldri lest kommentarfeltene, av hensyn til egen psyke. Han har likevel fått med seg noen av begrepene som ble slengt rundt.
– «Skuddpremie» er et nytt begrep jeg har lært meg etter den hendelsen. Jeg ante ikke hva en skuddpremie var, så googlet jeg det og skjønte at det betydde at noen ville få en premie dersom jeg ble skutt.
Rauand er fortsatt preget av hendelsen. Nå lever han med hemmelig adresse og han holder seg mer stille enn det han gjorde før. I dag er det vanlig for den unge politikeren å logge seg av alle medieplattformer i to uker dersom han stiller til debatt på nyhetene.
– Hvis jeg har det kjipt en periode, om jeg har kjærlighetssorg eller noe sånt, så kan jeg ikke dra i en TV- eller radiodebatt fordi da har jeg ikke den emosjonelle kapasiteten til at folk skal hate meg. Og fortelle meg at de hater meg.
Han ler litt når han sier det. Kanskje fordi det hele fremstår som helt absurd, kanskje fordi kjærlighetssorg og netthat ikke går hånd i hånd.
– Jeg ber ikke om så jævla mye. Jeg ber bare om å få lov til å være den jeg er.
Åpenhet til enhver pris
Rauand er ikke bare en frittalende politiker med minoritetsbakgrunn, han er også åpent homofil. Selv om han har vært bevisst på sin seksuelle legning siden han var barn, var det ikke før i voksen alder at han sto fram som homofil i offentligheten.
Der og da forstod han ikke hva det ville bety for hans rolle som offentlig person. I ettertid har han derimot skjønt at stempelet som homofil bare har gitt nettrollene nok en grunn til å hate ham.
– Hetsen jeg får dreier seg både om at jeg er innvandrer og at jeg er homofil. Merkelappene gjør meg til en skyteskive for de som ikke liker meg og det jeg står for.
Likevel angrer ikke 22-åringen på valget han tok.
– Jeg fikk ekstremt mange meldinger fra unge mennesker som sa at det betydde mye for dem at jeg stod frem. Det gjorde det verdt det. Jeg angrer ikke.
I midten av intervjuet blir Rauand avbrutt av en mann som kommer gående med en liten gutt på slep.
– Hei! Kan vi bruke denne siden her?, spør han og veiver hånden mot den andre enden av det tre meter lange bordet vi okkuperer.
Selv om Rauand er i gang med å dele dypt personlige opplevelser smiler han imøtekommende mot dem.
– Jada, selvfølgelig, vi kommer bare til å snakke.
Medvind
Dagen etter møtes vi igjen på en kafé. I dag er Rauand bare 15 minutter forsinket.
– Hva får deg til å fortsette til tross for alt hatet og truslene?
– Jeg har det ikke i meg å sitte og se på ting som jeg er rivende uenig i, og tenke at den eneste måten jeg skal sende et signal på er ved å avgi en stemme hvert fjerde år. Jeg fungerer ikke slik.
Bjørketreet som tidligere tilbudte ly mot solen klarer ikke lenger å skjerme oss mot varmen. Et vindkast driver over oss – det blir godt tatt imot.
Motivasjon får Rauand når han opplever at han og partiet hans har medvind. Etter at FN slo kode rød for menneskeheten har 2500 nye medlemmer meldt seg inn i MDG.
– Det gir meg motivasjon å se endring, å se at vi klarer å skape forandring.
Generasjonen som vokste opp for fort
– Føler du at du måtte vokse opp for fort?
– Ja, jeg tror det.
Men Rauand føler seg ikke alene om dette.
– Jeg har tenkt mye på klimastreikerne som har klimakrisa som sin største bekymring, ikke matteprøven neste uke. Det er en hel generasjon som tvinges til å vokse opp for fort fordi vi lever med en konstant klimakrise.
Da Rauand valgte å gå inn i politikken som 15-åring, ble han nødt til å gi avkall på mye av det sosiale. På videregående hadde han ingen russetid, for han prioriterte å jobbe. Det er noe han angrer på i dag.
– Jeg skulle jo ønske jeg bare slapp. Jeg har ikke lyst til å drive med politikk i seg selv. Jeg har lyst til å ha det gøy som alle andre i 20-årene, men jeg gjør det fordi jeg synes det er viktig.
Hva gjorde du da du fylte 22?
Rauand gruet seg til å fylle 22 år. Alle tankene knyttet til livet han har valgt å leve kom rasende mot ham. Det fikk ham til å føle seg desorientert og redd for å tre inn i et nytt år.
– Jeg spurte meg selv om jeg burde gjort noe helt annerledes. Burde jeg bare vært en ungdom? Burde jeg ha dratt på folkehøyskole for to år siden? Burde jeg reist rundt? Jeg elsker jo å reise.
Skrekken rundt det å bli eldre førte til at Rauand spurte venner og bekjente hva de gjorde da de selv fylte 22 år.
– Jeg visste at jeg bare måtte overkomme den frykten. Og det klarte jeg.
Svarene han fikk minnet ham på at han bare skulle starte et nytt år av livet, og at dette året ville by på nye erfaringer som bidrar til å gjøre Rauand til Rauand.
– Hvem er du?
– Oi. Det var et godt spørsmål som ingen har stilt meg før. Jeg tror jeg er en ... hvem er jeg?
Han stryker hånden over munnen, lar den stoppe opp under haken mens han ser bort. Det tar en stund før han omsider begynner å ramse opp trekk ved seg selv.
Han er lett å engasjere, men også lett å irritere. Glad i å lære, men ofte for stolt til å innrømme sine egne feil. Festglad, men investert i politikken. En omsorgsfull venn og en kompromissløs politiker. Ikke minst er han kjent for å komme for sent til avtaler, men dette er noe han jobber med.
Rauand sier seg ferdig med oppramsingen, men lar spørsmålet henge i luften.
– Jeg er en oppsummering av det livet jeg har levd. Jeg har fanget livet mitt i en kapsel, og det er den jeg er i dag. Men kapselen skal fortsatt fylles.